Det grønne skiftet er ikke noe annet enn en dårlig kamuflert plan for fortsatt økonomisk vekst og økt forbruk, som går på bekostning av matsikkerhet, helse og livskvalitet for fremtidige generasjoner.

Tekst: Bjørn Økern, naturverner, Brasøy

«Nå er det vanlige folks tur», het det i regjeringserklæringen fra Støre og Vedum høsten 2021 da de tiltrådte. Og det var helt rett. Det er vanlige folks tur til å betale de enorme subsidiene for å få på plass vindturbinene som kreves bygget for å få til «Det grønne skiftet».

«Nå er det naturens tur», sa en gledesstrålende Barth Eide etter Montréal-konferansen like før nyttår. Det er også helt riktig. Med disse planene er det naturen sin tur til å bli rasert og nedbygget, både til lands og til havs. Alt for dette grønne skiftet, en dårlig kamuflert løgnhistorie, drevet fram av regjeringen og en skokk av godt betalte lobbyister.

For Norge skal elektrifiseres, – som landets bidrag til den pågående globale klimakrisen. Det grønne skiftet er ikke noe annet enn en dårlig kamuflert plan for fortsatt økonomisk vekst og økt forbruk. Under dekke av «klimatiltak» trumfer det alt. Råd fra en samlet bestand av forskere, av folks protester og engasjement rikker ikke regjeringens planer. Heller ikke FN sine to viktige grundige utredninger er tatt hensyn til. FNs Naturpanel påpeker at en intakt natur med sine millioner av biologiske systemer, er den beste klimaløsningen. At vi ikke bare må bevare natur, men at vi hurtigst mulig må restaurere den naturen som er ødelagt av nedbygginger og har endt som en infrastruktur av asfalt og betong.

 

«Hovmot står for fall», heter et gammelt visdomsord, som får ny aktualitet i måten regjeringen trosser alle ekspertråd.

Planen om «Det Grønne Skiftet» ble sådd som et frø av Solberg-regjeringen. Vannet og stelt med til det begynte å spire og vokse. Og overtatt direkte og videreført av Høyre-kloningen Arbeiderpartiet med Senterpartiet på slep. Dette var ikke noe vi ventet av den nye regjeringen som tiltrådte høsten 2021, og som nå tydelig vises på meningsmålingene. «Hovmot står for fall», heter et gammelt visdomsord, som får ny aktualitet i måten regjeringen trosser alle ekspertråd. De burde kanskje lære seg en liten lekse fra Erik Bye og legge den på minnet slik han anbefaler: «Politikere må en gang lære både i Norge og andre steder – at de ikke er våre herrer. I demokratiet, skal de være klar over hver eneste dag de våkner og hver eneste dag de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere.»

Utslippsfri, fornybar og bærekraftig?

Hele denne vanvittige satsingen på økt strømproduksjon, er basert på en løgn. Og er et godt eksempel på følgende: Når en løgn blir presentert ofte nok, vil den til sist bli oppfattet som en sannhet. Blir den i tillegg godt hjulpet av et samlet pressekorps av fungerende mikrofonstativ, har den enorm gjennomslagskraft. «Det grønne skiftet» har som bærebjelke og utgangspunkt at vindkraft er både utslippsfri, fornybar og bærekraftig, noe som gjentas sammen med ordet «vindkraft» ved alle anledninger. Når utgangspunktet er feil, blir resten like gæ’ærnt. For er det noe vindkraft ikke er, så er det utslippsfri, fornybar eller bærekraftig. Vindkraft på land vil utgjøre den største raseringen av natur noen sinne i landet vårt. Havvind vil ødelegge store deler av det gigantiske økosystemet havet er, som hele jordas befolkning har høstet mat fra i tusener av år.

Turbintransport til Øyfjellet vindkraftverk, Mosjøen 21. mars 2021. Foto: Privat

Et eksempel på landbasert vindkraft er følgende: Motvind Bevar Øyfjellet har observert dieseltransporten under anleggsperioden på fjellet. De mer enn 200 tunge anleggsmaskinene har brukt over fem millioner liter diesel i løpet av de to årene med anleggsarbeid til denne satsingen. Det er anlagt mer enn 70 kilometer bred vei, med flere utsprengte veiskjæringer. 72 planerte plasser for turbinene. De er hver på størrelse med en halv fotballbane, og skal gi plass til kranene som skal heise tårnene på plass. Der turbinen skal plasseres, er det sprengt ut et passende hull. Det skal fylles med flere tonn armeringsstål før omtrent 70 betongbiler tømmer sitt innhold i det som blir fundamentet for turbinen. Det blir over fem tusen transporter med dieseldrevne biler med roterende tromler med klimaverstingen sement til fjells. En beregning fra NTNU for en tid siden, slo fast at 35 % av CO2-utslippene fra naturen i Norge, kommer fra anleggstrafikk i det sub-alpine området. Nettopp der vindkraft-bransjen tar seg til rette. Det er foretatt over tusen transporter av turbiner og propellvinger fra havna i Mosjøen til fjells med tungtransport som også har brukt enorme mengder diesel.

Anleggstrafikk med turbindeler passerer forbi statuen av Elsa Laula rett utenfor rådhuset i Mosjøen. Foto: Tom Kvitnes

Dette er hva som skjer her hjemme av utslipp, men turbinene og innmaten skal jo produseres et sted, og ikke minst må det gjøres uttak av de sjeldne jordmetallene som trengs. Det må graves ut 16 tonn masse for ett kilo cerium, 50 tonn for et kilo gallium og 1200 tonn for ett kilo lutecium. I tillegg litium, kobolt, palladium, scandium og uhyre mengder kobber for tusener av kilometer kabler. Med tunge maskiner drevet av dieselmotorer. For å utvinne dette, kreves enorme mengder vann, som blir giftig og ender i grunnvannet. Noe som ødelegger drikkevann og jordbruket over store arealer, fører til helseskader og fraflytting. Utvinningen av metallene påvirker arbeidernes helse,- og utnytter barnearbeid i stor utstrekning.

 

Alle former for havvind gir store samfunnsøkonomiske tap.

Hver turbin har omkring 400 tonn stål i tårnet, produsert med mengder kull, 60 tonn epoxy i vingene, som representerer et gigantisk avfallsproblem i og med at de inneholder den giftige bestanddelen Bisphenol A og ikke kan gjenvinnes. En lettvint løsning er å feie dem under teppet, det vil si, grave dem ned, som en lite hyggelig arv til kommende generasjoner. Nacellen i toppen (generatorhuset som i snitt veier 80 tonn) krever noen tonn med girolje og giftig hydraulikkolje. Pluss de omtalte jordmetallene og tonnevis med kobber. «Det grønne skiftet» krever en mangedobling av alt dette som er beskrevet her, men selv uten denne galskapen trengs disse metallene for å holde liv i datateknologien vi er så avhengige av. Jordmetallene utvinnes under svært dårlige arbeidsforhold i utviklingsland langt unna, og blir sjelden omtalt i media. Bortsett fra barnearbeidet for å utvinne kobolt i Kongo som vi betrakter med et skuldertrekk, og mumler oss i mellom; – De burde jo vært på skolen, men nå tjener de i alle fall penger. Ja,- vet vi det?

Vindkraft er lite effektiv

Tallene for kraftproduksjonen med vindkraft framstilles som dekning av «husholdninger». Nå er det vel ingen i Norge som ikke har innlagt strøm, men denne «målemetoden» har god effekt på opinionen. Det samme gjør det jo når omtalen av industriområder med vindturbiner konsekvent blir omtalt i media som «vindmølleparker». I tillegg benyttes i stor grad installert effekt som mål på produksjonen, men det er feil. I snitt produserer en vindturbin kun 35 % av installert effekt, siden den stanser i vindstille, og må stanses når det blåser for hardt. Den er altså lite effektiv – og for ustabil til ethvert formål. Skal den benyttes i alle disse drømmene fra myndighetene under mottoet «det grønne skiftet», må den ha balansekraft, altså noe som må overta i vindstille perioder for at nettet ikke skal bryte sammen. For å dekke dette, må det dobbelt så mye balansekraft til for å tette den ustabile produksjonen. Ingen kan fortelle hvor vi tar denne balansekraften fra, bortsett fra et dårlig skjult ønske om å gå løs på verna vassdrag. Min mistanke er jo import gjennom de nye kablene, med tilhørende importerte strømpriser.

 

I snitt produserer en vindturbin kun 35 % av installert effekt, siden den stanser i vindstille, og må stanses når det blåser for hardt.

Klarer oss

Det er utført grundige utredninger om behovet for satsing på vindkraft av den aktuelle størrelsen de ambisiøse ønskene til myndighetene opererer med. Med utgangspunkt i offisielle tall, blant annet fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og NTNU, konkluderer både Naturvernforbundet og Motvind Norge med at vi klarer oss utmerket med den krafta vi har, med å gjennomføre et grundig ENØK-program og oppgradere gamle kraftverk og overføringslinjer. Husholderer vi med den krafta vi produserer, kan vi uten bidrag fra vindkraft klare oss bra. Men de vidløftige planene til Solberg og Støre (det grønne skiftet) må skrinlegges. Vi kan heller ikke overlate denne viktige delen av vår felles infrastruktur til liberale markedskrefter, men ta tilbake produksjon og salg av felles goder som elektrisk kraft slik det var før 1990. Produsert og distribuert til nærmest kostpris som en nødvendig vare i et land langt mot nord. Det var en politikk som virkelig tok ansvar for velferden til «folk flest». Og opphavet til den suksessrike elektrokjemiske industrien i mange tiår. Som nå står i fare for å bli rasert, flagget ut eller nedlagt for godt.

Motvind Norge

Sommeren 2005 møttes en liten gruppe på Eriksens Konditori i Sandnessjøen. Vi var åtte stykker, og ville diskutere hvordan vi kunne stanse planene om å etablere Sleneset Vindkraftverk. Jeg ble valgt til en slags leder for denne gruppen som var helt uformell uten betalende medlemmer, eller formelle regler og vedtekter. Etter ni år klarte vi det. Kun med en voldsom mengde saklige argumenter overfor NVE og Olje- og energidepartementet (OED), men da var vi kun to igjen av den opprinnelige gruppa. I 2019 fikk jeg en forespørsel: – Vi er en gruppe som vil jobbe for å stanse vindkraftsatsingen i Norge, – kan vi låne navnet Motvind? Det fikk de, og glad er jeg for det. Den største motstanden mot vindkraft kommer i dag fra Motvind Norge, som er spredt og etablert over hele landet.

Havet dekker over 70 % av jordas overflate, og er en levende organisme som har millioner av biologiske næringskjeder. Overskuddet av disse har hele verden høstet mat fra i tusenvis av år. Her hjemme har vi levd av dette evigvarende overskuddet langs hele kysten. Det har ført til oppbyggingen av Norge som nasjon, en virksomhet arkeologene kan dokumentere er mer enn ti tusen år gammel. Ikke bare bygget opp kystsamfunnene, men som Frank A. Jensen skriver i sin bok «Torsk. Fisken som skapte Norge» at vi har bygget opp et evigvarende matfat, med tørrfisken som vår første og viktigste store eksportvare. Men nå er det slutt, for vi skal bli en gigant innen vindkraft i dette havet. Motstanderne kvesser klørne i Finnmark: – Det er ingenting som taler for flere vindkraftanlegg.

Økonomien

Alle former for havvind gir store samfunnsøkonomiske tap. Grunnene til dette er mange, men vi kan ta eksempelet Hywind Tampen. Gjennom subsidier og skattelette får Equinor dekket 4,85 milliarder, for en utbygging av 88 MW strøm. Beløpet må norske innbyggere betale over skatteseddelen og gjennom nettleien. Equinor kan nok tjene litt på dette, men befolkningen sitter igjen med regninga. Planene nå er å bygge ut 1500 MW havvind, så la oss ta et enkelt regnestykke. 1500 MW dividert med 88 MW ganger 4,85 milliarder blir prisen vanlige folk må betale. Subsidier over skatteseddelen og nettleien over strømregninga. Det blir til sammen ca. 83 milliarder.

Selv om prognoser fra Statnett krever øyeblikkelig vindkraftutbygging, har både Naturvernforbundet og Motvind Norge publisert beregninger som viser at vi har nok kraft i dette landet, under visse forutsetninger. Nemlig at vi dropper de vanvittig dårlige planene om å elektrifiseres sokkelen, etablere datasenter og krypto-fabrikker, og ikke minst de luftige planene om mengder med batterifabrikker og hydrogenproduksjon. Alt dette krever at vi dobler dagens strømproduksjon. Men det er heller ikke mulig å dekke med vindkraft som er både upålitelig og ustabil. Av den installerte effekten i turbinene, leverer de kun 35 %.

Tusener av arbeidsplasser?

Det er mange bedrifter i landet som klør i fingrene etter å være med på det såkalte vindkrafteventyret. Å sveise bunnrammer og lage alt vi har lært av konstruksjoner under vann. Men denne «grønne satsingen» vil importere arbeidskraft fra utlandet, til halv lønn og med dobbel arbeidstid. Noe som likevel vil lønne seg økonomisk med dagens grenser for bøter etter arbeidsmiljøloven. Det er lettvint å love tusenvis av arbeidsplasser, men ikke fortelle om hvor alle disse arbeiderne skal hentes fra, hvor de skal bo, om de har med seg familie og barn. Dermed kreves det utbygging av både barnehager og skoler. Og ikke minst et større helsevesen og eldreomsorg. De fleste tror nok at det blir norske, men hvor skal vi ta dem fra?

Fatale naturinngrep

Havvind beslaglegger store områder med sine turbiner. I havet blir det lagt ut kilometervis med tjukke kobberkabler på havbunnen. Konsekvensene av den kraftige elektromagnetiske strålingen fra disse kablene er ikke undersøkt. Det er observert misdannelser på hummer som befinner seg i nærheten av utenlandskablene. Hvilken påvirkning denne elektromagnetiske strålingen under et vindkraftverk har på resten av bunnfaunaen og næringskjedene, vet vi ingenting om i detalj, men de vil garantert bli påvirket.

Et nettverk av fortøyninger og hundrevis av ankere som anleggene skal fortøyes med kommer til å hindre fiskerivirksomhet. I tillegg spres det giftig nano- og mikroplast fra hundrevis av propellblad, som entrer næringskjedene øyeblikkelig når de havner i havet med alle sine finstilte økosystemer. Observasjoner viser at nyklekt yngel og larver samler seg rundt bunnfaste vindturbiner. Antakelig fordi det alltid på den ene siden er svært rolige strømforhold, for små vesener som ennå ikke har fått styringsfart på utviklingen og kan forflytte seg selv.

Ennå er det ikke gjort undersøkelser av støy fra havvind, men det vi vet er at det påvirker navigasjonsevnen til sjøpattedyr og hindrer deres kommunikasjon, som antakelig vil påvirke evnen deres til å finne hverandre i paringstiden. Forsøk har også vist at støyen påvirker fiskens evne til navigasjon og kommunikasjon, i og med at deres lytteapparat ligger i sidelinjene. Det vil minst påvirke på samme måte som bruk av asdic og sonar under militærøvelser. Fisken skremmes bort fra områdene så lenge øvelsen foregår, det er erfaringen fra Andøya.

Allmenningen vår privatiseres

Blir planene om havvind gjennomført, betyr det slutten på havet som evig leverandør av sunn mat. Overskuddet fra millioner av biologiske næringskjeder i den gigantiske levende organismen havet på jorda er, har blitt høstet i tusener av år og kan fortsette med det, hvis havet får være i fred.

Men planen er å la det ende som en ny privat industri, med tilhørende økonomisk vekst og økt forbruk. Det foreligger nok utredninger, som påpeker de negative konsekvensene av denne merkelige satsingen, men regjeringen hører ikke på det øret. For dem er arbeidsplasser, økonomisk vekst og økt forbruk det eneste målet med politikken. Gjerne på bekostning av fremtidige generasjoners mulighet for å leve gode og sunne liv. På bekostning av matsikkerhet, helse og livskvalitet. For resultatet skal måles i kroner og øre, eller helst Euro, frem til neste valg. Lengre er ikke perspektivet til våre dagers ledende politikere.

 

Blir planene om havvind gjennomført, betyr det slutten på havet som evig leverandør av sunn mat.