«Er det grønt skifte å bygge ned norsk natur og beslaglegge og forurense store havarealer for å forsyne kryptofabrikker eller datasentre med strøm, eller å bruke krafta til å produsere hydrogen med et energitap opp mot 75 prosent?» spør innleggsforfatteren. Grafisk design: Motvind Norge

Grønt skifte til besvær

Motvind Norge har gjennom utredningen «Energipolitikk på naturens premisser» vist […]

Forfatter:

Motvind Norge

Kategorier:

Publisert:

30. mai 2023

Del:

Motvind Norge har gjennom utredningen «Energipolitikk på naturens premisser» vist at vi kan skaffe nok kraft uten å bygge ned naturen med vindkraft. Er regjeringen villig til å foreta den nødvendige snuoperasjonen?

Tekst: Sverre Sivertsen, energifaglig rådgiver i Motvind Norge


Begrepet grønt skifte har hatt stor gjennomslagskraft for å begrunne tiltak politikerne har fremmet for å oppfylle klimamålene og internasjonale forpliktelser.  Begrepet sier lite konkret om hva klimaomstillingen innebærer, bortsett fra at samfunnet skal bli fornybart og bærekraftig.

Den andre siden av det grønne skiftet – store arealinngrep med alvorlige konsekvenser for natur, havmiljø, mennesker og dyreliv og behovet for utvinning og transport av nye metaller- er derimot lite omtalt. Hvor meningsfullt er da begrepet og hvor bærekraftig er omstillingen når disse faktorene ikke regnes inn?

Svært mange mennesker i vårt land sitter igjen med et negativt bilde av det grønne skiftet. Det de ser er enorm økning i strømprisene, en massiv nedbygging av natur i distriktene og en frykt for at vi også ender opp med å ødelegge havet. Og målet synes å være like fjernt, noe som leder oss til hovedpoenget. Når store samfunnsendringer skal gjennomføres, må politikerne ha en overordnet forståelse av hva omstillingen kan innebære, både positivt og negativt.

Et tilbakeblikk på historien om det grønne skiftet i Norge viser at det langt fra er tilfelle. Snarere tvert imot har tiltakene kommet før overordnet tenkning og avklaring av mål og konsekvenser. Politikerne har billedlig talt arbeidet langt ute i bladverket, frakoblet rot og stamme. Et godt eksempel er lanseringen av begrepet «Norge som Europas grønne batteri». Slagordet stammet fra kraftbransjen, ble markedsført av toneangivende miljøorganisasjoner og ganske snart omfavnet av politikerne.

Samfunnsmessige konsekvenser ble ikke utredet før tiltakene ble gjennomført. Den politiske begeistringen var så stor at viktige fakta ble oversett, som for eksempel at Norges kraftoverskudd utgjorde kun en halv prosent av EUs kraftbehov. På samme tid vedtok Tyskland å legge ned sin kjernekraftproduksjon uten å ha et alternativ i sikte. I begeistringsrusen bygde vi nye kabelforbindelser til de ustabile markedene i Tyskland og England uten grunnlag i analyser om konsekvenser for priser og fordelingsvirkninger for samfunn og næringsliv.

 

Den politiske begeistringen var så stor at viktige fakta ble oversett, som for eksempel at Norges kraftoverskudd utgjorde kun en halv prosent av EUs kraftbehov.

Det samme gjentok seg med vindkraftsatsingen på land. Politikerne valgte seg ut én energikilde som skulle prioriteres og subsidieres uten at alternativene var utredet. Vi kunne like godt ha satset på oppgradering av våre eldre vannkraftverk og ifølge NTNU fått tilgang til nesten like mye strøm som hele vindkraftsatsingen på land, uten store naturinngrep.

Et særtrekk ved Norge er at vi bruker hoveddelen av vår strømproduksjon til å varme opp boliger og bygninger.  Alternativt kunne vi ha valgt å dekke store deler av dette varmebehovet fra borehull i bakken, fra overskuddsvarme fra industrien og fra forbrenning av avfall og flis. Enorme mengder strøm kunne dermed ha blitt frigjort til andre viktige samfunnsformål. Ikke minst kunne vi ha satset på energiøkonomisering i bygninger med etterisolering, utskifting av dører og vinduer og bedre energistyring og dermed redusert kraftbehovet betydelig.

Det samme skjer nå med satsingen på vindkraft til havs. Forført av egne fantasier, setter politikerne seg svært ambisiøse mål om å bygge ut like mye vindkraft til havs som hele den norske kraftproduksjonen.
Regjeringen kan ikke vise til noen analyse om de forretningsmessige konsekvensene. Det er heller ikke gjort nødvendige undersøkelser av konsekvensene for livet i havet eller for fiskerinæringen. Spørsmålet om hybridkabler eller kabler bare til Norge er uavklart. Hvordan skal man da kunne beregne lønnsomheten i satsingen?

 

Regjeringen kan ikke vise til noen analyse om de forretningsmessige konsekvensene.

Sikkerhetsproblemene knyttet til å føre så store mengder med uregulerbar kraft til land, er heller ikke utredet. Ifølge Statnett kan det bli nødvendig å bygge en ny stor kraftledning fra øst til vest i landet for å hindre sammenbrudd i kraftsystemet. Og hva blir konsekvensen for den kraftintensive industrien på Vestlandet og annet næringsliv når en strøm som vil bli mange ganger dyrere enn gjennomsnittsprisen de siste 20 årene, sendes inn i det norske kraftkraftsystemet?

Like uavklart er det hva vi skal bruke strømmen til. Er det grønt skifte å bygge ned norsk natur og beslaglegge og forurense store havarealer for å forsyne kryptofabrikker eller datasentre med strøm, eller å bruke krafta til å produsere hydrogen med et energitap opp mot 75 prosent? Er det grønt skifte å bruke ren og fornybar strøm til å eksportere olje og gass til verdensmarkedet?

Vi vet at både mål og virkemidler for klimaomstillingen vil være forskjellig i de ulike sektorene i samfunnet. Noen ganger har sektorene motstridende interesser, slik vi ser mellom oljenæringen og fastlandsindustrien i Finnmark eller mellom industriklyngen på Raufoss og Tik-Toks planlagte datasenter i Innlandet. Slike ting burde ikke komme som noen overraskelse slik vi så i sistnevnte tilfelle, da regjeringen plutselig fant ut at det var lurt å ha kriterier for hvem som skal få førsteretten til å koble seg til kraftnettet.

Det er skremmende at flertallet av norske politikere påtar seg ansvaret for å gjennomføre så store samfunnsmessige eksperimenter uten å ha en overordnet forståelse av hva det innebærer og uten å ha realistiske mål og tilstrekkelige analyser for gjennomføringen.

Regjeringen er nå konstant på etterskudd. Energikommisjonen kom for sent i gang. Premisset fra regjeringen var å finne ut hvordan vi skulle bygge ut mer kraft, ikke hvordan vi kan husholdere bedre med den kraften vi har. Kommisjonen konkluderte med et urimelig høyt tall på 40 TWh ny kraft innen 2030. Selv kommisjonens formann tok dissens og sa at det var urealistisk.

 

Premisset fra regjeringen var å finne ut hvordan vi skulle bygge ut mer kraft, ikke hvordan vi kan husholdere bedre med den kraften vi har.

Spørsmålet er nå om de politiske omkostningene ved å senke ambisjonene er blitt for store til at regjeringen er villig til å gjøre en nødvendig snuoperasjon. Vår anbefaling er at det er klokt å ta en tenkepause. Særlig gjelder dette for havvindsatsingen. Motvind Norge har gjennom utredningen «Energipolitikk på naturens premisser» vist at vi kan skaffe nok kraft uten å gå veien om en naturrasering som ikke lenger kan forsvares.

En tidligere versjon av denne kronikken ble først publisert av Stavanger Aftenblad.