Av styreleder Eivind Salen

Vinteren viser seg fra sin beste side denne uken, med kuldegrader, gnistrende snø og stålblank is. Folk tar naturen i bruk, sånn den skal brukes, på skøyter og sky, eller bare kortere turer på føttene. Livsbejaende er det i alle fall, og livslyst gir det, tross mørketid og korona.

Problemene med vindkraften viser seg også på stadig nye måter. Sprengkulde om vinteren følger gjerne med vindstille og klar, skarp luft. Da står turbinene stille. Sånn at de ikke produserer strøm når behovet er som størst. Resultatet er at prisene går opp. Det går fint for alle med mye penger. Også her sendes den tyngste regningen til dem som har vanskeligst for å betale dem.

Dette er av de tyngste argumentene til våre venner samene, skarpt og klart formulert av sametingspresident Aili Keskitalo, med flere. – Er det vi samene som skal ofre for det grønne skiftet? Er det vi som skal gi fra oss landet vårt og kulturen vår for å bekjempe klimaendringene?

Spørsmålet er aktuelt denne uken, da Høyesterett besluttet at saken om Storheia på Fosen skal behandles i storkammeret. Dette blir en meget viktig sak, der Regjeringen med regjeringspartiene Høyre, Venstre og KRF går inn med full tyngde for at det nettopp er samene som skal ofre og gi, de setter til og med inn regjeringsadvokaten for at det ikke skal bli «for dyrt». Hensikten er vondt synlig: Regjeringen vil ta samisk land for vindkraftutbygging også i fremtiden.

Her er det viktig at det norske folk stiller seg på samisk side, når statsmakten ikke gjør det. Frostating lagmannsrett gav de samiske reineierne medhold i at vinterbeitet var tapt, og tilkjente dem en erstatning for dette. Det er en pengesum for tapt kultur, tapt identitet. Reineierne mener at konsesjonen heller skulle bli kjent ugyldig, etter norsk og internasjonal rett. Den norske statsmakten mener altså at erstatningssummen er «for høy».

Regjeringen la denne uken også frem sin klimaplan, eller klimamelding, der de mer enn noe annet viser hvordan behovet for elektrisk kraft vil bli ubegrenset fremover. Det betyr utbygging av mer energiproduksjon i Norge, det er ingen vei utenom, når alle drømmer skal oppfylles, og all energi skal komme fra vind og vann, og det andre de kaller «fornybart».

Samisk land er ikke fornybart. Det har vi sett. Når landet til samene er tatt fra dem, får de det aldri igjen. Da forsvinner kulturen, da forsvinner den tradisjonelle næringen, da forsvinner også urfolket og blir assimilert med majoritetsbefolkningen. Eksemplene er legio.

Landets arealer er heller ikke fornybare. Haramsøya kan bare bli tatt en gang. Stadtlandet er ikke lenger Stadtlandet når det er industriområde. Garborgs rike er allerede tatt på Jæren, nå ryker også Hertervigs landskap på Haugalandet. Sammen med alle andre umistelige landskap som går tapt.

Det er iskaldt. Men disse flotte vinterdagene overbeviser oss også om hvor mye naturen betyr for oss. Dette er verdt å kjempe for. Og selv om det er lett å la seg tynge i mørketiden, vinner vi også seire, det er fremgang. Sandnes kommune får beholde sitt støykrav på Lden 42 dBA for Vardafjell vindkraft. Det merker utbygger på det eneste han bryr seg om, på lommeboken. 

Det gjør hele prosjektet til et tapsprosjekt. Og vindkraftens masterplan, veldig godt synlig under det tynne laget vakre ord om grønt skite og klima,  den planen som gir private forretningsinteresser tilgang på alle landets arealer, så lenge det går an å sette opp et vindkraftanlegg eller batterifabrikk eller datasenter der, den møter Motvind.

Her er vi. Vi har tenkt å lage 2021 til et godt år. Vi vil ha et reelt grønt skifte, der vi henter all den fornybare energien vi trenger ved å gå ut i naturen og glede oss over den! Å ta naturen nå, er å stjele den fra ettertiden. I år skal vi kjempe, og vinne.