Lørdag 8. oktober brennes det varder over hele landet, og også internasjonalt. Det varsles om at naturen er i fare, som her på Haramsøya. Foto: Anne Grete Johnsen

På Haramsøya befinner det seg et kunstverk som står i direkte forbindelse med det som bli vist i kunstsenteret. Det handler om vardebygging i vindindustriens tid. Kunstner Siri Harr Steinvik skriver om utstillingen «Naturtro» på Møre og Romsdal Kunstsenter i Molde fra 7. september til 1. oktober.

---

Tekst: Siri Harr Steinvik/ Foto: Anne Grete Johnsen

---

Kronikkforfatteren er ansvarlig for innholdet i teksten.

Vardevarsel – om vardebygging i vindindustriens tid

Steinen «石头 Shítou» er et skulpturelt objekt i nordmarkitt som er en variasjon over en merkestein på stien opp daoismens hellige fjell Qingcheng i Sichuan i Kina. Den har inskripsjonen: «Give me tranquility and I`ll return you fragrance». På lavmælt og likevel insisterende vis fører steinen naturen sin stemme. Den ber oss høflig og poetisk om å la den i fred, med løfter om gaver som den kan holde: du får duft, hvis den får ro. Denne skulpturen hører til utstillinga «Naturtro» som har vært på Møre og Romsdal Kunstsenter i september, men den har aldri vært montert inne i utstillingslokalet i Molde. Steinen er på Haramsøya. Den er blitt en del av øyfolket sin nye varde i den uerstattelige naturen, som er blitt kolonisert av vindindustri. 

Utstillinga «Naturtro» – av og med kunstner-nettverket CAN (Concerned Artists Norway) – er basert på boka med samme navn redigert av Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt. Den handler om øko-kunst og hvordan ta tilbake eller dekolonisere naturen. De to store truslene i naturkrisa vi nå står ved inngangen til, er klimaendring og tap av natur, og den siste får minst oppmerksomhet. Nestleder i Naturvernforbundet, Pernille Hansen, sier at «arealtap og arealendringer er den største trusselen for biologisk mangfold og hovedtrussel mot 90 prosent av våre truede arter. Arealtap og -endringer er også den største trusselsfaktoren mot rødlista naturtyper». Vindkraft tar kraftig for seg av uerstattelige naturarealer.

De to store truslene i naturkrisa vi nå står ved inngangen til, er klimaendring og tap av natur, og den siste får minst oppmerksomhet.

Stein på stein med historier er flettet sammen til et monument over kjærligheten til, kampen for og sorgen over tapet av nær-naturen; med tanker og beskjeder som ikke skal glemmes. Foto: Anne Grete Johnsen

Den 18. november 2020, for snart to år siden, reiste øyfolket til rådhuset i Ålesund og holdt denne appellen: «På denne dag var folket frå Haramsøya og Longva her for å markere den uretten oss meinar blir gjort mot oss. Vi tok med steinar som har blitt skutt ut av vårt fjell. Steinane symboliserar alle steinane vi har måttet snudd det siste året, samtidig alle steinane vi vart lovd skulle bli snudd av våre politikere. På steinane var våre tankar påskrevet og dette vart lest opp her på Rådhusplassen i Ålesund, og deretter dannet en varde. Varden varslar fare! Fare for vår naturmangfold, folket og demokratiet. Steinane tok vi med heim og vi legger dei på plass igjen på fjellet vårt. Der skal dei ligge som vitne til alle såra som har blitt og fortsatt blir påført oss».

Nå er øyfolket sine steiner tilbake på fjellet, og sammen med merkesteinen fra «Naturtro»-utstillinga er de blitt til en eldgammel form for sosial «land art»: en varde. Varden har fått formen av Haramsfjellet. Her er stein på stein med historier som flettes sammen til et monument over kjærligheten til, kampen for og sorgen over tapet av nær-naturen; med tanker og beskjeder som ikke skal glemmes. Den nye varden ligger ikke langt fra et kulturminne som kan være en gammel varde, i oppkjørselen til vindkraftverket Haram, der den nye asfalterte veien skjærer seg bratt inn i fjellsida opp til platået på øya. Her ved storhavet har naturens krefter spilt seg ut og folk har manifestert sin livskraft både i form av varsling og ritualer.

Her er stein på stein med historier som flettes sammen til et monument over kjærligheten til, kampen for og sorgen over tapet av nær-naturen; med tanker og beskjeder som ikke skal glemmes. 

Som Viken-boer, bosatt på Nesodden, er undertegnede ufrivillig medeier av Zephyr gjennom Østfold Energi, og nyter dermed økonomisk godt av at Zephyr drifter Haram vindkraftverk. Det er grotesk, nesten kannibalistisk. Med familiebakgrunn fra Frøya, var det med veldig sorg og sinne jeg så frøyanaturen bli nedbygget med vindkraft noen år tilbake. Både Frøya og Haramsøya har, med sin modige motstand og sine tragiske natur-omkostninger, synliggjort for hele landet den kampen lokalsamfunn blir kasta ut i når en utbygger peker seg ut sitt bytte, sitt investeringsobjekt. Begge ble rammet av vindkraftutbygging på tross av at det er fullstendig uforståelig med tanke på hvilke dyrebare og sårbare naturperler det er snakk om. 

Presset på å bygge ned naturen øker, både til lands og til vanns. Kraft-utbyggere og -spekulanter bruker krisene våre som et momentum, som brekkstang, for industrialisering og nedbygging av natur. De nasjonale politikerne tok en pause i nye vindkraft-prosjekter noen år tilbake, men hva skjer egentlig nå, i alle disse nye krisenes tid? Vær var. Snu den steinen.

PS: Apropos havvind: Hav er også natur.

En ny varde, som hører til utstillingen «Naturtro», ligger nær et kulturminne som kan være en gammel varde, i oppkjørselen til vindkraftverket Haram, der den nye asfalterte veien skjærer seg bratt inn i fjellsida opp til platået på øya. Foto: Anne Grete Johnsen

---

Kronikken ble først publisert i  Sunnmørsposten.