Fornybar Norge bør velge om de vil oppfattes som en seriøs organisasjon – eller om de vil fortsette å produsere falske fortellinger på løpende bånd.

Tekst: John Fiskvik, styreleder i Motvind Norge og Sveinulf Vågene, rådgiver i Motvind Norge

Brettspillentusiasten Thor Egil Braadland er ny myndighetskontakt (lobbyist) i Fornybar Norge. Han skriver med selvutnevnt autoritet i norske aviser og hevder de som er imot vindkraft sprer myter. Dermed harselerer han også med meningen til halvparten av befolkningen som er imot vindkraft.

Braadlands kampanjeinnlegg i Lokalavisa Trysil Engerdal som ble publisert 1. mai, og som nå spres over hele landet, må ses på som ren desinformasjon grunnet alt han utelater å nevne og det feilaktige inntrykket han gir av vindkraften.

Arealbruk

Braadland prøver å overbevise oss om at alle vindkraftverkene i Norge til sammen legger beslag på bare 20 kvadratkilometer. Med andre ord så mener Fornybar Norge at vi er i urørt natur når vi står 100 meter ute i lyngen og ser opp på en mer enn 200 m høy støyende, blinkende og snurrende vindturbin.

Planarealet som forbrukes til de 64 vindkraftverkene i Norge er hele 600 kvadratkilometer, men arealet som båndlegges er enda mye større. Støybelastet areal som er uegnet både for boliger og rekreasjon er over 1000 Km2 – ca. halvparten av Vestfold fylke.

Braadland prøver også å sammenligne Blåsjø med vindkraftverk. Men Blåsjø støyer ikke, blinker ikke dag og natt, kaster ikke skygger, kverner ikke i hjel fugler osv. Blåsjø er vårt største flerårsmagasin for vannkraft – med andre ord et enormt batteri. Sammenlignet med Tesla batterier mener noen at Blåsjø kan være verd opp til fire ganger oljefondet. Hvor mye er så Braadlands 2000 vindturbiner verdt? Neppe noe særlig – i alle fall om man skal dømme etter svenske studier av lønnsomhet.

Planarealet som forbrukes til de 64 vindkraftverkene i Norge er hele 600 kvadratkilometer, men arealet som båndlegges er enda mye større.

Ustabil kraft

Braadland hevder at vindturbiner produserer nesten hele tiden, men enhver som følger med på et vindkraftverk vil se at det nesten alltid er noen som står. Siden effekten fra en vindturbin varierer med tredje potens av vindhastigheten, så øker produksjonen kraftig med vindstyrken. Ved 4 m/sekund vind produserer en snurrende vindturbin bare «nok til å koke kaffi». Norske vindturbiner produserer i snitt strøm bare tilsvarende det de ville ha produsert på 4 måneder (ca. 3 for gårdsturbiner) – forutsatt at de produserer for fullt hele tiden.

Mikroplast

Braadland hevder at en vindturbin mister bare 200 gram masse per år. Vindkraftverkene tar service på vingene cirka hvert fjerde år, og serviceindustrien for vinger er en milliardindustri. Det er ganske latterlig å tro at de skulle bruke penger i denne størrelsesordenen og tape produksjon på stansen, for å erstatte 800 gram slitasje på en turbin, som er mindre enn en malingsboks hvert fjerde år.

Fordi vindbransjen er uvillige til å oppgi data, eksisterer det stor usikkerhet omkring hvor mye giftige plast- og epoxy-produkter som slites av vingene og havner i naturen. Det som er helt sikkert er at tallet er veldig mye høyere enn 200 gram. Dette er nok et eksempel på hvordan Fornybar Norges argumenter ofte ikke en gang består den enkleste logikktest.

Fordi vindbransjen er uvillige til å oppgi data, eksisterer det stor usikkerhet omkring hvor mye giftige plast- og epoxy-produkter som slites av vingene og havner i naturen.

Kraftoverskudd

Braadland prøver så å skremme oss til å tro at kraftoverskuddet, som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sier er på 20 TWh, kan bli borte i 2028. Det kan selvfølgelig tenkes dersom Statnett får lov å fortsette ukritisk og uten klare kriterier å dele ut tilgang på kraft i øst og vest i store jafs på 2 – 5 % av hele landets kraftforsyning. Det foregår nå en fullstendig meningsløs sløsing med kraft som tilbys datasentre og hydrogen- og ammoniakkfabrikker som nesten ikke skaper verken arbeidsplasser eller verdier for samfunnet.

Et eventuelt kraftunderskudd vil bli et selvpåført skadeverk! Et resultat av en feilet energipolitikk uten styring. Hvorfor skulle kommuner ønske å ofre natur, friluftsområder og folkehelse for å tekkes et slikt meningsløst sløseri av kraft – samfunnets viktigste innsatsfaktor?

«Det kommer til å gå helt fint» forsikrer lobbyisten Braadland – som om dette bare var et brettspill. Det er selvfølgelig «hans syke mor» Braadland gråter for: Vindkraftbransjen klarer nemlig ikke å få ja til vindkraftprosjektene fordi befolkningen og kommunene for lengst har skjønt at vindkraft medfører en mengde ulemper som Braadland og hans kollegaer ikke liker å snakke om.

Slik kan ikke Fornybar Norge fortsette om de vil oppfattes som en seriøs organisasjon. Fortsetter de å produsere falske fortellinger på løpende bånd, slik nå, vil de bare befeste sin posisjon som spinnmestere.

Kronikken er tidligere publisert i Lokalavisa Trysil Engerdal.