Fosen-dommen er bare ett av mange eksempler på at NVE og mange kommuner mangler både forståelse og respekt for lover og regler som gjelder bruksendring av areal benyttet av reindrifta.

---

Sveinulf Vågene, rådgiver i Motvind Norge

---

Næringsutvikling er hardt arbeid som krever mye tid og stor innsats. Enkleste måten å bli rik på er å ta andres verdier og selge dem. Det har noen i kraftbransjen oppdaget.

Å ta andres verdier og selge dem til høystbydende er en eldgammel geskjeft. At man ødelegger andres livsgrunnlag og kultur for å selv bli rik, synes ikke å bety så mye for de som tjener på det. Det er et slikt spill om lettvint og rask rikdom som i dag foregår blant annet i Finnmark. Her jobber vindkraftutbyggere med å «utvikle» en rekke svært store arealkrevende vindprosjekter midt i reindriftas kjerneområder. Davvi, Sandfjellet, Digermulen og Laksefjord er navn på noen av disse megaprosjektene. Til sammen utgjør de et planareal på mange hundre kvadratkilometer. Og størrelsen vokser for hver gang de presenterer dem.

Fosen-dommen er bare ett av mange eksempler på at NVE og mange kommuner mangler både forståelse og respekt for lover og regler som gjelder bruksendring av areal benyttet av reindrifta. Hverken NVE eller kommunene Lebesby og Gamvik på Nordkyn viste tegn til å ha lært noe av Fosen-dommen da de skulle møte reindrifta 1. november. Møtet endte med at representanter fra fire reinbeitedistrikt reiste seg og marsjerte ut. Kommunen og NVE hadde ikke tatt hensyn til konsultasjonsplikten, en av flere rettigheter samene har fått etter hundreårig kamp. Noen hadde åpenbart prøvd å «ordne seg på bakrommet» for å kunne ta seg til rette.

Fosen-dommen er bare ett av mange eksempler på at NVE og mange kommuner mangler både forståelse og respekt for lover og regler som gjelder bruksendring av areal benyttet av reindrifta.

Ingen fagre ord fra politikere og utbyggere kan dekke over at alle disse prosjektene vil få stor innvirkning på reindrifta – og på Norges raskt minkende areal av urørt natur. Davvi vil for eksempel dele Norges nest største gjenværende inngrepsfrie naturområde i to. De fleste av oss ville trodd at våre dyrekjøpte naturvernerfaringer ville hindret oss fra å etablere industri i slike urørte områder – men nei.

Formålet med det grønne skiftet er et renere, tryggere og mer bærekraftig miljø og samfunn. Dessverre er det vår ulykke at ressurssterke aktører, både norske og utenlandske, har oppdaget at konsesjoner for vindkraft på våre fjell og vidder har stor verdi. Vindkonsesjoner, tildelt under dekke av det grønne skiftet, kan selges til superprofitt til utenlandske investeringsselskap. En altoppslukende tørst etter å forbruke naturarealer til vindindustri har oppstått. Andre, og i særdeleshet reindrifta, blir sittende igjen med ulempene og plagene for resten av sine liv.

Vindkraften krever mye og gir lite tilbake. Den er så konfliktfylt, upålitelig og naturødeleggende at den er dømt til å bli en kort episode i Norges energihistorie. Den vil stå tilbake som et skoleeksempel på hvordan ressurssterke lobbyister, drevet frem av et ønske om superprofitt, kan føre et land inn i en jippo-bølge av miljø- og naturblindhet vi knapt har sett maken til i Norge.

Vindkraften […] er så konfliktfylt, upålitelig og naturødeleggende at den er dømt til å bli en kort episode i Norges energihistorie.

Forurensende fossil energi må erstattes av mer bærekraftige, naturvennlige, pålitelige og utslippsfri energiløsninger enn vindkraft. Mens de nye løsningene modnes er det et kort tidsvindu hvor man kan tjene seg rik på å ta andres arealer til vindindustri. Dette tidsvinduet utnyttes nå hektisk av lykkejegere som vet at timeglasset snart renner tomt. Hastverk er deres mantra. Spørsmålet vi alle bør stille oss er om det er verd å ofre vårt urfolks kultur og vår gjenværende urørte natur på vindindustri som kun vil bli et meningsløst blaff i energihistorien?