Firda om Kjelstad: «Den gamle mannen og vinden»
Harald Kjelstad kjemper aktivt imot vindkraftutbygging flere steder, også i […]
Harald Kjelstad kjemper aktivt imot vindkraftutbygging flere steder, også i sitt eget nærmiljø. Nylig ble det tent varder flere steder i landet for å varsle om at Snøheia er i fare. Grafisk design: Siri Fjeseth
Harald Kjelstad brukte mye av sitt yrkesaktive liv til å bygge ut vannkraft. Nå kjemper han imot vindindustrien.
Les portrettet av Harald Kjelstad i Firda!
Harald Kjelstad satt i Motvind Norges første styre, og er i dag rådgiver for organisasjonen. Som yrkesaktiv var han i en periode på 25 år leder for SIVA (Selskapet for industrivekst), «et statlig foretak som utvikler, eier og finansierer en nasjonal infrastruktur for innovasjon og næringsutvikling bestående av inkubatorer, næringshager, katapult-sentre, innovasjonsselskaper, samt innovasjonssentre og industribygg». Bedre enn de fleste kjenner han industrien og næringslivet. 5. februar ble han portrettert av lokalavisen Firda under overskriften «Den gamle mannen og vinden», med klar referanse til Ernest Hemingsways bok med nesten samme tittel, Den gamle mannen og havet (1952).
I intervjuet med Firda forteller Kjelstad at han allerede som ung lærte seg å sette pris på fri natur: «Eg hadde lite pengar og måtte rasjonere. Men vi var ein heil gjeng som brukte å gå på fjellet saman.» Det fremgår av intervjuet at fjellturer i ung alder bar kimen til Kjelstads brennende naturvernengasjement. «Eit område vi gjekk mykje i var Fosen, der dei no har bygd Norges største vindpark. Eg har vore tilbake der og sett korleis det ser ut: Det er jo heilt øydelagt. Vindmøller og breie, gapande sår av nokre anleggsvegar over alt. Heile området er heilt utskjemt. Eg var heilt rysta».
Etter ingeniørstudier ved NTH, startet et aktivt yrkesliv hvor Kjelstad påtok seg ansvarsfulle stillinger flere ulike steder. Blant annet ble han ansatt som ingeniør i kraftsselskapet BKK i Bergen: «Vi bygde kraftverk i Masfjordfjella, Haugsdal kraftverk, vi flikka på dammar opp gjennom Stordalen, og så sprengde vi tunnelar. Vi bygde vasskraft i Vossafjella. Eg lærte mykje, men éin ting framfor alt: Det er alltid masse flinke folk rundt ein. Ein er aldri sjølv den flinkaste i noko. Det må ein hugse på, og så må ein greie å kommunisere med dei flinke folka rundt deg, for då lærer du».
Etter en stund sa han opp jobben og flyttet, med kone og barn, til Trondheim for å ta en doktorgrad. Han tok noen fag ved NTH samtidig som han jobbet fullt som overingeniør i Trøndelag E-verk, men så fikk han plutselig tilbud om å være sjef for Hafslund Hydropower, som bygde kraftstasjoner rundt om i verden. Doktorgradsprosjektet ble dermed lagt på is. Gjennom Hafslund fikk Kjelstad omfattende internasjonal arbeidserfaring. Hafslund var på denne tiden et av de største private selskapene i Norge. De satset stort på vannkraftutbygging, men vindkraft holdt de seg unna. Allerede på 1980-tallet reagerte Kjelstad på hvitvasking av penger og stadige eierskifter i vindindustrien:
«Gjennom den jobben kom vi mellom anna til Indonesia, det var utruleg spennande. Vi bygde åtte kraftverk på Sumatra. Vi var i Kina, det var litt spesielt å kome dit rett etter at kulturrevolusjonen begynte å ebbe ut. Men kinesarane var smarte forretningsfolk. Dei forhandla med alle og pressa prisane på kvar enkelt del, til slutt var det ingen som tente noko på det. Vi bygde vasskraft i Afrika og vasskraft og varmekraft i USA. Men vindkraft heldt vi oss unna. I USA hadde vindkraftutbygginga nettopp starta med grunnlag i ei ny lov som gav store skattefordelar til investorane og i praksis la bransjen heilt open for kvitvasking av pengar ved hjelp av stadige eigarskifte. Dei finansielle modellane finn vi att i dag, også i Norge.»
«I USA hadde vindkraftutbygginga nettopp starta med grunnlag i ei ny lov som gav store skattefordelar til investorane og i praksis la bransjen heilt open for kvitvasking av pengar ved hjelp av stadige eigarskifte.»
Harald Kjelstad forteller til Firda at Hafslund gikk gjennom en endring i 1988. Smelteverkene ble solgt, og selskapet lignet etter hvert mer på et medisinselskap. Kjelstad valgte derfor å takke ja da han fikk tilbud om å være leder for SIVA. Dermed ble det flytting til Trondheim, hvor selskapet hadde sitt hovedkontor. Litt senere dro han til Narvik for å besøke SIVA-kontoret der.
«Sjefen der var ein skikkeleg flott fyr, og så fann vi ut at etter jobb skulle vi gå oss ein tur på fjellet. Narvikfjella er jo kjempefine. Det var lyst heile natta, vi kjende kvarandre nesten ikkje, men vi vart sitjande på ein fjelltopp og sjå utover havet og diskutere kva som måtte gjerast med SIVA. Den strategien vi kom fram til i fjellet, køyrde vi etter heile tida, og bygde Siva opp til eit fantastisk verktøy som norske regjeringar etter kvart kunne begynne å vise fram i verda. Etter fleire år med godt samarbeid hadde vi stor aktivitet på 110 stader i Norge, forskingsparkar, ventureselskap som investerte i oppstartsbedrifter, næringshagar på ei rekke stader. Det vart ein enorm suksess. Internasjonalt arbeidde vi i seks land med oppbygging av næringsliv, spesielt i tidlegare austblokkland, med Utanriksdepartementet i ryggen.»
Selv om Harald Kjelstad på papiret er i pensjonistenes rekker, er arbeidskapasiteten og virkelysten er fremdeles stor. Som rådgiver for Motvind Norge er han aktiv både internt og i den offentlige debatten. Kjelstad har en faglig autoritet som gjør at han blir lyttet til i vide kretser når han i detalj forklarer hvorfor vindkraftutbygging er et energi- og miljøpolitisk blindspor.
Kjelstad har en faglig autoritet som gjør at han blir lyttet til i vide kretser når han i detalj forklarer hvorfor vindkraftutbygging er et energi- og miljøpolitisk blindspor.
