Årets viktigste film?

11. oktober er det premiere på dokumentarfilmen “Skal hilse fra naturen”. Gjennom linsa til Asgeir Helgestad får vi være med på en fantastisk reise gjennom Norge. I alt det vakre er det også et sårt blikk på alt vi har tapt og som står på spill.

Asgeir Helgestad har fotografert norsk natur i en mannsalder. Nå er han aktuell med den fantastiske filmen «Skal hilse fra naturen», der han både fokuserer på det unike ved norsk natur og på det vi har tapt. Gaute Grøtta Grav møtte Helgestad under Nordkapp Filmfestival tidligere i høst. I videoen under får du høre filmskaperens tanker om bakgrunnen for filmen, og ikke minst se noen klipp fra “Skal hilse fra naturen”.

– Hva er bakgrunnen for filmen?

– Filmen er egentlig en hyllest til den norske naturen. Jeg ønsket å lage en fantastisk vakker film for det store lerretet. Det er fantastisk å få lov til å gjøre det, men samtidig føler jeg et ansvar for å vise at vi er i ferd med å miste helt uvurderlige verdier.

– Hvordan balanserer du det vakre med det mer alvorlige budskapet om naturtap?

– Jeg kunne ikke bare filme det vakre. Da ville jeg skape et falskt bilde av virkeligheten. Så jeg måtte snu kamera og vise den andre siden også. Jeg ønsker å vise helheten – både det vakre og det skremmende. Jeg reiser tilbake til noen av mine favorittsteder i Norge, og der ser jeg hvordan naturen har forandret seg.

– Hva er det som har endret seg mest, etter din mening?

– En av de mest skremmende endringene er hvor stille naturen har blitt. Jeg har en venn som bor langt inne i skogen, og for 25 år siden brukte han 800 kg solsikkefrø til å mate ekorn og fugler. Nå bruker han bare 200 kg – det er rett og slett ikke så mange dyr igjen som spiser det. Denne endringen skjer gradvis, og mange legger kanskje ikke merke til det, men den er der.

– Hvordan har det vært å balansere disse to elementene – det vakre og det tragiske?

– Det har vært krevende. Når man først og fremst er naturfotograf, vil man fange de vakreste øyeblikkene, men jeg måtte være ærlig med meg selv og publikum. Selv om bildene er vakre, kan de også være en påminnelse om hva vi risikerer å miste hvis vi ikke tar grep. Det er en fin balanse mellom å inspirere folk til å beskytte naturen, men samtidig gi dem en realitetsorientering om de utfordringene vi står overfor.

– Du har jo vært vitne til mye av det som har skjedd med naturen over tid. Hvordan har endringene du har sett påvirket deg personlig?

– Jeg husker en tid hvor det var mye mer liv i fjellene, flere dyr, og jeg kunne bevege meg gjennom urørt natur over lengre tid uten å se tegn til menneskelig inngripen. Nå er det vanskelig å unngå spor av menneskelig aktivitet, enten det er veibygging, hyttebygging, kraftutbygging eller annen industriell aktivitet. Det har definitivt gitt meg en sterkere følelse av ansvar. Jeg ser det som min plikt å dokumentere dette, ikke bare for å bevare minnene om det som en gang var, men også for å inspirere folk til å gjøre noe.

– Hva håper du folk sitter igjen med etter å ha sett filmen?

– Jeg håper filmen vekker en følelse av både undring og ansvar. Vi har noe utrolig verdifullt her i Norge, noe som ikke kan erstattes. Jeg vil at folk skal bli rørt av skjønnheten, men også forstå at den er skjør. Vi står overfor viktige valg om hvordan vi vil forvalte naturen vår, og jeg håper filmen kan bidra til å skape en dypere refleksjon rundt dette.

– Hva tenker du om vindkraft og de endringene slik nedbygging gjør med norsk natur?

– Vindkraft har en stor innvirkning på naturen, det blir jo store industriområder. Det er viktig å tenke over hva vi ofrer før det bygges slike anlegg for evigheten. Noen mener det er komplekst, men jeg mener at vi må være ekstremt forsiktige med å ødelegge naturen for kortsiktige gevinster. Det handler ikke bare om å møte energibehovet, eller redde “klimaet”. Vi kan ikke redde klima ved å ødelegge natur. Vi må ta vare på det som gjør Norge unikt.