Av Styreleder Eivind Salen

Ålesund politikammer skriver seg inn i Norgeshistorien. Det gjør de ved å forby befolkningen på ei hel øy, å oppholde seg i friluftsområdene sine.

Det er Haramsøy. Den vakre øya som er omringet av fuglevernområder og naturreservat, øye av myr og lyng, øya med stupbratte skrenter, klar til å rase ut, øya der befolkningen selvsagt har drikkevannet sitt.

Og politiet i Ålesund lukker øynene, og sier de vil bli straffet med bøter på 8000 kroner, de som våger å forsvare øya og lokalsamfunnet og medmenneskene våre.

Det er ferdeselsforbud. Oppholdsforbud. I realiteten portforbud. Ingen flere naturopplevelser på Haramsøya. Når folk skal få bruke fjellet sitt igjen, skal det stå vindturbiner der.

Til glede for Zephyr. Eid av kommuner i Viken, gjennom Østfold Energi. Hvilken rett har vel de til å ødelegge ei hel øy, for penger? De er utenfor sitt mandat, utenfor sin region. Det er skruppelløs business, lignende den som ødelegger Amazonas, regnskog og korallrev, lignende den vi leser om.

Og nå skjer det i Norge. Politimesteren i Ålesund snakker om «tilløp til knuffing», antyder at det går på «sikkerheten». Fortell det til de som bor i husene, under det rasfarlige fjellet.

Vi har et politi på ville veier. Vi har en stat på ville veier. Vi har offentlige myndigheter som ikke vil stå opp for befolkningen, ansvarlige som ikke vil ta ansvar. Det er vanlige folk, oss, som må gjøre noe med det.

Og det gjør vi. Det gjør vi. På få dager har det kommet inn nesten en halvmillion til en eventuell rettssak, om saken ikke lar seg løse på andre måter. Over hele landet skriker folk til egne politikere, og til alle de kan, er det ingen som kan gjøre noe? Folk langveisfra reiser til Haramsøy for å være med.

For vi hjelper hverandre i dette landet her. Det er det som har bygget vårt gode samfunn. Det er bygget på menneskelighet, respekt, hensyn. Når lønnsomhet blir viktigere enn dette, da sier vi stopp.

Og nå må koret bli stort. Neste gang kan det gjelde deg. Neste gang er det du som ikke får gå i fjellet ditt, fordi en eller annen har solgt det til et gigantisk utenlandsk selskap, og er innstilt på å innkassere gevinsten fort som fy.

Politikerene er nødt til å skjønne det. Politiet er nødt til å skjønne det. Mediene er nødt til å skjønne det. Det går ikke an å holde på sånn. Politimesteren må få spørsmålet, hva om det var ditt fjell, dine barn? Hva om det var ditt drikkevann?

Det samme spørsmålet må gå til eierne av Zephyr, kommunene i Viken, og til alle ansvarlige, alle steder. Ser dere ikke hva dere gjør? Har dere mistet evnen til å sette dere inn i hvordan andre mennesker har det?

Det er spinnlett å stoppe utbyggingen på Haramsøy. Det er bare å gjøre det. Vi trenger nå de modige. Politimannen eller -kvinnen som går ut og sier at dette vil de ikke være med på. Den som gjør det, vil ikke bli en skurk, men en helt. Vi trenger politikere som er tydelige. Vi trenger alle på lag, også de som har ansvar og skal ta det ansvaret.

Men aller mest trenger vi Haramsøy. Myra der. Fjellet. Fuglene. Menneskene. Livet. Det er det vi ikke har å miste, og det vi nå skal forsvare, med alt vi har å gi.