Ida Kristiansen Balle, 14.01.22

«Et vingeslag utover»

Tekst (appell og dikt): Ida Kristiansen Balle. Foto: Helge Emanuel […]

Forfatter:

Christina Fjeldavli

Kategorier:

Publisert:

18. januar 2022

Del:

Tekst (appell og dikt): Ida Kristiansen Balle. Foto: Helge Emanuel Johansen

Ida Kristiansen Balle har gitt oss tillatelse til å dele appellen hun holdt på Verdens ende 16. januar, da vi sammen markerte motstand mot Zephyrs «Vidar», som er planlagt i nordre del av Skagerrak.

Hei alle sammen, 

Jeg er Ida, naturverner, og poet og jeg bor her rett ved Verdens Ende. Jeg er så glad for å se alle som har kommet i dag, for dette er en så viktig sak. Den vakre utsikten her fra Verdens ende og fra mange andre steder i Vestfold, Østfold, Telemark og Bohuslän I Sverige står nå i fare for å bli ødelagt av store blinkende vindturbiner. Og ikke bare utsikten, men naturen. Dette er ikke bra for naturen, og heller ikke for havet eller fuglelivet. Vi må ta vare på naturen og gi den en stemme. Naturen er en del av oss. 

Her ute på Verdens Ende er det nettopp det vi blir møtt med, den ville og tidløse naturen. En tur i Færder nasjonalpark er nesten som en reise i tiden, fordi den uberørte naturen har vært sånn her i alle tider. Det er nesten så man skulle tro man kunne se et vikingskip komme rundt svabergene her. Det er i hvert fall noe jeg har tenkt på når jeg går turer her på Verdens Ende og i Moutmarka. 

Vi kan ikke ofre denne vakre naturen for industri. Vi redder ikke jorden ved å ødelegge mer natur. Naturødeleggelse er en like stor trussel for miljøet som klimaendringer, og naturødeleggelser fører i seg selv til negative klimaendringer og konsekvenser for både mennesker og dyr. Fordi naturen blir forurenset, økosystemet blir forstyrret og det skaper stor disharmoni både til lands og til havs. Naturen må vi bevare! 

Jeg vil lese diktet «Et vingeslag utover» som jeg har skrevet spesielt for denne anledningen.

«Et vingeslag utover»

Jeg ser utover

Færders fagre sølvklipper

Som står der

Nakne og ekte

Som former 

I den formløse

Åpningen 

I horisonten

Et vingeslag utover

I tidløsheten

Som speiler

Endeløsheten 

Som glinser rolig

På overflaten

En tidlig sommerkveld

 

Her ute

Ser jeg ingen ende

Ingen grense

Mellom menneske og natur

For den åpne horisonten står der

Som et åpent hjerte

En invitasjon

Til å gi slipp

I et åpent rom

Der solen bryter igjennom

Skydekket

Og viser veien innover

I Skagerraks

Gullbelagte bølger

Som flyter 

Kraftfullt

Og hemningsløst

 

Vi kan se oss selv

Igjennom 

Dette speilet

Av vår sanne natur

Ubundet og vill 

I havgapet

Som omslutter alt vi er

I fotsporene i sanden

Som oppløses

I det bølgene tar tak

Og vekker friheten

Til liv

 

Havet bærer meg

Til toppen og bunnen

Av meg selv

Hvite skyer

Dansende i svanefjær

For her vet vi

At fuglene får fly fri

Langs fjordens lange ryggrad

Som bærer selve dypet

Av havets magi

Der jord og himmel møtes

Og følelsene strømmer

Som salte tårer

Nedover mitt kinn

Natur og menneske er ett