Grønn kolonialisme
Fjellrev. Foto: Alette Sandvik og Kjartan Trana Den siste ukens […]
Fjellrev. Foto: Alette Sandvik og Kjartan Trana
Den siste ukens demonstrasjoner mot vindkraftanleggene på Fosen har atter en gang bekreftet at konsesjonsprosessene for vindkraft har vært alt for dårlige.
Tekst: Alette Sandvik. Foto: Alette Sandvik og Kjartan Trana
Å akseptere vindkraftutbygging i samenes reinbeiteområder og inngrepsfri natur er et tegn på en grunn og farlig naturforståelse. Det strider også med naturmangfoldloven og Grunnloven, og krenker urfolks FN-beskyttede rett til kulturutøvelse.
Likevel er det nettopp denne naturforståelsen som har vært den rådende når det gjelder vindkraftutbyggingen her til lands de siste 20 årene. En rekke helt unike naturlandskap har blitt rasert av vindkraftindustrien. Som tillitsvalgt i Naturvernforbundet i Trøndelag har jeg fått oppleve på nært hold hvor kyniske og lite kunnskapsbaserte disse prosessene er. Reineierne på Fosen har fått tilbud om «støtteforing» av rein når beiteområder ødelegges og i Flatanger ble det forslått fra Olje- og energidepartementet å legge ut mat til den utrydningstruede hubroen som fikk sine leveområder rasert av flere vindkraftanlegg. Lite har utbyggerne og hele støtteapparatet rundt dem forstått av forskjellen på å holde noe i live og det å leve. Naturforståelsen er så grunn at de faktisk tror at hvis man legger ut mat til hubroen så er det kun denne arten som forsyner seg av maten og ikke hubroens konkurrenter i matfatet som rødrev, ravn og kråke.
Det er nå over 40 år siden Arne Næss lanserte sitt uttrykk «dypøkologi». I motsetning til «grunn økologi» som ser etter teknologiske og overfladiske løsninger på miljøproblemene, så leter dypøkologi etter de fundamentale årsakene til problemene i samfunnsstrukturene og måten vi lever på. Dypøkologien tilkjenner naturen en egenverdi ved å anse den som noe mer enn en ressurs vi mennesker fritt kan utnytte. Denne dypøkologiske måten å tenke på mangler fullstendig i måten dagens ledende politikere håndterer spørsmål om bruk av natur på.
I motsetning til «grunn økologi» som ser etter teknologiske og overfladiske løsninger på miljøproblemene, så leter dypøkologi etter de fundamentale årsakene til problemene i samfunnsstrukturene og måten vi lever på.
Sørmarkfjellet. Foto: Alette Sandvik og Kjartan Trana
Sørmarkfjellet. Foto: Alette Sandvik og Kjartan Trana
Det er viktige grunner til at vi har sikret oss mot (tilfeldige) menneskelige innfall om å utnytte natur for å øke den kortsiktige gevinsten for noen få i et begrenset tidsvindu. Det er også derfor vi har vedtatt overordnede lover som sørger for ivaretakelse av natur og artsmangfold i et langsiktig perspektiv. Grunnlovens § 112 pålegger blant annet myndighetene å disponere naturressurser på en langsiktig og allsidig måte. I denne loven ligger det en plikt til å unngå miljøforringelse og miljøskade. Når konsesjonen til vindkraftutbyggingen på Fosen blir kjent ugyldig i høyesterett så er det intet mindre enn en skandale at staten bare sitter og venter på at dommen skal bli glemt og turbinene snurrer sin gang – i mer enn 500 dager!
At en rekke journalister har stilt spørsmål ved hvorfor Greta Thunberg har vært til stede i Oslo og aksjonert mot vindkraftanleggene på Fosen, sier også mye om hvor lite de har forstått av dette problemkomplekset. Hun som er så opptatt av å få redusert klimagassutslippene, kan vel ikke samtidig være mot vindkraft? Greta Thunberg kaller måten utbyggerne har tatt seg til rette med vindkraftutbygging på Fosen for et eksempel på «grønn kolonialisme». Det betyr at man later som man ønsker å redde planeten samtidig som man ødelegger sårbare naturområder, ødelegger leveområdene for trua arter og krenker urfolks rettigheter. Vindkraftindustrien er ikke «grønn» eller «miljøvennlig» i seg selv. I Norge har vindkraftselskapene fått lov til å blinke seg ut store, uberørte naturområder, der det bor lite folk, men der konfliktene med reindrift og naturmangfold er desto større.
Naturødeleggelser og de økte klimagassutslippene er to sider av samme sak. De er gjensidig forsterkende og har vokst ut av måten vi mennesker har forholdt oss til naturen på. Utslipp av klimagasser øker når nedbygging av natur øker. Når planter og dyrs leveområder bygges ned, svekkes også naturens økosystemer og evnen til å fange og lagre karbon fra atmosfæren. Vi må slutte å tenke at vi kan velge om vi vil håndtere klimakrisen eller naturkrisen.
Når planter og dyrs leveområder bygges ned, svekkes også naturens økosystemer og evnen til å fange og lagre karbon fra atmosfæren.
Sittende regjering ser dessverre ut til å være den aller dårligste til å forstå alvoret i dagens situasjon. Nylig sendte regjeringen ut på høring en sak om nye regler for utbygging av vindkraft på land. Her legger de opp til at det skal bli lettere for kommuner å si ja til utbygging, de skal få mer penger for å si ja og det skal ikke bli mulig for kommunene å ombestemme seg i ettertid. Det betyr at kunnskapen om hvilke negative effekter et aktuelt vindkraftverk vil ha i de ulike kommunene ikke vil være tilgjengelig på det tidspunktet som kommunens politikere skal bestemme seg for om de ønsker en slik utbygging. Om kommunens politikere besitter den nødvendige kunnskapen til å veie økonomi opp mot naturverdier blir også et sjansespill, som vi vet svært ofte går i favør av inntekter til kommunen.
Teknologioptimisme og ønsket om å følge «teknologisporet» i møte med klimatrusselen har i dag stor oppslutning i Norge. Men denne teknologioptimismen er farlig, fordi den fortrenger motivasjonen til å senke forbruket og begrenser motivasjonen til å revidere våre verdier i en mer ikke-materialistisk og naturvennlig retning. Selvsagt er teknologi viktig, men enda viktigere er det å skape holdningsendringer i måten vi ser på vår bruk av natur på.
Av artene som er truet i Norge, er 87 prosent truet på grunn av ulike typer arealendringer. Likevel har vi de siste årene hatt tidenes mest omfattende tap av natur til hytteutbygging, vindkraftanlegg, veier og lignende. Det vitner om et folk som fortsatt tenker at naturen er noe som finnes der ute i ubegrensede mengder. Fortsetter vi denne tankegangen så har vi snart ikke mer å kjempe for.
Den siste ukens demonstrasjoner mot vindkraftanleggene på Fosen har atter en gang bekreftet at konsesjonsprosessene for vindkraft har vært alt for dårlige, og den politiske uforstanden har samene på Fosen måtte betale dyrt for. Ikke kun i form av inntekter å leve av, men av noe å leve for.
Innvordfjellet var inntil nylig truet av planer om vindkraftutbygging. Foto: Alette Sandvik og Kjartan Trana
