av styreleder Eivind Salen

Læhkoeh biejjine! Lihku beivviin! Vuorbbe biejvijn! Sånn sier vi det på sørsamisk, nordsamisk og lulesamisk. Det er samefolkets dag i dag, felles for alle samer i Norge, Finland, Sverige og Russland. Motvind Norge hilser til lykke med dagen, og stiller oss med alle våre medlemmer skulder ved skulder med det samiske folk i kampen for våre fundamentale rettigheter.

Retten til land. Retten til språk. Retten til kultur, identitet og arbeid.

Det er en felles kamp nå. Jeg ser det slik. Og innsikten kommer fra den samiske siden, en gang en annen uroet seg og kjente påkjenningen av at landet og naturen han følte var hans ble revet opp og bygget ned. – Nå vet du hvordan vi urfolk har hatt det, i alle år, var den korte kommentaren han fikk.

Det er vi i majoritetsbefolkningen som skal være den ydmyke i dette samarbeidet. Fordi nesten uansett hvordan samfunnet er organisert, så vil vi være majoriteten og ha makten. Våre interesser vil ikke alltid være sammenfallende, og det har historien vist, da er det urfolk som har måttet vike og majoriteten som har fått det som de vil. Bit for bit. Til slutt er selve eksistensgrunnlaget truet, og enda et skritt til, så er det ikke lenger noen kultur og identitet å snakke om, annet enn som et minne.

Det er derfor FN har trådt til med en sterk erklæring for urfolks rettigheter. Den ble vedtatt i 2007, og sier at urfolk skal kunne bestemme over landområder og ressurser – selv om de ligger innenfor en stats grenser. I Norge er samene definert som urfolk, og har som det kollektive rettigheter sikret gjennom ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. Norge ratifiserte denne konvensjonen allerede i 1990, og den har forrang foran annen lov.

Det er dette Høyesterett ettertrykkelig slår fast, i sin dom av 11.10.2021, der ekspropriasjonsskjønnet ble nektet fremmet fordi konsesjonsvedtaket var ugyldig. Det bryter mot folkeretten, bryter mot menneskerettighetene, bryter mot den fundamentale retten til land, språk, kultur og identitet. Konsesjonen er ugyldig. Men den blir likevel ikke trukket tilbake. Anleggene produserer strøm, og eierne tjener penger på et menneskerettighetsbrudd som kontinuerlig pågår.

Særlig for sørsamene i Nordland, Trøndelag og Hedmark er den samiske nasjonaldagen spesiell og minneverdig. Det første samiske landsmøtet ble holdt fra 6. til 9. februar, 1917, i Metodistkirken i Trondheim. Selv om det kom tilreisende fra hele det samiske området, både i Norge og Sverige, så var det sørsamene i disse områdene som var best representert. Initiativtaker var Elsa Laula Renberg (1877-1931) . Det er samme Elsa det er statue av i Mosjøen sentrum, statuen som har stått og sett hundrevis av tunge lastebil-transporter har fraktet delene til 72 gigantiske vindturbiner opp i fjellene hennes, og flytteleia til Jillen Njaarke Reinbeitedistrikt. De kjemper kampen akkurat nå. Vi kjemper sammen med dem.

Det å feire noen og gratulere noen inneholder også en forpliktelse. Festen og festtalene er i dag, så kommer kampen. De vakre ordene og de undertegnede avtalene forplikter. Vi kan ikke som felles borgere i felles stat det ene øyeblikket si vi respekterer samenes land, kultur og identitet, for så i neste øyeblikket ta det fra dem fordi storsamfunnet har andre ønsker. Helgen 26. og 27. februar samles vi på Fosen for å kreve at det ugyldige vedtaket om konsesjon for vindkraftverket trekkes tilbake, og at bruddet på folkeretten som pågår der opphører.

Deretter er det en rekke øvrige anlegg, som også er lagt i samiske reinbeiteområder, som er ferdig utbygd, under utbygging eller planlagt. Det er mye urett som er begått, og som må rettes opp, og mye urett som pågår, og må stoppes. Det er ikke en fest, der problemer løses og glattes over med fine ord, det er en kamp, der rettigheter oppnås og innfris ved aldri å gi seg.

Vi gir oss aldri. Gratulerer med dagen!