Av styreleder Eivind Salen

For mange var det troen på rettsstaten som gikk ned i dag. Møre og Romsdal Tingrett kom med sin dom i spørsmålet om gyldigheten av anleggskonsesjonen for bygging og drift av vindkraftverk på Haramsøy. Dommen er at innbyggerne på Haramsøya og øyene rundt skal ikke bare miste fjellet sitt, øya si, verdien på eiendommene sine og nattero og helse, de idømmes også saksomkostninger på 1 million kroner for å forsøke å forsvare seg mot det statlige maktovergrepet.

Det er en hårreisende konsesjon som har brakt landet i opprør. Ingen vindkraftutbygging i Norge har skapt så mye engasjement og samlet inn så mye penger i kampen for å forsvare øya og dens innbyggere. Engasjerte mennesker fra hele landet har besøkt øya, og med selvsyn sett vanviddet med det ene fjellet med myr og kulturlandskap på toppen, og stupbratt, fuglevennlige og rasfarlige sidene, som nå skal bli evig ødelagt med et industrianlegg for vindkraft.

Alt er gått galt i denne saken. Men i stedet for å innrømme feilen, og forsøke å rydde opp, knuser den norske statsmakten på for å få vedtaket og konsesjonen fullbyrdet. Statlig arealplan ble gitt så tidlig som 2009, stikk i strid med lover og retningslinjer for statlig arealplaner, og til et helt annet anlegg enn det som blir realisert. Kraftproduksjonen har blitt vesentlig mindre. Turbinstørrelsen, og særlig rotordiameteren og sveipearealet vesentlig større.

Det er så mange ting å angripe i denne saken, at det er vanskelig for den som skal kjøre den å prioritere. Saksøker Nei til Vindkraft på Haramsøya (NTVH) valgte å gå på ugyldighet som følge av manglende materiell kompetanse. Minstekravet til samfunnsmessig rasjonelt er ikke oppfylt. Forvaltningen kan derfor ikke bruke sitt frie skjønn til å gi konsesjon. Årsaken er at det ble gitt konsesjon til inntil 66 MW, når en slik produksjonskapasitet ikke var realistisk på grunn av vindforholdene.

Dette og mange andre ting ble prøvd. Men makta rår. Siden i fjor har anleggsarbeidene foregått. Det har vært en rekke med regelbrudd og lovbrudd langs veien. Politiet og den norske statsmakten har bare vært opptatt av lovbruddene muligens begått av øyboerne, de som vil ha øya som den er og turbinene langt vekk. Fergelast på fergelast har fraktet politibiler og politi, sånn at maskinene kan komme frem og ødelegge livet.

Det er en tung dag, en svært tung dag. Dommen i saken er på 40 sider. De gnir det inn med at det ikke har vært tvil. Retten argumenterer med at «vindkraft har vært politisk ønsket», som om det er et politisk ønske at levende mennesker på Haramsøya skal gå de neste tiårene tungt i møte. Politikerne har sagt ja til løgnen vindkraft, den grønne bløffen, innbyggerne på Haramsøya får virkeligheten i ansiktet, og den er blytung og blygrå. Dette er naturødeleggelser og arealbeslag i stor skala, for en bagatell av en overskuddskraft, som ikke vil erstatte noen ting, men gå inn i sløseriet det miljøindustrielle komplekset legger opp til.

Det er samfunn på ville veier når folk slutter å akseptere vedtak i forvaltningen og dommer i rettssystemet. Det er våre grunnlegge verdier og rettigheter som blir krenket, retten til liv og helse, retten til å bo og vokse opp i et trygt hjem i trygge omgivelser.

Er det et politisk ønske å ødelegge grunnvann og jordsmonn med giftig epoksymaterialer og bisfenol A, hormonhermende og fruktbarhetsreduserende? Er det et politisk ønske å utsette befolkningen for helseskadelig støy og infralyd? Ønsker politikerne våre å ta fra oss drikkevannet? Vil våre politikere kappe ned flest mulig fugler langs trekkruten fra nord til sør, og motsatt vei, langs norskekysten?

Var det virkelig et politisk ønske å ødelegge Haramsøya? Eller er det vindkraften og kraftbransjens egne ønsker, som har tatt grep om hele den norske tredelingen av makten?

Veldig skummelt, i så fall. Det som skjer på Haramsøya, er ikke en demokratisk stat og et rettssamfunn verdig. Det er Norge i fritt fall.

På solsiden er kun at det er veldig mange villige til å ta kampen, veldig mange som ikke kan og ikke vil akseptere dette. Veldig mange som vil fortsette kampen til den er vunnet. Det var en veldig tung dom som kom i dag. Siste ord er ikke sagt.