Ulriken, Bergen

«Aksepterer vi å tapa pøyla, taper vi verda og oss sjølve»

Varden blei tent på Ulriken 8. oktober, mot vindindustri. Foto: […]

Forfatter:

Motvind Norge

Publisert:

10. oktober 2022

Del:

Varden blei tent på Ulriken 8. oktober, mot vindindustri. Foto: Knut Langeland

Knut Langeland skriv om eit lite vatn, «pøyla», som rommer heile verda for han. Det handlar om kvardagsnaturen, om nærnaturen, som somme vil gjere til industriområde, med vegar, oppstillingsplassar, fyllingar og skjæringar.


Tekst: Knut Langeland


Teksten blei fyrst framført på fjellet Ulriken, med utsyn til Bergen, i samband med vardetenninga der 8. oktober.

Pøyla ligg 700 meter over havet, heilt frampå kanten mot eit dalføre. Litt større enn ein pytt, litt mindre enn ei tjørn, ligg pøyla der, namnlaus anonym, men glitrande som ein diamant. Eg har rusla i mindre enn ein time for å koma til denne naturperla. Gjennom eit lite skogholt, opp ei ur, forbi eit vatn og vidare opp ei bratt, graskledd li, gulnande no på hausten. Eg opplever at eg er komen til paradis, eit funklande soria moria, så fortryllande vakkert at eg vil jubla. Her ligg pøyla og er musestille om sin eksistens. Så musestille at ho til no har gått meg hus forbi. På slump har eg snubla over pøyla, som altså manglar både namn og status. Brorparten av dei som følgjer dalføret under meg, veit nok ikkje ein gong at pøyla eksisterer. For sanneleg er det både vent nok og vakkert nok også der hovudstien går.

Ein gong eg følgde dalføret, traff eg tre nakne damer her, dei låg og solte seg inntil eit av dei større vatna og gjorde berre halvhjarta forsøk på å dekkja seg til då eg kom forbi. Hadde eg vore i det amorøse hjørnet, skulle eg nok lett ha kunna tolka damenes framferd som forførande koketteri. Kvar gong sidan har eg gått her med ein underliggjande forventning om å få oppleva tilsvarande frilynt feminisme. Til no er den forventningen ikkje blitt oppfylt, men eg er utstyrt med det dei i liturgien kallar for langmodighet.

Det kjem godt med, for diverre er jubelen eg alltid går rundt med i fjellet, også blanda med uro. Uroa for vindkraft. Den sit som ei klo i magen, og den sit fast. For støtt får eg stadfesta våre styremakters nærmast religiøse overbevisning om at vindkraft er sjølve frelsa. Seinast mandag i denne veka las eg i VG at klima- og miljøministeren ser for seg, sitat: «et Norge fullt av vindkraft, solceller, elbiler og sykler». Den første delen av det sitatet gjer meg redd, bedrøva og forbanna.

Pøyla eg tek pause ved, er ikkje den einaste i sitt slag. På høgdedraget som ligg framfor meg finst det fleire pøyler, fleire vatn, fleire urer med mose og lav. Strødd utover landskapet ligg steinar, store og små, som isen ein gong for tusenvis av år sidan la frå seg. Det er det evig uforanderlege eg har utsyn til, ein heilagdom eg kjenner ærefrykt for, så eg føter meg med varsemd. Heller enn å setja spor i naturen, let eg naturen setja spor i meg.

Ideen om det evig uforanderlege er ein illusjon. Det grå landskapet, pynta med striper og flekkar av myr og lyng og her og der eit lite, glitrande vatn, er akk så forgjengeleg. Det er i fare. For nettopp her har det vore folk før meg, og ikkje alle har vore her for vilkårslaus kveik og påfyll. Nokre har teikna på kart og sett for seg korleis dei kan gjera industri av natur. Korleis dei kan gjera ein felles skatt om til private formuer.

Det er ikkje til å tru, men denne naturen, kvardagsnaturen vår, nærnaturen vår, er det somme som meiner gjer seg mykje betre som industriområde, med vegar, oppstillingsplassar, fyllingar og skjæringar. Og støyande, blinkande vindturbinar. Denne naturen har ikkje noko vern, den er tvert om fritt vilt. Slik er det blitt fordi styremaktene våre, stadig meir høglytt, oppmodar kommunane om å stilla areal til disposisjon for vindkraftutbygging. Kommunar som gjer det, skal endåtil premierast, og eg undrast, der eg sit på solvarma berg i usigeleg takksemd over å ha denne rikdomen så lett tilgjengeleg; Kva ville Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg eller Terje Aasland eller Espen Barth Eide ha sagt om dei sat saman med meg her? Ville dei opplevd det same som eg, sett det same som eg? Ukrenkeleg villmark? Umistelege landskap? Ein rikdom vi ikkje for nokon pris må gi frå oss? Ville dei ha revurdert sine posisjonar i pur begeistring, der inntil den glitrande pøyla?

Det er ikkje til å tru, men denne naturen, kvardagsnaturen vår, nærnaturen vår, er det somme som meiner gjer seg mykje betre som industriområde, med vegar, oppstillingsplassar, fyllingar og skjæringar.

Eg kan ikkje førestella meg at noko menneske av kjøt og blod kan vera upåverka i møte med frisk, levande og velfungerande natur, som attpåtil skin og glitrar. Det er ikkje for meg til å tru at nokon kan få seg til å grava opp myr, hogga ned skog, sprengja vekk toppar og fylla ut vatn for å byggja vindindustri i den unike norske naturen. Det er for meg hærverk og heilagbrøde. Det burde vore straffa, og iallfall ikkje premiert! Men vi har alle erfart at det finst menneske som utan skam går inn for å rasera det vi held så høgt, og verst av alt er det at dei finst i maktposisjonar. Der vi ser evige, ukrenkelege landskap, ser dei, godt assistert av sleip lobbyisme, kilowatt, gigawatt og eksportinntekter. Arbeidsplassar og det dei inntil det uuthaldelege held fram med å gnaga om: Gode vindressursar.

Det er ikkje for meg til å tru at nokon kan få seg til å grava opp myr, hogga ned skog, sprengja vekk toppar og fylla ut vatn for å byggja vindindustri i den unike norske naturen.

Gode vindressursar, folkens! Ikkje gode folkehelseressursar. Ikkje gode mentalhygieneressursar. Ikkje god kveik og viktige rekreasjonsområde. Nei, gode vindressursar. Eg er så lei av det gnålet at eg vrir meg i smerte kvar gong eg høyrer det, og eg kan ikkje fri meg frå å tenkja om folk som ikkje blir mjuke og bøyer av i møte med vakker natur, med sårbare artar og økosystem, at dei må vera kalde, avstumpa og hjartelause.

Konfrontert med biletet av ei skamfert ørn utan vengje, men med dødsangst i blikket, tyr dei typisk til statistikkar om bestanden, som visstnok skal vera stabil. Det er kanskje ein måte å nekta å ta inn over seg vindindustriens brutalitet på, men det framstår berre hjarterått; som ein manglande evne til å å sjå individet og individets redsel og smerte. Konfrontert med tal på fuglar som døyr, eller spreiing av mikroplast, viser dei til huskattar og bildekk. Det er verre, seier dei. Kva slags forsvar for vindkraft er det? Skal vi gi opp kampen mot trafikkdød fordi fleire døyr av noko anna? Det er alltid noko som er verre, men det gjer jo ikkje det som er gale, mindre galt.

Konfrontert med biletet av ei skamfert ørn utan vengje, men med dødsangst i blikket, tyr dei typisk til statistikkar om bestanden, som visstnok skal vera stabil.

Tullingar, bandittar, aksjonistar. Det er eit lite utval karakteristikkar brukt av maktpersonar om oss og våre likesinna i løpet av dei seinaste vekene. NHO, regjering og opposisjon tillet seg ein retorikk som du må vera Donald Trump for ikkje å skamma deg over. Og kva er det vi gjer oss skuldige i? Jau, vi stiller opp. Lite framtidsretta, sa Erna Solberg om vedtaket i kommunestyra i Sørfold og Fauske om å seia nei til meir enn hundre turbinar i dei lokale fjella. I byte mot noko dresskledde menn presenterte som grønt stål. Ære vere Sørfold og Fauske, og skam på Erna. Viss det ikkje er framtidsretta å ta vare på natur, ja, då vil eg heller vera bakstreversk!

700 meter over havet, stille og tilbaketrekt, ligg framleis pøyla, grå og forblåst i dag. Ho ventar på neste solskinsdag, så ho kan få glitra att og skina, slik berre ho kan. Pøyla opptek ein liten plass i verda, men når ho tek opp i seg heile den blå himmelkvelven, slik eg har sett henne gjera, er pøyla liksom heile verda, heile universet. Enorm. Uendeleg. Prislaus og umisteleg. Aksepterer vi å tapa pøyla, taper vi verda og oss sjølve.

Slik foreldre stiller opp for sine born, slik stiller vi opp for naturen, fordi naturen, og alt som lever i han, er mellom det aller, aller kjæraste vi har i liva våre.

Nye innlegg