10893E66-828F-4F8F-88BD-EA97C604AF79

Aksjon Asko

Av styreleder Eivind Salen Aksjon Asko Forrige uke mobiliserte vi […]

Forfatter:

Eivind Salen

Kategorier:

Publisert:

2. februar 2021

Del:

Av styreleder Eivind Salen

Aksjon Asko

Forrige uke mobiliserte vi i flere av landets byer på en gang. Det var mot ASKO, selskapet som vil være «miljøvennlig» og ha «nullutslipp», men som ikke tenker bærekraft, og vil ødelegge Nordbøknuten på Lillesand for usle tre turbiners skyld.

Den er vond. Som i så mange andre saker ellers vi har sett, så er ikke alle rettigheter på plass, de har ikke tilgang på veien opp til konsesjonsområdet og de har heller ikke gyldig tilgang på grunnen de skal sette opp anlegget på. ASKO har en konsesjon de har kjøpt seg, og energimyndighetene oppfører seg i kjent stil som om ingen andre rettigheter gjelder i dette landet her.

Det er vanskelig å akseptere at ASKO skal gjøre det samme. Det er en bedrift som burde være opptatt av sitt omdømme. De leverer mat til Norgesgruppen, Kiwi, Joker, Spar og Meny, de trenger å være godt likt. Men de gir blanke, og knuser til for å bygge vindkraft, akkurat sånn som vi har sett det gjøres rundt omkring ellers i landet.

Sjokket blir ikke mindre, om en har sett det før. Det er nesten verre, at Staten er gjort oppmerksomme på problemene, og likevel ikke bryr seg. At skandalen får fortsette.

Vi fikk folk opp i terrenget med en gang. Også fra Lillesand kommer bilder av anleggsmaskiner som kjører inn skogsveier ikke ment for den slags, bilder av trær som ligger kappet, folk som står måpende og ser. Vinterkulden setter rammen. Dette er et mørkt og kaldt kapittel i norsk historie.

På Haramsøya falt dommen om at anken heller ikke blir tatt til følge fra den tapre gruppen Nei til vindkraft på Haramsøya. Det er Zephyr som har rettighetene, de rike, vindkraften. Fugler og dyr og natur og mennesker har rettigheter på papir, i tekst, men ordene blir tomme i møte med virkelighetens verden.

Over hele landet bygger de fremdeles på. I et vilt kappløp om å bli ferdig innen utgangen av året, og innkassere 15 år med subsidier gjennom grønne sertifikat, betalt av oss. Det er den nye form for forbrytelse, der raneren sender regningen til offeret.

Og vi er Motvind. Medlemstallet kryper oppover. I Lillesand, på Ålgård (nær Sandnes), i Bergen og Trondheim og Tromsø stod vi ved ASKO sine lager, dette er ikke greit, er budskapet. Vi kommer ikke til å forsvinne. Vi kommer til å bli større og sterkere. Det er fortvilet når overmakten demonstrerer sin arroganse, som om våre liv og vår nærnatur ikke engang er noe å nevne. Maskinene bare ruller over myra. Politiet stiller mannsterke opp, så fremt vindkraften knipser i fingrene.

Men skal vi ha dem til å forfølge noe vindkraften har gjort galt, så er det ingen hjelp å få fra ordensmakten.

Heldigvis er det ting på gang, det er gryende håp i voksende motstand, og vi har også viktige folk med på laget. Kjent og ukjent. Men det er ennå et stykke frem. Og ennå ruller anleggsmaskinene.

Det må det bli slutt på. Aksjon Motvind.

Nye innlegg