Av Eivind Salen, styreleder.

Denne ukerapporten er skrevet i Lyngdal. Jeg har nettopp vært oppe på Storheia, og sett området som hører til konsesjonen Kvinesheia. Samtidig har jeg hatt møter med sterke og kunnskapsrike motstandsfolk i Agder.

Det er et sterkt nettverk nå, mange som jobber, synlig og i kulissene. Det begynner å bli noe merkelig påfallende over argumentasjonen til motparten. Denne uken er det personifisert ved Lene Westgaard-Halle i Høyre, som først skrev et innlegg i Nationen, og så mente det var «føleri» da jeg svarte henne i samme avis.

Føleri.

Nå får vi høre da, med Høyrefolk, om de er villige til å gå til valgkamp for et parti som mener det er føleri å bry seg om norsk natur og norske lokalsamfunn. Og om nasjonale minoriteter og om urfolk.

Motvind Norge stiller et ganske relevant spørsmål hvorfor i all verden regjeringspartiet Høyre og Energimyndighetene ikke satser på å oppgradere vannkraften først, før man går løs på norsk natur og norske lokalsamfunn. Overalt er folk i harnisk, sinnet er å ta og føle på, folk kjenner hverandre, og bryr seg om hverandre.

Følelser.

Vi i Motvind har forsøkt å finne ut hvilke konsekvenser bygging av vindturbiner egentlig har for drikkevannskilder i nærheten. Entusiastiske Motvind Nord-Odal har skrevet flere brev, men får ikke annet enn ulne svar tilbake. Vi er også opptatt av rasfaren, og lurer på hvordan de kan ha gitt konsesjon og godkjent MTA-plan til for eksempel på Haramsøy, uten å undersøke det porøse fjellet med de spesielle geologiske forholdene først.

Hvorfor gir de ut så mange vindkraftkonsesjoner, mange ganger flere enn det var forespeilet i den grønne sertifikat-ordningen, og venter med å oppgradere gamle vannkraftverk til siden, eller aldri? Høyres Westergaard-Halle fra Energi og miljøkomiteen (Er det en trykkfeil for Natur og miljøkomiteen?) mener det går ikke an å få mer ut av vannkraften, fordi så mye ligger i områder som er vernet.

Vindkraftanlegget på Haramsøy ligger også på et område som er vernet. Det er myr der, men det er ikke det som først og fremst er vernegrunnen. Det er naturreservat med formål om å verne fugl. Så bygger de vindkraft i dette området. Eller rettere sagt, de flytter grensene for verneområdet, sånn at planområdet for vindkraftanlegget kommer akkurat utenfor.

Vi i Motvind og mange andre har påpekt dette, og lurer på om det er representativt for Høyre og for Energi (skal det ikke være Natur?) og Miljøkomiteen på Stortinget at det er «føleri» å bry seg?

På Haramsøy, i Ullansundet, ligger et fuglevernområdet midt mellom to konsesjoner for vindkraft. I Lyngdal har jeg bodd hos en ornitolog, som kan fortelle litt av hvert om vindkraftens påvirkning på fuglelivet, og vi vil gjerne stille spørsmålet til de ansvarlige om hvorfor i all verden de ikke hører på ornitologene, men heller hører på vindkraftkonsulentene i Multiconsult? Hvorfor ikke nøytrale fagfolk? Hvorfor et konsulentselskap tilknyttet vindkraftens interesseorganisasjon, Norwea?

Vi håper det går litt alarmer i regjeringskontorene og i vindkraften at sånn som de holder på, går det ikke an å fortsette. Jeg reiser mye rundt, og hører at i Sira-Kvina pumper de vann opp i magasinene igjen, fordi strømmen er så billig at det lønner seg. Vi lurer da på hvordan de ansvarlige har tenkt. Hva er vitsen med å pepre Rogalandskysten og Agder med vindkraft, for å bruke kraften til å pumpe vann opp i magasinene?

Det er ord for dette, og det er sløsing. Det er ikke en del av en grønn fremtid.

Og staten, med energimyndighetene, sender regningen til det norske fellesskapet, som betaler gjennom grønne sertifikat og skattefordeler for vindkraften. Gevinsten tar Norsk Vind og andre vindkraftselskap, som har som forretningsmodell å selge konsesjonene ut til utenlandske gigantfond, og tjener hundrevis av millioner i året. Delt mellom få lommer.

Føleri? Er det representativt for partiet Høyre å kalle dette føleri? Er dette noe dere vil stå for, og gå til valg på?

Vi i Motvind kommer ikke til å hvile. For oss er det en hedersbetegnelse med følelser. Det er en del av å være menneske. Gode mennesker har mye av dem. For oss i Motvind ligger en enorm kraft i å oppleve gleden og fellesskapet hos folk som endelig blir hørt og sett og får ordentlig hjelp. Det er en kraft som bygger på følelser og samhold, og den er sterkere enn noen kommunikasjonsstrategi.

Til neste uke avslutter ferien, og vi i Motvind vil gå like aktivt ut av ferien som vi gikk i den. Vi har en rekke planer som formelig pipler opp av jorden. Vi vet vi har rett. Vi vet vi vil vinne. Det er for grovt, det er for stygt, det er for sterkt, det er sjanseløst å forklare hvorfor vindkraftutbyggingen må foregå i det omfang og med de metoder de foregår i Norge. Det er å slokke bål med bensin å kalle det «føleri».

Vi er Motvind. Det blir mer.