Det «grønne» skiftet gjør meg snart kvalm
«Skal alle som lanserer ekstremt kraftkrevende og angivelig klimavennlige forretningsideer, […]
«Skal alle som lanserer ekstremt kraftkrevende og angivelig klimavennlige forretningsideer, få lov til å forsyne seg av den dyrebare strømmen og ødelegge mer natur?» spør artikkelforfatteren. Grafisk design: Siri Fjeseth
Skal vi rasere naturen for å bygge batterifabrikker? Med klimakrisen som bakteppe, har en underlig miks av krig, europeisk energimangel og tyske strømpriser i Norge tilsynelatende stilnet motstand og sunn skepsis.
Tekst: Stein Arne Sæther
For tiden pågår en kampanje for ny industri med påfølgende krav om intensivert utbygging av fornybar energi. Statnett og NHO skremmer oss med kraftunderskudd allerede i 2027. Som om vi ikke har noe valg.
Årsaken til det økte kraftbehovet er blant annet at det skal bygges datasentre, batterifabrikker og kryptofabrikker. I tillegg skal det lages hydrogen i stor stil og sokkelen skal elektrifiseres. Alt dette er svært kraftkrevende. Kampanjen selges inn under dekknavnet «det grønne skiftet». Investorer av ymse avskygninger ser mulighetene.
Det viktigste spørsmålet vi må stille oss, er om vi skal akseptere premisset. Er det åpenbart at vi skal rasere natur og nærmest gå av hengslene for å realisere de vidløftige prosjektene? At Norge på FNs naturtoppmøte i desember var pådrivere for en meget ambisiøs verneplan og at naturkrisen regnes som like alvorlig som klimakrisen, ser ut til å være glemt allerede.
At Norge på FNs naturtoppmøte i desember var pådrivere for en meget ambisiøs verneplan og at naturkrisen regnes som like alvorlig som klimakrisen, ser ut til å være glemt allerede.
Utbyggerne og staten har tabbet seg ut på Fosen, og de samiske reineierne får forhåpentligvis en rettferdig løsning, men denne saken vil ikke stilne kravene om økt bruk at natur til energi, tvert om. Med klimakrisen som bakteppe, har en underlig miks av krig, europeisk energimangel og tyske strømpriser i Norge tilsynelatende stilnet motstand og sunn skepsis. Politikere og næringslivstopper står i kø for å fortelle oss at nå må vi bygge ut det som bygges kan.
Med få unntak opptrer mediene som mikrofonstativer. I Adresseavisen har vi i den siste tiden sett en serie med artikler blottet for motspørsmål og alternative kilder, blant annet en sak om tredobling av strømprisene uten vindmøller og saken om at en ny batterifabrikk skal bruke like mye strøm som hele Trondheim hvor det ikke stilles spørsmål om verken samfunnsnytte eller realisme i prosjektet. Dessuten en rekke énkilde-intervjuer.
Politikere og næringslivstopper står i kø for å fortelle oss at nå må vi bygge ut det som bygges kan.
Det grønne skiftets finansakrobatikk og kamuflerte gråfarge er tydeligvis for krevende å belyse. Noen av klimaprosjektene er prisverdige, og det er ikke galt å gjøre business, men formålet, omfanget, finansieringen og omkostningene trenger mer kritisk oppmerksomhet.
Jubelen rundt «det grønne skiftet» har skapt muligheter til superprofitt for folk som utnytter systemet og politikernes velvilje. Vi har sett hvordan vindkraftprosjekter er solgt til utenlandske selskaper, med flere hundre millioner i fortjeneste. Rapporten «Vindkraftens skyggesider», laget av Tax Justice Norge, avdekker at sju av de ti største eierselskapene i norsk vindkraft eies eller finansieres gjennom utenlandske selskaper i skatteparadis.
Jubelen rundt «det grønne skiftet» har skapt muligheter til superprofitt for folk som utnytter systemet og politikernes velvilje.
Prognosene som viser skrikende mangel på kraft, er absolutt diskutable. Hvor mange batterifabrikker skal vi bygge i Norge og hvor lenge blir de lønnsomme i en global konkurranse? Hvor fornuftig er det å elektrifisere sokkelen og lage hydrogen og kryptovaluta? Skal alle som lanserer ekstremt kraftkrevende og angivelig klimavennlige forretningsideer, få lov til å forsyne seg av den dyrebare strømmen og ødelegge mer natur?
Jaget etter økonomisk vekst har en uunngåelig fremtidig nedside, og økt forbruk er hovedårsaken til både klimakrisen, ressurskrisen og naturkrisen. Da er det ikke sikkert at løsningen er å pøse på med energi og bygge ned mer natur. Det er fullt mulig å se for seg andre former for næringsutvikling. Jeg ønsker av hele mitt hjerte en «grønn» forandring, men nå blir jeg snart kvalm av å høre mer om «det grønne skiftet».
Jaget etter økonomisk vekst har en uunngåelig fremtidig nedside, og økt forbruk er hovedårsaken til både klimakrisen, ressurskrisen og naturkrisen.
Teksten ble først publisert i Adresseavisen.