Er høye kraftpriser mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn lave?
av styreleder Eivind Salen Det er en villet politikk som […]
av styreleder Eivind Salen
Det er en villet politikk som har ført oss inn i den energipriskrisen vi er i nå. At det er politikere som kanskje ikke har vært fullt klar over konsekvensene av denne politikken, viser seg nå når det blir et forventet opprør, og de styrende politiske partier er veldig på hælene når det gjelder å sette inn tiltak. Tiltakene angriper hele tiden symptomene, som er de høye strømprisene, men går aldri inn i selve sykdommen, som er energipolitikken.
Det er galskap av vannkraftlandet Norge å satse på vindkraft. Det er det ene. Det er galskap for et lite land som Norge, med stabile og rimelige strømpriser som velferdsgode og konkurransefortrinn, å integrere seg med et europeisk marked, og med det gi fra seg både velferdsgodet og konkurransefortrinnet.
Vi er bare noen uker inn i prissjokket. Ennå er det ikke sunket inn at dette vil bli standard. Den europeiske energipolitikken planlegger også for knapphet, med å fase ut nødvendig kraft raskere enn den lar seg erstatte, og uten å sette seg helt inn i hva konsekvensene av de politiske beslutningene vil bli. Det er en eventyrlig gambling, der oddsene er så små at ingen med tallforståelse ville sette penger på at det vil gå bra.
Det lar seg ikke gjøre å bygge ut vindkraft til å erstatte det som nå går vekk. Og selv om den nødvendige mengden vindkraft ble bygget, så ville den produsere bare når det blåser,. Det vil si i ikke i kalde kuldeperioder, sånn som vi har nå. Det er uhyre vanskelig å se selv en teoretisk mulighet for at denne energipolitikken vil lykkes. I praksis feiler de allerede nå på den første lille stresstesten, med litt kulde, og litt økte gasspriser, også som følge av politiske spenninger.
Men kraftselskapene tjener veldig mye penger. På en måte som kanskje kan sammenlignes med hvordan shipping-selskaper gjorde store penger under første verdenskrig, og oljeprodusentene har tjent på nesten enhver krig som har ledet til knapphet på olje.
Er høye kraftpriser samfunnsøkonomisk lønnsomt?
Det er imidlertid et skritt derfra til å konkludere med at de høye prisene er samfunnsøkonomisk lønnsomt. 90 % av kraftselskapene i Norge er offentlig eid. Med høye og stigende priser, så tjener de penger som rennende vann. De vil alltid få solgt kraften, og få store penger inn på konto. De får rause budsjetter, kan være spandable med lønninger og velferdsgoder for de ansatte, og også gi store utbygger til stat og kommuner, som er så heldige å eie et kraftselskap.
Tesen er at dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er ikke bare kraftbransjen selv som mener det, og norske energimyndigheter som er gjennomsyret av folk som mener det, det blir også argumentert slik fra betydelige fagmiljøer ved universitet og høyskoler. Inkludert den gjeveste av dem alle, NHH, hvorfra en mann som Victor Normann kan skrive innlegg med tittelen “Hurra for høye strømpriser”.
Det er følsomt som å skrive hurra for raske biler etter en trafikkulykke, men det får være så sin sak. Problemet er hvordan en stor gruppe økonomer kan mene det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at prisene er så høye, slik at kraftselskapene tjener penger, og at dette er samfunnsøkonomisk enn at husholdninger og øvrig næringsliv får problemer med betalingen av disse høye strømprisene.
Her må vi skille mellom de som har meninger om dette basert på hva som er gunstig for egen bankkonto, og utsatt for påvirkningen at det er utrolig hva folk kan få seg til å mene, om de har sjanse til å tjene penger på det, og de som oppriktig mener at høye priser er bra for landet Norge siden vi er en stor kraftprodusent. De første vil mene at høye strømprisene bør kompenseres for gjennom støtteordninger, for ellers vil det ikke være mulig å opprettholde dem, de andre vil mene støtteordningene må til, for det er sånn gevinsten av den samfunnsøkonomiske lønnsomheten blir best fordelt.
Tallenes tale
Foreløpig har debatten preg av å være en skyttergravskrig, der man fyrer løs mot motparten, og viser seg for sine egne. Men dette er ikke en debatt der det alene gjelder om å vinne diskusjonen, eller å score karrierepoeng, dette angår hvordan vi kommer til å få det fremover. Og gjør man feil valg, går det ille, sånn dagens situasjon viser med uhyggelig tydelighet. I det denne politikken ble innført, var debatten aggressiv, der det gjaldt mer om å knuse motstanderen og vinne frem med sitt syn, mer enn det gjaldt å finne frem til hva som er riktig.
Med respekt å melde er diskusjonen som nå blir ført fra energipolitikkens tilhengere temmelig lettvint, der det insisteres på at markedet er effektivt og at det fungerer, og at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at kraftkommuner blir rikere på bekostning av andre kommuner. Det er logikk i at en vare som blir solgt dyrt tjener den som selger den, men det er enda sterkere markedslogikk at det tjener samfunnet og tjener forbrukeren at en nødvendig var blir produsert og solgt billigst mulig.
Her nytter det ikke å kontre med at “da må man produsere mer kraft”, så lenge den nye kraften er vindkraft, og har effekt i megawatt og produksjonskapasitet kun når det blåser, når behovet er i gigawatt (tusen ganger mer enn megawatt) og kapasiteten trengs konstant. Økonomer må også ta hensyn til skala. All vindkraft i region Sørvest-Norge er på 1290 MW i installert effekt, årsproduksjon i GWh finner man ved å multiplisere med 3,1 (forholdstallet mellom installert effekt og årsproduksjon for vindkraft i Norge). Eksportkapasiteten er på 5200 MW. Behovet, bare i Tyskland, er 545 TWh (tall fra 2020), og akkurat nå er det 74 200 MW tilgjengelig i landet. Det største vindkraftverket i Norge, som for sikkerhets skyld drives på en ugyldig konsesjon etter dom i Høyesterett, er Storheia vindkraftverk i Åfjord, Trøndelag, med 288 MW effekt og 1 TWh årsproduksjon.
Historiens lærdom
Det er vanskelig å finne eksempler på samfunn som har klart seg med høye energipriser over tid. Det hjelper ikke å kompensere med andre goder, for energi er en basisvare, den trengs for at samfunnet skal gå rundt. I et moderne samfunn er det mer å se som en tjeneste, enn en vare.
Det nytter ikke å henvise til store inntekter for kraftselskapene og med argumentet at 90 % av dem er offentlig eid insistere på at dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det må tas med at de store inntektene er betalt av husholdninger og næringsliv og offentlig virksomhet i det samme samfunnet, og at samtlige her får redusert kjøpekraft og produksjonsevne. Det fungerer som en ekstra skatt, veldig mye høyere enn andre skatter og vanlige hevinger av dem, og en ekstra skatt er ikke av økonomer nødvendigvis regnet som samfunnsøkonomisk lønnsomt. Et tillegg i regnskapet, er at deler av pengene forsvinner ut av landet, både i form av de ti prosentene som er privat eid, og i det norsk kraft selges i utlandet, sånn at utenlandsk kraft selges i Norge når de utenlandske selskapene tjener mer på det enn å selge den hjemme. Når norsk kraft tradisjonelt har vært billigst og best i Europa, akkurat nå er dyrest, faller argumentet om samfunnsøkonomisk lønnsomt til bakken.
Det er lettere å argumentere for at lave kraftpriser er samfunnsøkonomisk lønnsomt, enn at høye kraftpriser er det. Det er så innlysende, at det er forunderlig ledende økonomer ved NHH og norske energimyndigheter ved NVE og OED holder på at det markedsstyrte systemet er bra, at krafteksporten er bra, og at de skyhøye kraftprisene er bra for samfunnet som helhet, selv om det tar knekken på husholdninger, næringsliv og frivillighets-Norge.
*
Beslektede artikler fra Motvind.org
