«Er lovnaden om arbeidsplasser kun der for å sukre naturødeleggelsene?» spør Kjetil Sørbotten i denne kronikken. Bildet viser vindkraftplaner for Salten som nylig ble avvist av politikere i Sørfold og Fauske. Grafisk design: Bård Solem

KRONIKK

---

Tekst: Kjetil Sørbotten, Motvind Salten

---

Skribenten er ansvarlig for innholdet i teksten.

Vi trenger mer kraft, sies det om og om igjen. Estimatene for forventet kraftbehov har endret seg vesentlig på kort tid. Strømsituasjonen i Europa truer velstand og stabilitet.

Det jeg ikke kan være enig i er at vi må ødelegge noe av det mest verdifulle vi har, naturen, for å avhjelpe denne situasjonen. Ikke fordi jeg mener det ikke er vårt problem. Ikke fordi jeg ikke tror vi kan gjøre noe, men fordi jeg tror og mener vi kan gjøre andre grep for å hjelpe. Vi eksporterer allerede gass tilsvarende mer enn 1100 TWh til Europa. Da blir 15 TWh i strøm knapt nok til salt i såret. Det jeg mener er at de 15 TWh vi eksporterer gjør mer skade her enn det hjelper der.

Vi ser en voldsom satsing på etablering av kraftkrevende industri. Vi må ha vekst og utvikling, stemmer de fleste i. En fantastisk mulighet for Nord-Norge. Vekst, arbeidsplasser, muligheter. Det er nærmest ingen grenser for hvor fantastisk dette skal bli. Bare vi får arbeidsplasser, utvikling og vekst. På den andre siden, det begynner å bli en enighet og forståelse for at nettopp vekst, den evige veksten ikke er forenelig med å ta vare på jordas klima. Naomi Klein sier i boka This changes everything (2014) at kapitalismen og dens behov for kontinuerlig vekst er den største trusselen mot klima og da også mot menneskeheten som vi kjenner den. Det er altså vekst vi skal satse på for å redde klimaet, samtidig som vi vet at vekst er den største trusselen mot et stabilt klima og en stabil verden. En sånn konstruksjon og konklusjon er jeg redd det kun kan stå en kraftbransje bak.

Det er altså vekst vi skal satse på for å redde klimaet, samtidig som vi vet at vekst er den største trusselen mot et stabilt klima og en stabil verden. En sånn konstruksjon og konklusjon er jeg redd det kun kan stå en kraftbransje bak.

Vi har i Nordland en historisk lav arbeidsledighet. Så lav at vi ikke klarer å besette de stillingene som er ledig. Så problemet er da ikke mangel på arbeidsplasser. Problemet er mangel på folk. Når folk ikke vil flytte hit for å fylle de stillingene som allerede er ledig, hva er det da som får folk til å tro at de vil flytte hit når disse nye etableringene er på plass. Vi har en netto fraflytting fra nord til sør, og det er ikke mangel på arbeid som er grunnen. Skal vi da bygge ned det som er mest attraktivt i landsdelen for å etablere arbeidsplasser som ikke trengs? Til folk som ikke bor her? Er det virkelig noen som tror at det er løsningen, eller er dette kun et narrespill. Nordland er perfekt til landbasert vindkraft, blir det sagt. Det bor nesten ikke folk her, er en av grunnene. Er lovnaden om arbeidsplasser kun der for å sukre naturødeleggelsene? Er den egentlige tanken at man ser landsdelen som en enkel plass å høste kraft fra? Kraft som da kan videreselges til et umettelig europeisk marked. Til en pris man sjelden har sett maken til.

Skal vi […] bygge ned det som er mest attraktivt i landsdelen for å etablere arbeidsplasser som ikke trengs?

I så fall er vi igjen tilbake til den ubehagelige sannheten om hvor verdiene skapes, og hvor pengene tjenes. Vi blir behandlet som et U-land, der naturressurser hentes ut for å gi profitt andre steder. Til og med i andre land. Jeg synes det er direkte ubehagelig å høre på lokale politikere som er villig til å gi fra seg rettigheten til naturressursene for småpenger. Jeg forstår det i en virkelighet bestående av robek, nye underfinansierte lovpålagte oppgaver og generelt dårlig kommuneøkonomi. Likevel mener jeg det er feil. Det er som å pisse i buksa for å holde varmen. Det begynner å bli noen kommuner som har falt for lovnader om arbeidsplasser og bedre økonomi og endt opp med et støyende datalagringssenter som ikke genererer verdier for annet enn eierne. Heldigvis er det også kommuner som ser faresignalene og tar grep for å unngå kryptovaluta-fabrikker og lignende kraftkrevende foretak som ikke skaper noe særlig lokalt. Som ofte genererer mer ulemper enn fordeler.

Vi blir behandlet som et U-land, der naturressurser hentes ut for å gi profitt andre steder.

Til slutt mener jeg det også er viktig å reflektere litt rundt eierskapet til både datalagringssentre, kryptofabrikker og vindturbiner. Det er i hovedsak utenlandske eiere som står bak disse etableringene. De har ikke noe forhold til vårt samfunn. De ser ikke på skatt som et bidrag til fellesskapet. De vil, uten at jeg anklager dem for det, trekke ut så mye profitt som mulig av sine etableringer. Det ligger i deres forretningsidé. Det er det de jobber med. Altså, noe helt annet enn den kraftutbyggingen vi har hatt i Norge de siste 100 årene med statlig eierskap og statlig kontroll (selv om denne kontrollen i det siste har sett ut til å vakle litt).

Slik jeg ser det er vi i ferd med å gi fra oss uvurderlige verdier til utenlandske kapitalinteresser uten kontroll og til og med uten skikkelig vederlag. Dette i bytte mot en vekst vi ikke trenger og som klimaet ikke tåler. Verdier som vi ikke eier, men kun forvalter i den tiden vi er til stede i denne verden. Natur vi forvalter på vegne av våre barn og barnebarn. Vi skylder de kommende slekter de samme fjellene vi har fått hvile øynene på. Våre fjell skal være der, uforanderlige. Til Dovre faller.

Slik jeg ser det er vi i ferd med å gi fra oss uvurderlige verdier til utenlandske kapitalinteresser […] i bytte mot en vekst vi ikke trenger og som klimaet ikke tåler.