Turbinene rager i terrenget på Frøya. Foto: Jan-Egil Eilertsen

---

Kronikk av Harald Kjelstad, kraftingeniør og industriutvikler

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert i Klassekampen 19. mai.

Det som kanskje er det vanskeligste med den energipolitiske tilleggsmeldingen regjeringen presenterte 8. april, er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil overlate til tilfeldige kommunestyrer å svike natur og lokalsamfunn når utbyggingsinteressene kommer på besøk.

---

Olje- og energidepartementet skrev 8. april i år et brev til Norges vassdrags- og energidirektoratet. Samme dag fikk vi innsikt i tilleggsmeldingen fra Regjeringen til Stortinget om vindkraft i norsk natur. De melder at de må skynde seg å påføre natur, befolkning og lokalsamfunn en rekke irreversible inngrep, uten nytte for andre enn de som tjener raske penger. I brevet bekymrer myndighetene seg for at kompetansen både hos bransjen og myndigheter går tapt siden det ikke er gitt nye vindkraftkonsesjoner på tre år. Hvilken kompetanse gjelder dette?

Det tok ikke lang tid belegget begynte å flasse av turbinvingene på Frøya. Foto: Jan-Egil Eilertsen

---

I Norge har vi aldri hatt kompetanse på vindkraft. Vindkraft er utviklet på sletteland som Danmark og Tyskland. I fjellandet Norge utviklet vi vannkraft, kraft som kan lagres og reguleres etter forbruk og belastning. Og vi ble best, med den sikreste, reneste og rimeligste kraftforsyningen i hele verden. Vår kompetanse ble etterspurt overalt. Vi bygget omfattende leverandørindustri basert på norsk teknologi for turbiner, generatorer, trafoer, styringsanlegg, kraftlinjer, dammer og tunneler. 80 prosent av utbyggingskostnadene gikk til norske leverandører. Fortsatt har vi avanserte turbinlaboratorier og kompetente leverandører. Og vi bygget kraftkrevende industri over hele landet. Produksjon av metaller og legeringer, ferrosilisium, aluminium og treforedling. Dette var den absolutt reneste i verden fram til vi blandet vår utslippsfrie kraft med kontinental kullkraft. Som kjent må stadig mer fossilkraft bygges for å stabilisere uregulerbar vindkraft.

Vi husker fortsatt det koordinerte angrepet på norsk natur som brått startet på et ti-talls steder i junidagene i 2019 med en styrke på mange hundre anleggsmaskiner. Rettnok var det norske maskinentreprenører som hogg skogen ned, grov seg fram gjennom myrer, sprengte milevis med brede veier og store oppstillingsplasser på fjelltoppene våre. Men til denne bøddeljobben, å ta livet av naturen og presse mer CO2 ut i atmosfæren, brukte man i stor grad utenlandske arbeidere. Da koronarestriksjonene ble innført i mars 2020, ble slik arbeidskraft gitt fri adgang under det som justisministeren kalte samfunnskritisk arbeide. Så kom transportene, tårn og turbiner, hoveddelen fra Asia, produsert med teknologi fra Vestas og Siemens. Eller mener myndighetene at vi vil miste kompetansen til det enøyde arbeidet som norske konsulenter gjorde på oppdrag fra utbyggerne som utredninger om inngrepene i naturen? En amatørmessig jobb enten det gjelder forundersøkelser, konsekvensutredninger eller oppfølging av lovverk. Noe myndighetene villig så gjennom fingrene med. Vel denne kompetansen savner vi ikke.

Og hva med lobbyistene, kampanjeorganisasjonen Norwea, med eiere som skal profittere på ødeleggelsene, støttet av NHO/Energi Norge, med First House og Zynk som tilretteleggere? Slike selskaper er eksperter på å føre politikerne inn i oppdragsgivers boble. Trenger vårt demokrati denne kompetansen? Politikerne bør nok heller gjenoppta læring med å reise ut på befaringer og se hva som skjer. Så bør de snakke med folk, ikke bare til folk «der ute». Gjerne lytte til oss som er spesialister på kraftforsyning, industri- og samfunnsutvikling uten at motivet er bare egen profitt.

Det som kanskje er det vanskeligste med denne tilleggsmeldingen er at Arbeiderpartiet i regjering sammen med Senterpartiet vil overlate til tilfeldige kommunestyrer å svike natur og lokalsamfunn når utbyggingsinteressene kommer på besøk. Inngrepene kan aldri reverseres, ingen vits i å velge nytt kommunestyre etter fire år. Men det skal selvfølgelig koste penger. De som skal vokte våre verdier, må smøres. Med 3-4 millioner kr i superprofitt pr MW installert effekt har utbyggerne rikelig med penger til å «bestikke» både kommuner, konsulenter og pengehungrige eller naive grunneiere. Utbygger tar ingen risiko, salget til internasjonale investeringsselskap er ordnet på forhånd. Staten har lagt til rette store subsidier, enten det gjelder skatt, overføringslinjer, eller eksportgarantier. Men den virkelig store gaven til investorene er å få «henge på» vår eminente vannkraft for å stabilisere vindkraften. Uten den har vindkraften ingen økonomisk verdi.

I stedet for smørepenger, burde Regjeringen heller utvikle en energi- og industripolitikk. Det var jo en gang Arbeiderpartiet sitt varemerke. Og det andre regjeringspartiet, Senterpartiet, burde forstå lokalsamfunnene sine behov for samhold, attraktivitet, bolyst, identitet og næringsutvikling.

Vindkraftutbyggingen har medført dramatiske endringer i terrenget på Frøya. Foto: Jan Egil Eilertsen

---

---

---