Vi risikerer å miste alt vi har av «uberørt» natur om vi ikke sier klart ifra om at vindkraftutbyggingen må stoppes. Godt naturvalg! 

Tekst: Arnt-Ivar Lillevik, Motvind Sjonfjellet 

Det er ferietid, med alt det fører med seg. Fritid for mange, noen dager og uker fritt fra arbeid, men for mange er denne tida ekstra krevende. Feriestans i produksjonsbedrifter betyr bygging og vedlikehold, som skal være ferdig når «stoppen» er over. Og reiselivsbransjen har høysesong, med turister på besøk eller gjennomreise. Hoteller og spisesteder, de som tilbyr opplevelser, «events», må få best mulig tjenester levert til alle som vil. Travelt. 

Og så skal jo samfunnet fungere mest mulig som vanlig selv om ferier avvikles. Det betyr gjerne mere arbeid på de som er igjen på arbeid. Travlere arbeidsøkter i helse og omsorg, nødetater, og andre funksjoner som ikke kan stoppe opp. Men uansett så er det sommer med lange dager og lyse netter, muligheter for sol, bading, turer i nærområdet, og kanskje litt lenger unna. Besøk av, eller til, slekt og venner. Det er også tid for høsting av ville og dyrkede vekster, bær og grønnsaker, urter og sopp, og det er stort sett nok til alle. Iallfall hvis man beveger seg litt ut fra de mest populære områdene. Naturen er rik. 

 

Strømmen vår, som er et samfunnsgode, er ved politiske beslutninger innenlands og i samarbeid med EU, lagt på børs. Og vi må betale for handelen. 

Fiske og jakt er også måter å høste av naturen på. Vi bor i et område som gir mange muligheter for begge deler. Småvilt og storvilt. Flott aktivitet og noe utbytte i form av kjøtt, enten det er fugl eller dyr. Men viktigst er nok opplevelsen av turen i fin natur og flott terreng. Fiske kan vi gjøre i elver og vann, i fjorder og ute på havet. Salt eller ferskvannsfiske. Veien er ikke lang til nærmeste mulighet, og fangst blir det ofte. Dette er jo også fint å ta med barna på. Lite slår opplevelsen av å steike sjølfiska fisk over bålet.  

I år er det også valgår. Annethvert år har vi den demokratiske muligheten til å stemme fram de personene og partiene som vi mener er best egnet til å fremme våre interesser. Våre interesser kan jo være på så mange områder, men valget i år har blitt omtalt som et naturvalg. Et valg der vi må stoppe opp, og tenke på om vi vil være med på den utviklingen som er i gang, med høylytte påstander om «kraftkrise» og «kraftmangel»; begreper som har vært ganske ukjente i samfunnet vårt, siden vi fikk lys i husan. 

Vi har bidratt med nedbygging av naturområder og beiteland, for samfunnsbygging, for arbeidsplasser, og velferd, i så stor grad at vi er sjølforsynte med elektrisk kraft, rikelig nok til at vi kan sende ut overskudd til andre deler av landet, og også ut av landet. Dette har vært vår virkelighet. Vi har hatt nok til vårt eget forbruk, og overskudd til naboer. Så kom «det grønne skiftet», og Tyskland stengte ned kull- og kjernekraftverkene sine. Her skulle det bli sol og vindkraft. Tanken om «Batterie Norwegen» ble lansert, og så kom «behovet» for kabler mellom Norge og EU. Store kabler med stor kapasitet. Disse ble forklart som kabler for utveksling av strøm, og forsyningssikkerhet. 

 

Denne høsten kan du bruke stemmeretten din for naturen.

I forbindelse med åpningen av kablene, ble det lovet at kraftutvekslingen nesten ikke ville påvirke kraftprisen innenlands. Det ble sagt at vi, på kort sikt, kunne forvente oss en prisøkning på toppen 2–3 øre per kilowattime. I realiteten har strømkostnadene blitt mye tyngre å bære, fordi kraften nå selges på et større marked. Fordi sol- og vindkraft ikke lar seg regulere, har prisene også blitt svært ustabile. Når vinden blåser og sola skinner, produseres det strøm, men det er ikke sikkert at behovet for strøm er stort nok på det tidspunktet, og da er markedets lov at varene falbys. Kanskje må man betale for å bli kvitt varene. Det motsatte skjer når vinden løyer og sola ikke skinner, samtidig som kundene så absolutt må ha strøm. Da stiger prisene til det nivået som høystbydende vil betale. Strømmen vår, som er et samfunnsgode, er ved politiske beslutninger innenlands og i samarbeid med EU, lagt på børs. Og vi må betale for handelen. 

Når politiske beslutninger viser seg å få negative konsekvenser for både næringsliv og private husholdninger, har vi å gjøre med enten feilinformasjon eller bevisste usannheter. I begge tilfeller er det langt ifra det man forventer av tillitsvalgte i samfunnet, folk som vi har valgt til å ivareta våre interesser. Da bør det også få konsekvenser for politikerne som har tatt ukloke valg på fellesskapets vegne. Og da er vi tilbake til valget, og våre muligheter i den forbindelse.  

Vi har mange store forbrukere av strøm i vårt nærområde, internasjonale bedrifter, med mange arbeidsplasser. Det er ikke en absurd tanke at når høg strømpris slår inn for fullt hos dem, så er veien kort til å se seg om etter andre steder å drive virksomheten. Det finnes steder i verden der de fremdeles selger strømmen til noe nær produksjonspris, som for vår del er cirka 12 øre per kilowattime for vannkrafta. 

 

Fjellområder sprenges i stykker for å lage veier med skjæringer, og fyllinger som er mange titalls meter høge og brede.

Vi har altså bytta bort regulerbar kraft, vannkraft i magasiner, med ikke-regulerbar kraft. Og rimelig pris, noe over produksjonspris; kraftverkene og linjeselskapene skal jo tjene på virksomheten, med dyr og sterkt variabel pris. Dette er resultatet av beslutninger tatt av våre valgte politikere.  

I tillegg til det med pris og stabil produksjon, så er det dette med for lite strøm. Vi må ha mere strøm, og det fort, blir det hevdet: «Mer av alt- raskere». Det haster voldsomt, og det eneste som nytter er vindkraft, blir det påstått. Vindkraften har som nevnt den svakheten at den er avhengig av vind. I tillegg er den voldsomt arealkrevende, så arealkrevende at det som er utbygd i dag legger beslag på større område enn alle landets hytter til sammen. Og vindkraft vil regjeringen ha mer av, både på land og til havs. 

Vindkraft i Norge bygges også på steder med lite spor av menneskelig aktivitet. Fjellområder sprenges i stykker for å lage veier med skjæringer, og fyllinger som er mange titalls meter høge og brede. Det må også lages oppstillingsplasser for selve turbintårnet, og for kranutstyr til byggingen. Disse områdene er for all framtid omgjort fra beiteland for ville og tamme dyr, leveområder for dyr og fugler, rekreasjon for mennesker med de førnevnte aktiviteter – til industriområder. I mange tilfeller vil det ikke være mulig å tilbakeføre landskapet til sin opprinnelige form. Kanskje vil man trenge flere istider før naturen igjen kommer tilbake. Det er stor forskjell på vindkraftutbygging i norsk topografi og utbygging på flatlandet nede på kontinentet. Der kan det i ettertid rives og fjernes uten synlige spor. 

Vindkraftutbyggingen må stoppes. Vi risikerer å miste alt vi har av «uberørt» natur om vi ikke sier klart ifra om at dette ikke er greit. Og her kommer naturvalget inn. Og når det sies naturvalg, så er det ikke bare arealbruk det gjelder. Vindkraftutbygging forårsaker: 

• tung anleggsvirksomhet med utslipp av store mengder CO₂ fra maskiner, sprenging, betong og ødelagte myrer. 
• produksjon, og transport over hav og på land, av maskindeler, tårn og annet = CO₂ – utslipp av olje og andre væsker til grunnvann = ødelagt drikkevann for folk og dyr – utslipp av plastpartikler inneholdende miljøgifter 
• skade og død for fugler og insekter 

Som om ikke det er nok, så er det store uløste problemer med utslitt utstyr, som blant annet turbinvinger. Her gjelder det samme som med solcellepaneler: Gjenvinning er vanskelig. Når turbinvinger graves ned, er det verken grønt eller bærekraftig. 

 

Det er stor forskjell på vindkraftutbygging i norsk topografi og utbygging på flatlandet nede på kontinentet.

Vindkraft til havs skaper mange av de samme problemene som landvind, og i tillegg enda flere som vi ikke har full oversikt over. Havforskningsinstituttet advarer om negative konsekvenser både for fisk, fugler, og pattedyr i havet. Også andre fagpersoner og -instanser har betenkeligheter. Fiskeriene er kritiske til at det skal bygges og installeres på selve fiskefeltene. 

At havvindsatsningen skal kunne lønne seg økonomisk, er det få som tror på. Lite tyder på at havvind kan bli et industrieventyr i norske farvann. Satsningen er basert på subsidier og vil koste fellesskapet dyrt. De store produsentene i Danmark og Tyskland har dårlige driftsresultater. Det meste av komponenter til vindindustrien produseres forøvrig i Kina, noe som er lite egnet til å styrke næringslivet lokalt. 

Når vi kommer dit at vi reelt har for lite elektrisk strøm i landet, finnes det andre muligheter enn å satse på vindindustri, noe som beskrives godt i rapporten «Energipolitikk på naturens premisser». Vi har mye å hente på energiøkonomisering, som vi blant annet kan oppnå gjennom å styrke isolasjonen i offentlige og private bygg. Dette kan påskyndes med bedre tilskuddsordninger fra statlige foretak som Enova. Selvfølgelig vil det koste penger, men det kan fort vise seg å være en mer lønnsom investering enn vindindustri. Milliarder i subsidier loves ut til andre energitiltak. Vi har også andre alternativer, som bioenergi og termisk energi (jordvarme) som vi bør benytte oss av, istedet for å bygge ned naturen med vindindustri. 

Denne høsten kan du bruke stemmeretten din for naturen. Velg partier og personer som bryr seg om naturen. Ikke stem på dem som vil ødelegge. Godt naturvalg!  

En tidligere versjon av teksten ble først publisert i Rana Blad.