Av styreleder Eivind Salen

Stadtlandet. Haramsøya. Øyfjellet. Tysvær. Buheii. Nord-Odal. Frøya. 7 utbygginger, 7 fylker. Folk er vantro.

Alle disse 7 er utbygginger som ikke ligner noen ting. De ville aldri blitt godkjent i andre land enn Norge. Det er altfor nær bebyggelse, altfor nær naturreservat og verneområder, det er i myr, kystlynghei og gammelskog, det er i sprengte fjell og uberørt natur, og det er midt i kalvingslandet til det sørsamiske reinbeitedistriktet Jillen-Njaarke.

Og så ser vi at ansvarlige myndigheter med regjering og statsråd oppfører seg som om dette ikke betyr noe. Det er kommet så langt at det er synlig for alle som setter seg det minste inn i saken, at vi i vår tid er vitne til en gigantisk skandale, som ikke ligner noen ting i norsk historie, og som vil ha økonomiske og miljømessige konsekvenser i tiår fremover.

De vet det. Og de gjør ikke noe med det.

Med det blir en stor forbrytelse større.

Det er helt pinlig påfallende hvordan regjeringen og ansvarlige partier vil snakke om alle andre ting enn vindkraft. Og når de snakker om vindkraft, så vil de snakke om kommende konsesjoner, og at de nå skal «ta lærdom» og «lytte til folket», «systemet skal bli bedre». Ingenting ser ut til å ville glede dem mer, enn om skandalen som har vært, blir forbigått i stillhet.

Om det sørsamiske reinbeitedistriktet Jillen-Njaarke forsvinner fra jordens overflate, uten at folk får det med seg. Om Stadtlandet bare blir ødelagt. Om Haramsøya blir ubeboelig. Dette ignorerer den norske regjeringen. Men de har lansert en Stortingsmelding, som liksom skal flytte fokuset vekk fra katastrofen de har ansvaret for, i stedet for å ta debatten fullt og helt hvordan i all verden vi skal få komme oss ut av marerittet vindkraften har fått energimyndighetene våre inn i.

Vi har ikke kontroll. Storkapitalen – internasjonal big business – har skjønt at energimyndighetene i Norge har fri tilgang på alle landets arealer, så lenge det går an å få satt opp noe vindkraftverk der. De har skjønt at det bare er for saksbehandlerne i NVE og klagebehandlerne i OED å si og stadfeste at fordelene er større enn ulempene, så er land og folk forsvarsløse. Alle klager og protester blir avvist med at «konsesjonen er gitt» og «vurderingen tatt».

Denne uken trengte vi gjennom i mediene. Sokndal i Rogaland og Sirdal i Agder er to av kommunene som er misfornøyd, og med svært, svært god grunn. De er rundlurt. Bare pantsettelsen for arealene kommunen har gitt fra seg kontrollen over, er på henholdsvis 3 og 5 milliarder kroner, og over det. Kommunene sitter igjen med smuler, og med problemer.

Og så er det Stadtlandet, der både Dagsrevyen, Dagsnytt 18 og Nytt på Nytt tok opp saken med NVE som setter fagrapporter til side, og kaller dem «personlige meninger» og at de «spriker i alle retninger». Saken er at det er to rapporter, en fra 2005, en fra 2013, den ene har faglig støtte, fordi den er riktig, og den andre har ikke det. Dette er uomtvistelig. Ingen vil bestride at terrengdekkende myr og kystlynghei har stor verdi. Men NVE legger den gale rapporten til grunn, og blir eksponert for all offentlighet.

Det samme blir saken. Land og folk er forsvarsløse, rettsløse. Direktøren i NVE kan slippe unna med å avfeie folk som vil forsvare Stadtlandet, noe en hel verden kan se er riktig, med å si ting som «anlegget var egentlig planlagt enda verre». De har gjort en skandaløs feil. Og det får ingen konsekvenser for dem. Det får konsekvenser for Stadtlandet.

Sånn kan vi ikke ha det. Det drar seg til nå. Det utløser og bygger opp enorme spenninger, både eksternt og internt, det sliter enormt på folk som har ofret seg helt for saken, i månedsvis og årevis. Det står så altfor mye på spill, det blir så altfor mye gitt bort, på så altfor kort tid og med så altfor dårlige prosesser. Nå kommer det for en dag.

Denne uken var det Rettssak på Øyfjellet. Bare det. Stakkars Aquila Capital som har kjøpt denne konsesjonen med flere, for å tjene gode penger på den på vår bekostning, de forlanger et par millioner i saksomkostninger fra det sørsamiske reinbeitedistriktet, for å våge å prøve seg mot Storkapitalen.

De får hjelp av Motvind. Selvsagt gjør de det. Vi er folkebevegelsen, som bruker folkebevegelsens natur til å ta sitt eget mandat, når viktige verdier er truet. Nå står det om de viktigste verdiene vi har, landet vårt, samfunnet vårt, livene våre. Det drar seg til nå. Det drar seg opp til Motvind.

Bli med.