Når breiale personligheter skal skaffe seg et ettermæle, må de ofte trumfe gjennom halsbrekkende prosjekter. De bare «må skjære igjennom»! – og det de ofte må skjære i er folkeviljen, naturen og sannheten.

Tekst: Hans Anton Grønskag

Da begrepene «grønne skifte» og «bærekraftig utvikling» til gangs ble tatt i bruk på 2000-tallet, trodde mange av oss at dette innvarslet en tid med forbruksomlegging, natur- og miljøvern, og en edruelig klimapolitikk. Der tok vi feil, og egentlig forsto vi det ganske raskt. For hvem var det som var ivrigst og tok mikrofonen oftest? Jo, det var disse nyfrelste «klima-redderne». Og hvem var de? Jo, det var mest skipsredere, direktører i energiselskaper, tidligere oljespekulanter, NHO-folk og politikerne i Arbeiderpartiet (Ap) og Høyre (H). Allerede da forsto vi at dette var noe helt annet. Dette har ingen ting med bærekraft og grønn omlegging å gjøre. Denne gjengen fant seg en lettvint og «fresh» merkelapp på egne transaksjoner. Det var ellers en naturlig avslutning på 70 år med rå industrialisering og sentralisering, en «utvikling» Ap/H selv har vært arkitekter for.

For egen del som vindkraftmotstander i 20 år har jeg, og mange med meg, sett dette narrespillet på nært hold. Her var det aldri snakk om å bremse på industrihysteriet. Norge skulle bli Europas «grønne batteri». Tyskland kunne bare fase ut sin kjernekraft, for Norge skulle ta ansvar. Norge skulle i tillegg fortsette som oljeland ved å elektrifisere sokkelen, og sende regninga over til forbrukerne, havet, fjell, myrer og bygdefolk. Politikerne på Stortinget var, med noen få unntak, så oppslukte av at teknologien skulle løse natur- og klimakrisa at de var villige til å ofre folks hjemsteder, samenes beiteområder og all anstendighet – for å ture fram. Så innpodet i folk har disse begrepene vært at man ser en annen vei når internasjonale rapporter forteller oss i klartekst at Norge er verstingen i klassen. Selv etter alle flyturene med norske utsendinger til klimatoppmøter: FN og verden for øvrig kjøper ikke Aps argumentasjon om mer av alt – raskere!

Politikerne på Stortinget var, med noen få unntak, så oppslukte av at teknologien skulle løse natur- og klimakrisa at de var villige til å ofre folks hjemsteder, samenes beiteområder og all anstendighet – for å ture fram.

Lappspove på Frøya. Foto: Jan-Egil Eilertsen

Lenge har mange unge trodd på «Det grønne skifte» og «Bærekraftig utvikling.» Det siste begrepet har de kanskje hørt at det var Gro Harlem Brundtland som lanserte, men de har neppe hørt hva vår egen nobelprisvinner i økonomi, Trygve Haavelmo, sa til sine økofilosofiske venner da han hørte det fra Gros munn: «Det finnes ingen bærekraftig utvikling for vår del av verden. Skal vi ha bærekraft fordrer det stagnasjon og/eller tilbakegang.» Mulig Haavelmo var en pessimist, men jeg tror ikke det. Dette så han allerede i 1989, og ærlig talt, det skulle bare mangle – han var en klok mann.

De fleste som er gamle i dag, har levd i atskillig mer «bærekraftige» og «grønne» perioder, enn det vi opplever i dag. Men i det politiske klimaet som teknooptimistene i de hyppigste regjeringspartiene har skapt, er «framskrittet» en rett strek som utvider seg til en autostrada, og man setter alltid likhetstegn mellom «framskritt» og «framtid». Da er det selvsagt ingen lærdom å hente i det som var. Vi slipper å se oss tilbake, for våre ledere ber oss alltid ha blikket rettet langt fram. «Naturen er til for å brukes, ut over det har natur ingen verdi.» Kommer noe i veien for naturinngrep, det være seg samer eller kystfolk og skogfolk – vet Ap/H-politikerne at det er noe som heter avbøtende tiltak. Alt kan kjøpes!

De er skråsikre på sine konklusjoner, de snakker på inn- og utpust så det holder, og de pynter seg med bærekraft-floskler.

Det er heller ingen ting å lære av andre fag enn tekno-/økonomiske fag, for visdom trengs ikke. Helseomsorg, utdanningssektor og høyere utdanning m. v. er omgjort til New Public Management – eksperimenter. (Snart er det umulig å skaffe folk til å jobbe under slike forhold.) Kan disse kremmersjelene berge kloden? Nei, den største trusselen for både klima, natur og miljø er den holdninga som slike ledere sprer om seg med. De er skråsikre på sine konklusjoner, de snakker på inn- og utpust så det holder, og de pynter seg med bærekraft-floskler.

Men så var det de unge. Jeg er mer optimist enn på lenge! Jeg kan ta feil, men jeg aner noe i tida. Oftere ser jeg at mange unge mennesker har klart å hente fram noe fra fortida som virkelig er bærekraftig. At studentene kappes om for å komme inn på filosofistudier, taler til deres fordel.

Svaberg mot storhavet, sett fra Frøya. Foto: Jan-Egil Eilertsen

Bærekraft, hva er det?

Den mest bærekraftige perioden i Norge var kanskje 50- 60-tallet? Sjøl om ikke alt var paradisisk da heller, så hadde vi i det minste husdyr med egennavn, vi fisket og fanget etter behov. All maten var kortreist, klær og sko ble lappet og reparert. Vi hadde naboskap og dugnadsånd. Vi hadde skole i gangavstand til heimene.

Men en dag kom noen og fortalte oss at slik kunne vi ikke leve. Fiskeriene ble industrialisert, kystjordbruk lagt ned og skolene sentraliserte. Fabrikktrålere, industrialisert landbruk, byvekst og fremmedgjøring skulle bli den nye tid. Så kom presset på naturen. Villdyr skulle ofres for det nye landbruket. Veier skulle bygges for å transportere varer, og ingen ting ble kortreist. Hvorfor? Det bare er slik! Det er framskrittet! Gerhardsen sa det! Gro sa det! Støre og mange med ham, sier det – også i dag! Men vi vet at de er våre ombudspersoner, og en ombudsperson skal representere folkets vilje. De har rett nok glemt det, men vi skal minne dem på det.

Det meste av landets matproduksjon måtte legges ned for å gi plass til de største brukene. Bonden skulle være heltidsbeskjeftiget, og fikk hjelpe seg med en stadig større og voksende maskinpark. Besetningene skulle vokse, og spesialiseres. Navnløse avlsprodukter erstattet tilpasningsdyktige dyr, og dyrevelferden ble en tragisk del av hele industriprosjektet. Imens ble gammel kulturjord i utkantene foretrukket som utbyggingsområder, der det enda bodde folk. Resten ble hyttefelt-palass-felt, vindindustriområder og veier.

Men industribonden var programmert til å vokse. Nye beiteområder skulle legges til, uansett om områdene var leveområder for store rovdyr, eller at livskraftig skog ble utsatt for snauhogst for å gi plass for livløse tre-plantasjer. Norge har i bare siden 1970 lagt ned 112000 gårdsbruk. Dette er den andre siden av oljealderen. Med fiskeriene gikk det samme veien. Storbruk, avfolkning, rovdrift på ressurser og bunnforhold. Alt dette var en villet politikk. De samme politikerne som tok oss til denne situasjonen, styrer fortsatt, og jeg har ingen illusjoner om at de skal gjøre noe med det.

Heldigvis kommer dere til å bli avslørt! De unge kan komme til å svikte dere, Jonas og Erna. Mange unge har gjennomskuet spillet. Nå har til og med humoristen Bård Tufte Johansen blitt en alvorlig oppsynsmann for naturen. Komedien og tragedien er to sider av samme sak. Det er godt å se at vi har humorister som er kloke nok til å se det.

Men hva med «FRAMSKRITTET»?

«Framskrittet» er ikke et tog man må være med på. Framskritt lager vi sjøl, og da må vi sørge for balanse mellom teknologi, humanisme, trivsel og egenutvikling. Framskritt er mye mer enn teknologiske framskritt og lønnsomhet. Vi har blitt opplærte til å glemme det. Visdom ga makt en gang i tiden, nå er det ikke lønnsomt. Store deler av den akademiske verden har vært satt i ventemodus i lang, lang tid. Teknologene og økonomene har fått lekt seg alene. Men de ser ikke sin virksomhet innen en sirkulær tenkning, som for eksempel kystbonden gjorde. Hver eneste kystbonde så sitt virke innen årstidenes og livets rammer, og hver av dem gjorde sitt beste for å etterlate seg noe som var litt bedre enn det han mottok etter sine forforeldre. Denne ydmykheten er borte nå, og det er livsfarlig at den faktisk er det – borte. Men slikt slit dugde ikke for den urbane eliten, og vi er i 2024, og statsministeren tror han må fortelle oss hva som er bra for oss og for landet. Hans virkelighetsoppfatning er den riktige, og han har tilslørt demokratiet så mye gjennom sine rådgivere, forvaltning, jus, nettverk og kommunikasjonsspesialister, at det vi kaller demokrati i praksis framstår som et autokrati.

Er det noe naturen trenger nå, er det ydmyke mennesker

Vi kan lære av fortida, og vi kan ta det beste fra tidligere tider inn i vår hverdag. Vi kan ha deltidsjobber i fiske og småbruk samtidig som vi har deltidsjobber i våre andre profesjoner. Vi kan ta landet tilbake. Vi kan ta naturen tilbake, og vi kan si nei til nye futuristisk industriprosjekter. Ja, vi kan til og med klare oss fint på de kraftressurser som ligger i våre gamle vannverk. Dette ville være det mest naturlige å gjøre, hvis vi virkelig skulle ha et grønt skifte.

Det meste av det som politiske ledere og næringslivstopper forfekter, har ingen ting med grønn omlegging å gjøre. Støre og mange med ham, gjør en stor feil: de tilslører fakta, og de prøver å lappe på en krise de sjøl har forårsaket ved å gjøre samme feilen en gang til – velge mer teknologi, mer gruvedrift, flere gigantiske industri-vyer. Nettopp derfor må vi leve med at Ole Erik Almlid i NHO, og Aslaug Haga i Fornybar Norge, jevnlig får hysteriske anfall på TV, på KLIMAETS (!) vegne. Nettopp slike direktører er drivere for dagens falske miljøpolitikk, og politikerne har gitt dem lov til å smykke seg med lånte fjær. De er avslørt, men politikerne bruker dem for å nå sine mål!

Det er ingen grunn til panikk

Panikk kan vi få hvis vi ser for oss at 6,4 milliarder mennesker skal leve ut sine villeste fantasier, slik som finansakrobatene gjør. Vi som lever i dag er 6 % av alle mennesker som har levd, dvs. gjennom 2 millioner år! Det skaper perspektiver, og det berører først og fremst dette spørsmålet: Hvor store avtrykk er det lov til å ha – som enkeltindivid, som land, som gruppe? Mange av våre politikere berører ikke slike spørsmål. De verste er opptatte med å bygge sine visjonære Babels tårn. Inn i denne virkeligheten har jeg sett at mange unge stiller spørsmål som aktualiserer kunnskap om vår felles fortid. Natur-, klima,- og miljøaktivistene blant de unge, har kanskje trodd på teknologenes variant av det «grønne skifte». Jeg tror den dagen er kommet at det ikke skjer lenger. Og vi kan begynne her.

Alt for mange av våre politikere er historieløse, og de ønsker å være det. De unge tror kanskje at vår levestandard er «normal». Det høres kanskje naturlig ut at vi skal beholde den levestandarden vi fikk gjennom oljealderen, og at man må elektrifisere alt som tidligere gikk på fossilt brensel? Det i seg selv er skremmende nok. Men dagens politikere går lenger. De skaper nye futuristiske industridrømmer, drømmer som vil bidra til, dersom de blir realisert, at forbruket øker ytterligere, avstanden mellom rik og fattig blir enda større, og Norge maler seg inn i et hjørne vi ikke kan komme ut av.

Småbrukerne visste at de ikke kunne greie seg på jorda alene, men de fisket, de jaktet, de var jordmødre, de var lærere og bygningsarbeidere i tillegg. I industrialiseringspolitikernes horisont fantes bare hele stillinger, og industrien var hellig. Enda er vi der. Ap/Høyre, og flere med dem, framstår mer og mer som historiske anakronismer. De nekter å se hvor det bærer hen. Og noe av grunnen er at de, øyensynlig, ikke kjenner landets fortid. De kjenner ikke tryggheten som fulgte av onnearbeidet på et småbruk på 50- og 60-tallet. De forstår ikke at kriminalitet, ensomhet og vantrivsel ble fanget opp av fellesskapet, langt på vei. De forstår ikke at praktisk og åndelig mestring må gå hånd i hånd, og at alle læringsarenaene for dette fantes i samfunn, som vi på død og liv måtte forlate. Det vi forlot var samfunn som satte små, uønska spor etter seg.

Hvor er det mest naturlig å rette blikket når vi i dag skal tenke framover? Paradoksalt nok ligger den største kunnskapskilden bak oss. Vi må faktisk reversere en del ting, uten å kopiere. Det er ikke mulig å lappe på en skeiv samfunnsutvikling i det uendelig. Det finnes ingen avbøtende tiltak i verktøykassa som kan hjelpe mot uvettig vekst-politikk. Den må stanses! Den må stanses fordi det ikke er plass for den i den verden vi lever nå. Næringslivstopper som tror de har mer makt enn deres kremmersjeler skal ha, og snakkesalige politikere, uten anstrøk av ydmykhet, har ingen berettigelse i et bærekraftig samfunn.

Det finnes ingen avbøtende tiltak i verktøykassa som kan hjelpe mot uvettig vekst-politikk.

Gode mål er trivsel, trygghet, glede og fellesskap. Dette kan vi finne i alle epoker av vår felles historie. Vi er i den heldige stilling at vi kan søke utvikling som mennesker og i de fagdisipliner vi vil. Tekno- og økonomifagene har lenge nå dradd oss bort fra slike refleksjoner, og har lokket med penger og prestisje. Men penger og prestisje har altså lite å gjøre med personlig lykke, og det har ingen ting å gjøre med det store spørsmålet nå: Hvordan må et samfunn være dersom vi skal våge å bruke begrepene bærekraftig og grønt, uten å få en veldig flau smak på tunga?

Hadde jeg vært ung i dag hadde jeg nok vært redd, dersom jeg var lett å lede. Men utstyrt med kritisk sans overfor alt som lukter finansiell gevinst og prestisje, mer enn det felles beste, vil jeg nok ha følt meg tryggere. Dersom jeg i tillegg hadde vært kunnskapstørst nok til å gå over generasjonsgrenser, tidsperioder og andre grenser for å lære noe nytt og brukbart for min situasjon, hadde jeg hatt mange muligheter. Jeg håper at flertallet av de unge retter blikket mot andre løsninger enn de som vi blir serverte i dag. Gå gjerne til helt andre partier enn de som har regjert til nå. Nå gjelder det natur; miljø; klima; klokskap; mestring. Og ikke minst glede! Noen må bringe verden inn på rett spor igjen.

Mange gamle føler seg som flyktninger fra en bedre tid, men håper på et under. Jeg tror at de unge vil våkne, til gangs! Da kan vi kanskje snakkes sammen over generasjonsgrensene? Vi har mye å snakke om. Ydmyke skal vi være; og målbevisste mot mål som livsglede, trygghet, bærekraft og livslang læring. Og det skal være noe annet enn bare ord.

Myrull i solnedgang, på Frøya. Foto: Jan-Egil Eilertsen