Nord-Odal
Nei til vindturbiner i Nord-Odal

Nei til vindkraft

50 eiendommer over støygrensene i Nord-Odal

Av Styreleder Eivind Salen Skandalen er svært stor over hele […]

Forfatter:

Eivind Salen

Kategorier:

Publisert:

7. januar 2021

Del:

Av Styreleder Eivind Salen

Skandalen er svært stor over hele landet, og i flere områder, men spesielt stor i Nord-Odal, der anleggsarbeidene pågår for fullt, til tross for at de er ulovlig igangsatt og

  • Cirka 50 eiendommer blir liggende i område over tillatt støygrense ved vindkraftutbyggingen i Songkjølen og Engerfjellet i Nord-Odal.
  • Bare to av disse er omtalt i MTA-plan og i NVEs vurderinger
  • Uklart hvor mange som har inngått støyavtaler med utbygger
  • Motvind Norge mener slike støyavtaler er uakseptable, og bryter med både lovverk og etiske standarder i Norge
  • Problemene forsøkt dysset ned, mens anleggsarbeidene pågår for fullt
  • https://www.facebook.com/groups/946329809135887/permalink/1090493611386172/

Tirsdag skrev jeg en artikkel her på Motvind.org om støyproblemene utbygger og Norges Vassdrag og Energidirektorat (NVE) har viklet seg inn i på Tonstad, i Sirdal, Agder. Der er det 29 eiendommer som vil bli utsatt for støy over grenseverdiene. Dette har gjennom hele prosessen med konsesjonssaken vært dysset ned og bagatellisert av energimyndighetene, som helt og holdent har stilt seg på utbyggers parti og prioritets dennes økonomiske gevinst høyere enn naboenes helse. Nå kommer det til energimyndighetene som et stort problem, da det også fra kommunen kommer klager med argument NVE og resten av statsforvaltningen ikke kan komme seg rundt.

Og det lar seg heller ikke dysse ned. Det er altfor mange som vet, og altfor mange som er forbannet.

Og så er det sånn at problemet ikke er isolert til bare å gjelde Tonstad. Faktisk er det enda verre i Nord-Odal, med Songkjølen Engerfjellet, det er rundt 50 eiendommer som vil bli utsatt for ulovlig mye støy, og måten det er forsøkt dysset ned på er veldig påfallende. La oss nå se på hvordan temaet støy er behandlet i saksdokumentene.

Odal Vind holder til midt i sentrum av kommunesenteret Sand.

Om støykravene og retningslinjer

For nye lesere må vi begynne med at støyretningslinjene helt klart legger til grunn at støy er noe man skal unngå. Støyplager går utover folks helse, de mister nattesøvnen og får konsentrasjonsvansker gjennom dagen, og dette igjen kan føre til ytterligere helseplager. Dette må ses i sammenheng med andre plager som følger av at et friluftsområde og vakkert nærområde blir omgjort til et industriområde, og at verdien på eiendommen med det blir redusert med opptil flere hundre tusen.

Energimyndighetene har i vindkraftsakene heller behandlet støy som en anbefalt grense det gjelder å komme seg under. Og om det ikke lar seg gjøre å komme under grensene, gjelder det å finne «avbøtende tiltak» som gjør at anlegget kan realiseres med maks produksjon og maks inntekt for utbygger, likevel. Grensen er satt til Lden 45 dBA, en grense der mellom 1 av 4 og 1 av 5 mennesker vil bli plaget og sterkt plaget.

NVE og energimyndighetene har lagt seg til en praksis der utbygger kan betale seg ut av problemene, ved å tilby naboer en engangssum før turbinene kommer opp og omfanget av plagene er kjent, og med det frata dem alle rettigheter de har til å klage i ettertid. Her blir vanlige mennesker lurt trill rundt, med statens velsignelse, og det for at rike investorer ikke skal få noen begrensning på avkastningen av investeringen sin. Slike avtaler er ulovlige, umoralske og uetiske, og lar seg ikke forsvare. Det er den norske stat som utsetter egne innbyggere for et nærmiljø man vet medfører helserisiko, og i stedet for å redusere risikoen, blir innbyggerne utbetalt en liten pengesum, som skal gjelde i tiår fremover.

Det er politisk umulig å forsvare en sånn holdning når den er kjent. Det er derfor berørte kommuner i Agder og Rogaland nå reiser seg mot statsforvaltningen, med rasende innbyggere i ryggen.

Markering i kommunesenteret Sand, september 2020. Folk begynner å våkne. Og jo flere det er som vet, desto vanskeligere er det for NVE og energimyndighetene å opprettholde praksisen rundt vindkraftutbyggingen.

Om støy i konsesjonskravet

Konsesjonen er gitt i flere etapper, første søknad er fra 21.12.2012, og siste dokument med vedtak er fra NVE den 25.05.2020. Der står det som konsesjonsvilkår i punkt 14:

14. Støy Støynivået ved bygninger med støyfølsom bruk skal ikke overstige Lden 45 dBA. Dersom det vurderes som nødvendig for vindkraftverkets realiserbarhet at støynivået overstiger Lden 45 dBA ved bygninger med støyfølsom bruk, skal detaljplanen omfatte aktuelle tiltak for å avbøte virkninger ved disse bygningene. Dersom konsesjonær mener at bygninger med støynivå over Lden 45 dBA ikke har støyfølsom bruk, skal dette dokumenteres i detaljplanen.

Så sent som i mai i år, altså, opprettholder NVE praksisen med å kjøre på med utbygginger, tross at naboer vil bli utsatt for helseskadelig støy over de fastsatte kravene i retningslinjen, og uten å forholde seg til formålet i retningslinjen om at støy er noe man skal forsøke å unngå. For NVE er det et spørsmål om økonomi, og ikke om helse, og det å få realisert anlegget holdes som viktigere enn å sikre helsen til naboene. Hvis naboene utsettes for helserisiko gjennom ventende støyplager, så skal dette «avbøtes», men det står ikke som noe vilkår her, at tiltakene skal sørge for at alle bygg kommer innenfor grensene.

Det står heller ikke noe om at støymyndighet fremover vil være kommunen, og at det er kommunen som har myndighet til å bestemme hvilke støygrenser og avbøtende tiltak som er akseptable. Her har kommuner i Agder og Rogaland erfaring, og går hardt ut mot NVE og denne praksisen, blant annet med Sandnes kommune som har fastsatt en utslippsgrense på Lden 42 dBA, og Sirdal som klager og nå går rettens vei for å få støyavtalene kjent ugyldige.

I et demokrati og en rettsstat vil det være vanskelig å opprettholde at en forurenser skal slippe unna forurensningen ved å betale et erstatningsbeløp til de berørte, og så la forurensningen fortsette fordi det gir så god avkastning på investerte penger.

Om støy i MTA-plan og godkjennelsen av den

Leser man MTA-planen (Miljø-, Transport- og Anleggsplan) ser det ganske tilforlatelig ut. Støy er behandlet i punkt 8.2 i planen, fra side 56, og støy i driftsfasen er punkt 8.2.2. Der blir det i kjent stil bredt ut irrelevant og forvirrende informasjon, om real case og worst case, og at beregningene er gjort på faktiske vindmålinger (men ikke faktiske støymålinger), alt sammen for å lede leseren inn på tanken om at dette er helt greit.

Så blir det slått opp en rekke kart, fortsatt forvirrende og misvisende, for det blir satt opp både kartene som skal gjelde og kart som viser hvordan det hadde sett ut om reglene var annerledes. I hele MTA-planen operer utbygger med et sannsynlig og worst case scenario, når det uttrykkelig er worst case som skal gjelde. I Worst case – som skal gjelde – er det her i planen oppgitt to naboer som får støy over grensene. De blir satt opp i en tabell, der også «Real Case» blir oppgitt, og til og med differansen mellom real case og worst case.

I kartene som er vedlagt, opereres det med fargekoder, rødt, gult og grønt, og man ser noen prikker i grønt område. Prikkene er hus og hytter der det oppholder seg mennesker. Grønn sone er ikke sånn at man vil være fri for støyplager, mange vil her ligge på verdier over Lden 40 dBA, en svært merkbar og plagsom støy, og den vil i perioder med vind være på døgnet rundt, dag og natt, i 25 år.

Utbygger konkluderer imidlertid i sin søknad med at alt er i orden. De skriver at real case, sannsynlig scenario, bør legges til grunn, selv om det uttrykkelig er worst case som skal gjelde, og så skriver de  at om worst case skal gjelde, så vil det være avtaler med naboer og avbøtende tiltak, som vil gjøre det greit likevel.

De avbøtende tiltak er ikke konkretisert, det står bare hva de eller kan være, men det står ingenting forpliktende hva som faktisk vil bli gjort, og heller ingenting tall og dokumentasjon hvilken virkning de avbøtende tiltak egentlig vil ha. Og når det gjelder avtaler, så ringer det vel en bjelle, siden det ikke kom godt frem hvilken avtale som egentlig var gjort med de to eiendommene omtalt i MTA-planen.

Finnes det noe mer, her?

Om støyrapporten fra Meventus

Fra støyrapporten til Meventus, Støykart for Songkjølen og Engerfjellet, worst case scenario.

Støyrapporten er laget av rådgivningsselskapet Meventus, et selskap som livnærer seg av og tjener penger på å levere tjenester til selskap som driver med vindkraftutbygging. De er part i saken, har interesse av at det blir utbygging, og at det blir flere oppdrag. Selvsagt skulle rapporten vært laget av eller kontrollert av en nøytral aktør, som hadde innbyggernes beste og deres helse som viktigste verdi.

Rapporten er på 11 sider, og inneholder rikelig med tekst, tall og tabeller, og kart. Det er herfra kartene og informasjonen til MTA-planen er hentet. Også i denne rapporten står det rikelig med informasjon som er irrelevant, og som mest av alt er egnet til å sørge for at leseren og de som skal gjøre beslutninger, unngår å se det som er viktig.

For eksempel står det noen svært viktige opplysninger i det 5 avsnittet i punkt 1.1, Regelverk og Grenseverdier, og det viktige avsnittet er ikke fremhevet på noen måte, og har vel heller ikke direkte med regelverk og grenseverdier å gjøre, det handler ikke om det. Jeg siterer:

Byggene der det har blitt inngått minnelig avtale med eier er fritidsboliger av varierende stand og bruk. De fleste av byggene kan karakteriseres som enkle fritidsboliger, skogskoier, eller gammer. Bygg der Tiltakshaver har inngått minnelig avtale med eier har blitt fjernet som støymottakere i beregningene.

Særlig er siste setning relevant. Bygg der det er inngått minnelige avtaler, er fjernet fra rapporten.

Kan det være derfor kartene ser så tilforlatelige ut? Alle prikkene ligger i grønn sone, utenom to, i det ene kartet. Sånn at de som ser kjapt over, og bare kikker litt på kartene, ser at det ser riktig så greit ut, og at her er det bare å kjøre på med utbygging. De to prikkene i det ene scenariet må det vel la seg gjøre å finne en avtale med.

Om bebyggelsen som er utelatt

Liste over bebyggelsen der det er gjort minnelige avtaler, finner dere her: http://webfileservice.nve.no/API/PublishedFiles/Download/201502175/3043357

Det er ikke akkurat noen opplysende liste. Det er oppgitt koordinatene, der bygget ligger, så står «Tiltakshaver har inngått minnelig avtale med eier av bygg», og så står prosjektområde.

Her er ingen bilde, ingen kart, ikke engang noen nummerering av byggene, sånn at det går an å gjøre seg opp en vurdering av omfanget. Det står heller ingenting som helst hva slags avtaler som er inngått, ikke engang antydningsvis. Og i ingen av dokumentene fra NVE og det offentlige, står det noen vurdering av dette. I NVE sin godkjennelse av MTA-plan står det på side 10:

NVE konstaterer at med detaljplasseringen av turbinene i detaljplanen, kan to bygg påvirkes av støyverdier over anbefalt grenseverdi.

Det offentlige Norge med statsforvaltningen bidrar til å gjøre eierne av disse eiendommene, usynlige og rettsløse.

Fra lokale i Nord-Odal får vi også høre at det slett ikke er i orden med alle disse avtalene, det mangler avtaler for flere. Dette kan ikke vi uttale oss om. Men skandalen vokser seg selvsagt bare større, om det er gjort vedtak basert på informasjon som ikke stemmer, og at dette ikke får konsekvenser for dem som har villedet og feilinformert myndighetene.

En av eiendommene i området, her Songkjølen.

Konklusjon

NVE og energimyndighetene har i en årrekke bagatellisert støyproblemene i likhet med andre problemer som følger med vindkraftutbygging i naturområder og i nærheten av der folk bor og oppholder seg. Dette fører til enorme problemer, når anleggene blir realisert, og konsekvensene som skulle vært avdekket i ordentlige prosesser, i stedet viser seg som et sjokk når landets innbyggere ser at landets myndigheter har spilt hasard med deres helse og deres nærområder. Siden det er så enorme beløp involvert, kvier myndighetene seg for å gripe ordentlig tak, nå som stadig flere får skandalen med seg, og krever handling for å få gjort noe med det.

For Nord-Odal er det så enkelt at anleggsarbeidene må stanse, og entreprenørene heller må jobbe med opprydning enn montering. Det er ingen sjanse å få lønnsomhet i prosjektet, om alle eiendommene må eksproprieres. For det er det som er konsekvensen. De er ubrukelige til sitt formål.

Konsesjonen for Songkjølen og Engerfjellet skulle aldri vært gitt. Støyproblemene kommer bare på toppen av alle de andre problemene utbyggingen fører med seg. Energimyndighetene har ikke gjort noen reell vurdering av skadeomfanget, bare sett at utbyggingen er mulig å gjøre lønnsom for investorene, og da er alle innvendinger bare hindringer å komme seg over. Dette går ut over naturens og innbyggernes rettssikkerhet, og er en praksis som ikke kan fortsette.

For utbyggingene i Nord-Odal er det et poeng at den tyske giganten Eon solgte seg ut av prosjektet. De så nok at anlegget ikke var realiserbart innenfor regelverket, og at det ventet dem problemer både med drikkevannet i Svarttjennet og med naboer utsatt for helseskadelig støy- og skyggekast over grenseverdiene. Erfarne som de er, solgte de til norske KLP, Kommunal landkasse, som har dette som første store vindkraftprosjekt. De går rett uti med begge bein i alle problemene. Nå er det sånn at kommunalt ansatte i Norge skal få pensjonen sin, delvis ved å risikere drikkevann og helse til innbyggerne i Nord-Odal. Også KLP må ikke la det gå prestisje i dette, og få skandalen avsluttet, før den blir større.

Petter J. Holth og Tor Arne Voll står ved drikkevannskilden til Sand kommune. Voll peker opp mot området der Songkjølen vindkraftverk skal ligge, og anleggsmaskinene gå.

Dokumenter

NVEs nettsider om saken: https://www.nve.no/konsesjonssaker/konsesjonssak?id=228&type=A-1,A-6

Nye innlegg