«Av etiske og moralske grunner har vi alle rett til å mene noe om et fjell eller en skog uansett hvor på kloden den ligger», skriver Kari Merete Andersen i dette innlegget. Bildet er tatt på Innvordfjellet, i et tilnærmet inngrepsfritt område som naturvernere kjemper for å beskytte mot vindindustrien. Foto: Kari Merete Andersen

---

Kronikk av Kari Merete Andersen, bestemor for naturen, styremedlem i Naturvernforbundet i Trøndelag og i Motvind Trøndelag

---

Jeg eier ingen fjell, på papiret. Jeg eier ingen store skoger eller myrer heller. Jeg eier et hus med en liten hage. Jeg eier ingen fjell ved Lillesand eller Gamvik heller. Jeg bor midt i landet, i en kommune som har litt kommuneskog. Men resten eies av andre folk, grunneiere, gårdeiere og forretningsfolk. Jeg eier ingen fjell i Nepal, på papiret. Og ingen skoger i Brasil eller Indonesia, for den del. Skal jeg ikke ha lov å bry meg om disse områdene da? Skal jeg ikke engasjere meg i bevaring av tropisk regnskog, eller søppel i Nepal-fjellene? Skal jeg holde meg unna å mene noe om vindkraft i Gamvik? Kan jeg ikke jobbe mot naturinngrep på Innherred eller i Melhus?

Samfunnet har kostet på meg en lang utdannelse og gjennom den ble jeg økolog. Jeg har fått lære mye som påvirker mine holdninger og hva jeg mener om forskjellig rundt i verden. Når vi har fått lang skolegang, har vi en plikt til å fortelle hva vi ser og forstår, til å delta i samfunnsdebatten og påvirke samfunnsutviklingen. En plikt, sier jeg. Men jeg eier ingen fjell eller skoger, eller rein for den del. Har jeg da ingen rettigheter til å mene noe om hva som skjer med fjellene, skogene eller reindriftsområdene? Har jeg ingen rett til å mene noe om vindkraftutbygging i Gamvik eller i Orkland?

Når vi har fått lang skolegang, har vi en plikt til å fortelle hva vi ser og forstår, til å delta i samfunnsdebatten og påvirke samfunnsutviklingen.

Jeg har kanskje rett til å mene, men ikke bestemme? Mange sier at «de lokale» er de som skal bestemme. At de som tilhører kommunen skal bestemme, eller at det er bare kommunestyret som skal bestemme. Ordføreren i Orkland sa at de som bor utenfor kommunegrensa ikke skal høres på, og det selv om de har havnet utenfor grensa på grunn av kommunesammenslåing og -oppdeling. De som hadde kjempet for Svarthammaren i sin gamle kommune skulle nå ikke få gjøre det, fordi kommunegrensa var flytta. En utrolig uttalelse.

Av etiske og moralske grunner har vi alle rett til å mene noe om et fjell eller en skog uansett hvor på kloden den ligger. Vi tenker de lange tankene over store avstander, for generasjonene etter oss og for selveste kloden. Når man har lært og forstår, har man både rett og plikt til å kjempe for naturen uansett hvor den ligger. Jeg eier ikke fjell, myrer eller skoger på papiret. Men det gjør ingen forskjell. Det er framtida som skal leve på denne kloden, derfor har vi rett og plikt til å kjempe, uansett avstand.

Av etiske og moralske grunner har vi alle rett til å mene noe om et fjell eller en skog uansett hvor på kloden den ligger.

Nå vil jeg være med og kjempe for Svarthammaren i Snillfjord, Orkland, Norge, og verden. Det gjør jeg for mine barnebarn, selv om de bor langt unna og sannsynligvis aldri kommer til å reise dit for å oppleve dette fjellet. Jeg forbeholder meg retten til å kjempe for naturen uansett hvor den ligger, hvilken kommune den ligger i. Fjellene i Orkland er ikke bare Orkland sine fjell. Jeg skal ha meg frabedt å ikke kunne stå på for et fjell eller en skog, selv om jeg ikke bor på stedet. Vi er mange mødre og bestemødre som kjemper for naturen, takk og pris.

Fjellene i Orkland er ikke bare Orkland sine fjell.

---

Kronikken ble først publisert i Adresseavisen.