Halvparten av landets truede arter lever i skogen, og mer vindkraft på land vil medføre ytterligere ødeleggelse av leveområdene deres, hevder kronikkforfatteren. Foto/ kollasj: Torgeir W. Skancke.

Tekst: Torgeir W. Skancke, journalist og fotograf

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten, 11.02.2023. Skribenten uttaler seg som privatperson.

---

Denne vinteren har flere samfunnstopper gått ut med et sterkt ønske om mer vindkraft på land. NHO-direktor Ole Erik Almlid har hamret sitt budskap inn en rekke ganger, senest i Aftenposten 17. januar. Både konsernsjef Hilde Tonne i Statnett og Aftenpostens leder er av samme oppfatning. Sistnevnte peker konkret på skogene på Østlandet som et velegnet sted, 22. januar.

I flere store reportasjer har Aftenposten også fortalt om hvordan Yara Norge AS ønsker seg store mengder fornybar kraft til såkalt grønn ammoniakkproduksjon.

De fleste av pådriverne for landbasert vindkraft viser til Norges klimamål. Så å si samtlige hopper bukk over det faktum at verden også står i en svært alvorlig naturkrise.

De fleste av pådriverne for landbasert vindkraft viser til Norges klimamål. Så å si samtlige hopper bukk over det faktum at verden også står i en svært alvorlig naturkrise.

NHO-direktør Almlid bruker stadig ordet «grønt», men ser ikke ut til å ha fått med seg at FNs naturpanel i 2019 karakteriserte naturkrisen som like alvorlig som klimakrisen. Heller ikke at FN nylig har fått på plass en historisk naturavtale tilsvarende Parisavtalen fra 2015.

Konkret har Norge forpliktet seg til å verne minst 30 prosent av særlig viktig natur, samt restaurering av store arealer ødelagte økosystemer.

Sterkt forringet. Østlandsskogene nevnes altså spesielt av Aftenpostens leder som et godt egnet sted for vindkraft, «der naturinngrepene blir mindre». Uttalelsen viser dessverre at naturkunnskapen også står svakt i redaktørkollegiet.

Mange oppfatter skog som en ensartet naturtype der det er milevis å «ta av». Dette er en misoppfatning, og jeg vil gjerne forklare hvorfor:

Forskere regner med at rundt 75 prosent av den norske skogen er tidligere flatehogd. (Trolig enda mer på lavereliggende Østlandet.)

Svært store områder er omgjort til planteskog: ensaldret, monoton, ofte tettere og mørkere enn en naturlig skog. Den vokser raskt og gir mye trevirke, til fordel for skognæring og industri. Naturmangfoldet er derimot betydelig lavere enn i naturskogen.

Ifølge Artsdatabanken finnes det nå under 10 prosent med naturskog igjen i Norge, og andelen minker raskt. Kun 1,6 prosent av skogen regnes som urskog, altså skog helt upåvirket av mennesker. Skoglandskapet er i tillegg sterkt forringet av andre inngrep: skogsbilveier, kraftlinjer, hyttebyer, alpinanlegg og vannkraftanlegg.

Bare en liten andel av skogene får lov til å opprettholde et naturlig kretsløp; kun fire prosent av den produktive skogen i Norge er vernet ved lov.

Bare en liten andel av skogene får lov til å opprettholde et naturlig kretsløp; kun fire prosent av den produktive skogen i Norge er vernet ved lov.

I restene av villmark. I grensetraktene mellom tidligere Vestfold, Telemark og Buskerud fylker, ligger store heiområder i nær avstand til Yara Porsgrunn. Så langt har områdene fått ligge i fred for vindkraft, men den siste tiden er det lansert flere utbyggingsforslag.

Størstedelen av arealet er allerede intensivt utnyttet av skogbruket. Restene av gammel naturskog står igjen som «hatter» i terrenget, på høydedrag og åser fra ca 500 moh og oppover.

Også i høyden ble det hugget på 1800-tallet, men den store forskjellen er at man ikke erstattet gammelskogen med plantasjer som i dag. Skogen fikk frø seg selv og vokse opp fritt, og står nå som «relikvier» etter en tidligere sammenhengende villmark. Det samme bildet finner man så å si over hele skog-Norge. Her finnes vridde tørrfuruer, grove osper og graner som står til de faller.

Dilemmaet er at det er her på disse høydedragene at det også blåser mest. Det er altså ikke hvor som helst det er gunstig å anlegge vindkraft, men nettopp der naturen er minst berørt fra før.

I sterk tilbakegang. Hva konkret er problemet? I de gamle naturskogene finnes et sårbart artsmangfold som får stadig mindre plass. Her har storfugl og orrfugl sine spillplasser og beste leveområder. Det samme med perleugla, granmeisen, tretåspetten og kongeørna – for å nevne noen. Og dette sammen med stort antall planter, sopp og lav som det er langt færre av i den intensivt drevne skogen.

En rekke skoglevende arter har gått betydelig tilbake i Skandinavia de siste tiårene. Utviklingen er ganske sjokkerende. Ett eksempel: tidligere så vanlige granmeisen har gått tilbake med 30-50 prosent på under 10 år.

I Norge regnes 2752 arter som truede, en økning på 400 arter fra 2015 til 2021. Halvparten av disse artene lever i skogen, og flere hundre av dem er helt avhengige av et intakt økosystem der skogen får lov til å bli virkelig gammel.

Tragedien er at det nettopp er de siste flekkene av gammel naturskog som står i fare for å bli «spist» av det såkalt grønne skiftet.

Tragedien er at det nettopp er de siste flekkene av gammel naturskog som står i fare for å bli «spist» av det såkalt grønne skiftet.

Den største trusselen. Debatten om klimakrise og kraftkrise nærmest runger i avisspaltene om dagen. Men det er påtakelig hvordan toneangivende debattanter oftest mangler grunnleggende naturkunnskap.

Joda, ordet «natur» blir nevnt, men da gjerne synonymt med turområder og «utsikt» – og som noe mindre viktig enn klimakrisen. Så feil kan man ta.

Hvis det skulle være noen tvil: Den klart største trusselen mot artsmangfoldet i Norge, er naturødeleggelse. Hele 89 prosent av de truede artene er truet fordi leveområdene deres forsvinner. Det er ikke én enkelt årsak, men summen av mange: moderne jord- og skogbruk, utbygging av byer, hyttebyer, vei og jernbane, vann og vindkraft.

Felles for utbyggere er at de bagatelliserer virkningene av egne inngrep – og dermed tar ingen ansvar for totalvirkningen.

Til sammenlikning: Klimaendringene truer (foreløpig) 8 prosent av de truede artene, mens forurensning truer 14 prosent av dem. Alt ifølge Artsdatabanken.

Vi står altså både i en naturkrise og en klimakrise. Vi er nødt til å løse begge deler samtidig, og ikke late som den ene ikke finnes.

Den klart største trusselen mot artsmangfoldet i Norge, er naturødeleggelse. Hele 89 prosent av de truede artene er truet fordi leveområdene deres forsvinner.

Naturkrisen like alvorlig. 6. februar bebudet regjeringen at den vil starte opp arbeidet med en nasjonal handlingsplan for natur. I pressemeldingen poengterte klima- og miljøminister Espen Barth Eide nettopp at tap av natur er en like stor utfordring som klimaendringene. Det skal bli interessant å se om næringsaktører og politikere nå tar dette inn over seg.

---