Energiloven praktiseres feil

«Manglende forvaltning av vannmagasiner, eksportkapasitet utover behovet for norsk leveringssikkerhet og bruk av vannet i magasinene for eksport, før nasjonal sikring av nasjonal etterspørsel, er en hovedårsak til historisk høye strømpriser», oppsummerer Svein Roar Brunborg i dette innlegget. Grafisk design: Siri Fjeseth

Energiloven praktiseres feil, mener Svein Roar Brunborg, som var hovedforfatteren da loven ble utformet. I et skriv til Riksrevisjonen og Stortingets presidentskap, datert 4. september, presenterer han en rekke konkrete forslag til hvordan situasjonen kan forbedres.


Tekst: Svein Roar Brunborg


Innledning (utdrag)

Energiloven skulle sikre stabil utvikling av norsk kraftmarked basert på regler som ivaretok nasjonal leveringssikkerhet og gi norske strømkunder økonomisk fordel av norsk naturs billige kraftproduksjon. Endringer i praktisk bruk av energiloven gir et klart avvik fra formålet, men uten at konsekvensene av endringer er vurdert i forhold til lovens formålsparagraf for de aktører som denne paragrafen gir rett til likeverdige økonomiske vilkår for produksjon, nett og forbruk av elektrisitet og annen energi.

Energiloven skulle sikre stabil utvikling av norsk kraftmarked basert på regler som ivaretok nasjonal leveringssikkerhet og gi norske strømkunder økonomisk fordel av norsk naturs billige kraftproduksjon.

Proposisjon nr. 199 LS (2020-2021) forslår endringer i energiloven, men legger til grunn at forslagene er lite inngripende i Grunnlovens forstand. Men dagens høye strømpriser og lave nivå i vannkraftens magasiner indikerer at de foreslåtte endringene likevel kan ha grepet sterkt inn i de forutsetninger som ble lagt til grunn for energiloven i 1990. Dette gjelder endringer i utvekslingskapasitet med andre land, forvaltningen av vannmagasiner og økonomiske mekanismer for utveksling med utlandet. [Her vil jeg] vise til at mindretallet fra SV og Senterpartiet antydet at Stortinget ikke har fått tilstrekkelig oversikt over mulige konsekvenser av forslagene og hvilken betydning det kan ha fått for energilovens rolle i det norske samfunnet.

Manglende forvaltning av vannmagasiner, eksportkapasitet utover behovet for norsk leveringssikkerhet og bruk av vannet i magasinene for eksport, før nasjonal sikring av nasjonal etterspørsel, er en hovedårsak til historisk høye strømpriser som svekker norsk næringslivs internasjonale konkurranseevne og norske strømkunders private økonomi, i strid med det politiske og fysiske grunnlaget for utforming av energiloven. Før det settes opp, og vedtas, mål for kraftforsyningen i årene fremover, er det helt nødvendig med en gjennomgang av hvordan energilovens praksis påvirker markedsaktørene nevnt i lovens formålsparagraf (produksjon, nett og forbruk). Det er på høy tid å innføre energiloven slik den var ment å fungere.

Dagens kraftsituasjon må bedres umiddelbart. Dette kan i noe grad oppnås ved hjelp av følgende tiltak som er under kontroll av norske myndigheter og ikke trenger forhandlinger med EU:

Konsesjonsloven gjør staten til eier av verdien av vannet i norske kraftmagasiner og er også grunnlaget for grunnrenteskatten som kom i 1997.  Staten må derfor prioritere en verdisetting av vannet i magasinene som sikrer at norsk næringsliv og husholdninger får strømpriser i samsvar med nasjonal selvforsyning av kraft. Dette prinsippet ligger i grunnlaget for energilovens formålsparagraf.

Grunnrenteskatt på norsk vannkraft må hentes inn av staten på en måte som sikrer en samfunnsøkonomisk nasjonal kraftforsyning og som finansierer nettleien for norske strømkunder. Dette kan i praksis skje ved at staten henter inn full grunnrenteskatt fra eksport slik at norske kraftprodusenter økonomisk prioriterer vann for norske strømkunder før eksport. […]

Energilovens formålsparagrafs bruk av ordet «samfunnsmessig» forutsetter likeverdig samfunnsøkonomisk strømpris for tiltak ved både produksjon, nett og forbruk og at hensyn til ulike typer norsk natur skal vektes likt for alle typer tiltak i kraftsystemet. Realisering av enøk må da prioriteres før nye kraftprosjekter. Kundenes normale strømpris må reflektere de nasjonale kostnadene for norsk selvforsyning av kraft. Det er på tide å innføre energiloven som planlagt!

Økt kabelkapasitet med utlandet gir strømpris i strid med energilovens forutsetninger i 1990 om at det er nasjonal etterspørsel og nasjonal tilgang som skal skape norsk strømpris, og at forbrukeres vilkår skal likestilles med produsentenes. Energilovens praktiske formål legger til grunn begrenset kapasitet på utveksling med utlandet, kombinert med en prissetting av vannet i vannkraftens magasiner som sikrer en stabil nasjonal pris på strøm, men dette prinsippet anvendes ikke i dag.

NVE har ikke innført verdisetting av vannet i magasinene. Produsentene får det meste av verdien fra grunnrenteskatten som gjenspeiler vannkraftens samfunnsmessige verdi. Økt kapasitet for eksport av kraft motiverer vannkraften til salg til utlandet, noe som gir produsentene økt grunnrenteskatt. Det fratar norske strømkunder stabil og leveringssikker norsk strømpris, basert på norsk naturs verdifulle egenskaper, slik energilovens formål legger til grunn. Norske kunder belastes høyere pris enn det som skal gi internasjonalt konkurransedyktig strøm for norsk næringsliv og husholdninger.

Oppsummering (utdrag)

Hvordan brytes energiloven?

  • Energiloven gir kundene rett til å kjøpe strøm direkte fra nettet. NVE aksepterte en avgift på slikt salg for å presse kundene til kjøp via strømleverandører. Dette svekker strømkundenes innsikt i enøktiltak som kan redusere kostnader og bidra til økt norsk leveringssikkerhet, noe som helt klart strider med loven.
  •  Strømkundene subsidierer ny produksjon etter avtale med EU, klart i strid med lovens forutsetning. Subsidiene på 12 milliarder kroner og økt nettleie som følge av eksportrettet investering i sentralnettet må tilbakebetales strømkunder.
  •  Norges aksept av EUs regler som begrenser nivået på produsentenes betaling av nett-tariffer, er i strid med energilovens grunnlag. Dette belaster innenlandske strømkunder med utgifter som er en forutsetning for eksport til andre land, men uten at norske kunder får en andel av gevinsten. Dette dreier seg årlig om mer enn en milliard kroner i økt nettleie, et beløp som må betales tilbake til norske strømkunder. […]
  • Økonomiske konsekvenser av feil bruk av energiloven summerer seg opp til flere titalls milliarder kroner som er unødig belastet norske strømkunder i løpet av de siste femten årene […]
  • Økt fysisk kapasitet på utenlandskabler, og fraværet av økonomisk styring av vannet i magasinene, er avgjørende årsaker til at prisene i Norge styres av utlandet. Det stimulerer til nettoeksport av magasinvann og svekker norsk leveringssikkerhet. Dette er i strid med de rammene som lå til grunn for vedtaket om energiloven i 1990.

Hvordan kan situasjonen bedres?

  • Vannmagasiner må forvaltes for å sikre nasjonal nytte for husholdninger og norsk næringslivs internasjonale rolle.
  • Vannkraftens grunnrente fra krafteksport må innkasseres 100 % av staten for å redusere motiv til krafteksport, bedre nivået på vannet i magasinene og slik sikre norsk strømintensive næringer internasjonal konkurranseevne.
  • Produsentene må betale fullt ut for det nettet som bringer dem i kontakt med den prisen de oppnår hos både norske og utenlandske strømkunder. Grunnrenten må gis førsteprioritet til å dekke strømnettets utgifter. 
  • Strømkundene må få tilbake retten til å kjøpe timesbasert strøm direkte fra lokalt nett, til nasjonal pris. Leverandører må avgrense sin rolle til finansielle strømkontrakter som ikke svekker kunders tilgang til fysisk markedspris.
  • Økonomi og utvikling av lokalt nett må styres uavhengig av kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig eierskap til kraftselskap. Reduserte tap i nettet må danne økonomisk grunnlag for enøktiltak som reduserer
    behov for mer nett.
  • Konsesjon til kraftproduksjon må forutsette at det er kartlagt samfunnsøkonomisk likeverdige og miljøvennlige enøk- og effektreduserende tiltak på forbrukssiden. Slike tiltak må prioriteres, og gjennomføres, før ny kraftutbygging.
  • Før norske politikere trekker opp ambisjonene for fremtidens bruk av naturressurser, trenger vi en grundig og forvaltningsmessig uavhengig analyse av økonomisk, fordelingsmessig og juridisk grunnlag for strømpolitikken fra 1990 og fram til i dag.

 

Om Svein Roar Brunborg

Svein Roar Brunborg (bildet) har siden 2004 arbeidet som selvstendig næringsdrivende konsulent i energispørsmål. Han var tidligere embetsmann i Olje- og energidepartementet (1988 – 2004) og var sentral i arbeidet med utformingen av energiloven i årene 1988 til 1990. Brunborg bidro også med faglige råd da Statnett SF skulle etableres.