Av styreleder Eivind Salen

Tysvær, 12. Tonstad, 23. Lutelandet, 25.  Sørmarkfjellet, 11. Haramsøya, 2. Nord-Odal, 72

Dette er et utvalg vindkraftverk i forskjellige fylker, og hvor mange eiendommer som blir berørt av støy over støygrensen på Lden 45 dBA. Noen av dem er ikke regulert som eiendom med støyfølsom bruk. Støyfølsom bruk har boliger og fritidsboliger, egnet for overnatting, mens visse typer støler, koier og seterhus med lav standard og lite bruk kanskje ikke har det. For mange av eiendommene det gjelder er definisjonen av støyfølsom og ikke-støyfølsom noe man ikke har tenkt på, for de har ligget i landlige og stille omgivelser, der støy ikke har vært noe tema. Før vindkraften kom.

Bare i Nord-Odal er det 45 eiendommer på Songkjølen og 27 på Engerfjellet som kommer over grensen. De er oppført på en liste på NVE sine nettsider for anlegget, men de er ikke oppført i støyrapporten og heller ikke i MTA-planen. Det er ikke laget noen oversikt over hvilke av eiendommene som har støyfølsom bruk, og hvilke som ikke har det. I listen er det to bygninger som kan karakteriseres som ikke-støyfølsom bruk, den ene en enkel brakke brukt til tømmerhogst i jaktsesongen, den andre en gapahuk med innlagt toalett. En av eiendommene skal ikke ha noen bygning, viser et flyfoto. For resten står det bare at «Tiltakshaver har inngått minnelig avtale med eier av bygg».

Motvind Norge har tidligere skrevet en artikkel, 50 eiendommer over støygrensen i Nord-Odal.

Slike avtaler er ulovlige.

Tilfellet Tysvær

Det var Tysvær som først fikk saken opp på nasjonalt nivå med tre utmerkede artikler i VG.

11.10.2020 Miljødirektoratet tar oppgjør med hemmelige støyavtaler

06.11.2020 De hemmelige støyavtalene (VG)

01.12.2020 Vil ha forbud mot hemmelige støyavtaler

Særlig reportasjen om de hemmelige støyavtalene er svært grundig og opplysende. Den beskriver et møte i Falkeid bydelshus, der de lokale naboene møter to stykker fra britiske Green Investment Group (GIG), heleid av den australske giganten MacQuarie-gruppen. Den hemmelige avtalen som blir resultatet av møtet består i at naboene får 500 000 kroner i et engangsbeløp, og frasier seg alle rettigheter for alltid.

Avtalen er ikke personlig, men hefter på eiendommen. Det vil si at om de forsøker å få eiendommen solgt, eller vil ta opp et pant på den, så vil heftelsen få betydning for verdien. En eventuell kjøper vil kjøpe seg inn i en eiendom der han eller hun ikke har noen rett til å klage på helseskadelig støy, eller andre helseskadelige effekter av vindkraftverket.

Merk at denne avtalen blir undertegnet og skal forplikte, før vindkraftverket kommer opp, og før naboene vet hva de vil bli utsatt for.

Den er forhandlet frem under et betydelig press. Det skal ryggrad til å være den ene i et lite lokalsamfunn, som går i mot en sånn avtale. Representantene fra GIG er selvsagt også helprofesjonelle, og vet nøyaktig hvilke knapper de skal trykke på for å gjøre det vanskeligst mulig for de lokale å stå i mot. De kan vise til at anlegget er under arbeid, det vil bli utbygd uansett, den norske statsmakt har gitt det virkning som statlig arealplan. Folk kan ta i mot pengene, eller risikere å stå uten noen avtale. Triksene er skitne.

Og norske energimyndigheter med NVE og OED toer sine hender. De går ikke et skritt for naboene, og lokalbefolkningen nær anleggene. Kommentarene NVE gir, i artikkelen i VG, er at de kjenner ikke innholdet i avtalene, og dermed ikke kan kommentere dem. I artikkelen der Miljødirektoratet tar oppgjør med avtalene, sier direktør for konsesjon, Rune Flatby, at «Vi har ikke oversikt fordi avtalene er privatsrettslige». Men seksjonssjef Steinar Hoel i Miljødirektoratet sier at «Man skal ikke planlegge slik at støy kommer over anbefalte grenseverdier. Den grenseverdien er satt der av en grunn».

Så hvorfor fortsetter energimyndighetene med den ulovlige og umoralske praksisen? Og hvorfor tar ikke helsemyndighetene og miljømyndighetene som har det egentlige ansvaret for dette, ordentlig tak?

Det er nå opp til kommunene å få gjort noe med saken. Her er det stor forskjell på kommunene, på ressurser og på kunnskap, og den enkelte innbygger er prisgitt at man bor i en kommune med oppdatert kunnskap og evne og vilje til å gjøre noe med saken. Tysvær kommune har nå fått en omgjøringsbegjøring, på Gismarvik, en omgjøringsbegjæring som også vil få betydning for anlegget Tysvær om kommunen her gjør som de skal etter regelverket.

VG skriver også i artikkelen hvordan man går frem for å finne ut om det er heftelser på eiendommen i form av slike avtaler, og hvordan man kan gå frem for å få tak i dokumentet. Heftelser på eiendom er selvsagt offentlig informasjon, og alle har rett på innsyn og informasjon.

Grunnboka er en tjeneste fra kartverket. Alle kan gå inn der og se hva som er tinglyst. Man kan søke på adresse, på gårds- og bruksnummer, eller man kan klikke på et interaktivt kart for eiendommene man lurer på. Alle i Motvind Norge bør sjekke dette for anleggene nær der de bor, sånn at vi får kartlagt dette ordentlig.

https://www.kartverket.no/eiendom/bestille-fra-grunnboken/sjekk-hva-som-er-tinglyst

Her er dokumentet som dukker opp for en av eiendommene i Tysvær. Vi ser både pantet på 385 millioner euro, og vi ser det er inngått avtale om kompensasjon og avbøtende tiltak knyttet til Tysvær vindpark.

Skjermdump: Tysvær

Tilfellet Tonstad

På Tonstad er det på noen måter verre enn for Tysvær, for der er alle turbinene montert og anlegget satt i drift uten at alle avtaler er inngått og det er avklart hvordan driftsregimet skal være. Det er et kroneksempel på hva som skjer når ansvarlige myndigheter er unnfalne, og ikke tar tak i reelle problemer som blir varslet og meldt underveis, og heller ikke involverer berørte parter som de skal.

Anlegget på Tonstad er plassert i et nydelig naturområde med variert terreng og idylliske fiskevann. Det er et eldorado for natur- og friluftsinteresserte. Flere har hyttene sine her. Her er mange gamle hytter fra tiden etter krigen, og et familieklenodium for familiene som er så heldige å ha dem. Det er også fastboende i nærheten. De husene er plassert sånn at de kommer under maksgrensen for støyplager, men de havner i kategorien uegnet til rekreasjon. Den grensen er på Lden 40 dBA. I vindkraftens verden er dette grønn sone, og blir presentert for politikere og beslutningstakere i kart der disse husene med de levende menneskene i dem er plassert som små grønne prikker i et stort grønt område.

Men de skal bo i tiår fremover i hus uegnet til rekreasjon.

Utbygger Tonstad Vindkraftverk AS (TVAS) hadde aldri noen realistisk sjanse til å bygge ut på en måte som gjør at anlegget møter støykravene, og han hadde heller aldri noen hensikt å gjøre det. NVE formulerer seg i konsesjonskravet sedvanlig vagt og unnfallende:

Støynivået ved bygninger med støyfølsom bruk skal ikke overstige Lden 45 dBA. Dersom det vurderes som nødvendig for vindkraftverkets realiserbarhet at støynivået overstiger Lden 45 dBA ved bygninger med støyfølsom bruk, skal detaljplanen omfatte aktuelle tiltak for å avbøte virkninger ved disse bygningene. Dersom konsesjonær mener at bygninger med støynivå over Lden 45 dBA ikke har støyfølsom bruk, skal dette dokumenteres i detaljplanen.

Første setning er grei. Deretter går det galt.

NVE åpner for at vindkraftverkets realiserbarhet er viktigere enn hensynet til folkehelsen. Det er så overmåte viktig å få realisert dette anlegget på Tonstad, at alle andre hensyn, inkludert hensynet til Folkehelsen, må vike. Dette er altså et anlegg der miljømyndighetene og riksantikvaren har kategorisert utbyggingen til nivå D, den nest verste, i virkning på natur og kultur. Dette er også i Agder, en av regionene i Norge med størst kraftoverskudd. Likevel blir realiseringen av anlegget prioritert fremfor grunnleggende rettigheter og hensynet til folkehelse.

Utbygger utnytter dette for alt det er verdt. I tiltaksplanen for støy, utarbeidet av konsulentselskapet Multiconsult, så skriver de rett ut at det ikke er mulig å realisere anlegget uten at støygrensen overskrides. Det er en ting som er årsaken til dette, og det er anleggets lønnsomhet. For å få anlegget realisert på en lønnsom måte, må 23 fritidsboliger få støy over grenseverdien.

Hvor ble det av uttalelsen fra Steinar Hoel i Miljødirektoratet som sier at «Man skal ikke planlegge slik at støy kommer over anbefalte grenseverdier. Den grenseverdien er satt der av en grunn». (sitert i VG, 6.11.2020)?

I tiltaksplanen for støy skriver utbygger rett ut:

Basert på dette er TVAS’ konklusjon at dersom myndighetene før investeringsbeslutningen sommeren 2018 hadde stilt krav om at ingen hytter skulle utsettes for støy over 45 dB, ville Tonstad vindpark ikke vært lønnsom og prosjektet ville ikke kommet til utbygging. (Tiltaksplan for støy)

Norske myndigheter med energimyndighetene i spissen har dermed kommet i en umulig situasjon. De har sett mellom fingrene på lovbrudd og regelbrudd, og de har gitt tillatelser de ikke har myndighet og kompetanse til, blant annet dette som går på innbyggeres helse. Og nå har vi på Tonstad som resultat et ødelagt landskap, flere ødelagte turområder og hytteområder, og også noen ødelagte boområder, i tillegg til de 23 fritidsboligene der støykravene ikke blir møtt.

Sirdal kommune skriver en sterk klage

Sirdal kommune sa ja til vindkraftverket med knapt flertall, og med en rekke forbehold. Samtlige andre høringsinstanser sa kraftig nei til utbyggingen fra første stund, med unntak av grunneierne, men det er en annen sak. Her er temaet støy, og hvordan norske myndigheter med NVE og OED i spiss overkjører kommuner og lokalsamfunnet, og også beveger seg langt utover sitt myndighetsområde.

Den 7. mai 2020 godkjenner NVE utbyggers tiltaksplan mot støy, tross alle feil og mangler i den, og den 14. mai 2020 skriver Sirdal kommune en svært sterk klage mot vedtaket.

Her gjør de uttrykkelig oppmerksom på at kommunens vilkår og hensyn er satt totalt på sidelinjen, og at kommunens rolle som høringspart er helt neglisjert. En betingelse for konsesjonen, lagt inn i selve vedtaket der kommunen sa ja til anlegget, er dette:

Sirdal kommune er positive til konsesjonssøknaden for Tonstad Vindpark AS under forutsetning av at de tre vindmøllene mellom Krokevatn og linjetraseen for 420 kV-linjene og likestrømsledningen tas ut av planen. (Sirdal kommune, juni 2013)

Forbeholdene ble ikke møtt, vilkårene ikke oppfylt. Hele tiden med utbyggers henvisning til anleggets lønnsomhet, og NVEs unnfalne godkjennelse. På side 3 i dokumentet ble det vist til at i stedet for å ta bort de tre man skulle ta bort, ble det lagt til 2 ekstra, og turbinene ble vesentlig høyere og mer inngripende. Begrunnelsen var at dette måtte gjøres på grunn av anleggets lønnsomhet.

Planområdet er geologisk meget krevende og det er store avstander innenfor planområdet og til Ertsmyra. Dette innebærer store infrastrukturkostnader og av økonomiske årsaker er vi nødt til å maksimere produksjonen (og effekten). (utbygger i tilsvar til kommunen)

Så blir det verre.

NVE godkjenner MTA-planen uten noen nærmere vurdering av plasseringen av turbinene, og uten å veie opp anleggets lønnsom mot hensyn til beboere i nærheten, og uten å forklare hvorfor de godkjenner så mange turbiner så nær boliger og fritidsboliger. De skriver bare dette:

Bekreftelse på at TVAS har oppnådd enighet med eierne av bygningene (omtalt i notat av 16.5.2018) om avbøtende tiltak for støy og/eller skyggekast skal forelgges NVE, senest før oppføring av vindturbinene starter.» (vår utheving)

Dette blir endatil forsterket av OED, i sin klagebehandling, her gjengitt fra klagebrevet til Sirdal kommune og med kommunens utheving av et viktig punkt.

Departementet konstaterer at dokumentasjonen og avbøtende tiltak forbundet med støy i henhold til konsesjonsvilkårene skulle vært fremlagt med detaljplanen, men at dette ikke er gjort. Departementet konstaterer imidlertid at NVE forutsetter fremlagt for godkjenning en egen tiltaksplan for støy og skyggekast. Departementet presiserer at arbeidet med selve vindkraftverket ikke kan igangsettes før dette er oppfylt.» (vår utheving) (sitat klagebehandling OED,

Det fremgår i den videre klagebehandlingen helt uomtvistelig at det fra NVE og OED sin side har vært planlagt for at en god del boliger og fritidsboliger vil havne over tillatt grense, og at verken NVE eller OED er interessert i å gjøre noe når tallet blir så høyt som 23 fritidsboliger. Alt de har å vise til er «avbøtende tiltak», uten engang å ville konkretisere hva disse måtte være.

Og i dag er samtlige turbiner oppe, og i drift. Det er ikke oppnådd enighet om avbøtende tiltak. Og den enigheten som er oppnådd, er ikke gyldig. Det siste følger samme logikk som at en restaurant kan ikke oppnå enighet om at sigarettrøyking skal være tillatt, med en utbetalt pengesum til dem som er plaget og ikke ønsker det skal være slik. Regelverk står over partsenighet, i saker som dette. Og på Tonstad er det til overmål 11 naboer det ikke er inngått noen avtale med.

Det er alt sammen påklaget og påvist gjennom hele prosessen, og blitt bare sterkere og sterkere etter hvert som også flere fagfolk og helsepersonell ser at forhold man tar for gitt ikke blir fulgt. Når NVE styrte helt alene, var praksisen at støykravene var veiledende og når de ikke ble møtt, så kunne utbygger finne på et eller annet som NVE godkjente. Etter hvert som dette blir strammet inn, som det opplagt må, viser det seg at NVE allerede har godkjent og slippet gjennom så mye at det er gjort veldig mye vanskeligere å rette opp, og å ivareta befolkningens helse og grunnleggende rettigheter. Tonstad er et stjerneeksempel.

17. desember, 2020, ble klagene mot tiltaksplanen for støy sendt over fra NVE til OED. Med selvsyn kan alle som besøker anlegget se at alle turbinene er montert og snurrer, stikk i strid med NVEs formulering og OEDs forsterkning av formuleringen. Tiltaksplanen mot støy og skyggekast skal være fremlagt før byggearbeidene starter.

Nå kommer det en presisering:

I ettertid har NVE avklart denne setningen med OED. Den skal forstås som at «anlegget ikke kan settes i drift før tiltaksplan er fremlagt NVE for godkjenning. (NVE, oversendelse av tiltaksplan for støy, 17.20.2020)

Det er selvsagt absurd, setningen «før byggearbeidene starter» blir til «før anlegget er i drift», som en «presisering». Det er også alvorlig, for det at alt skal være klart før byggearbeidene starter, er selvsagt for å sørge for at alle rettigheter er sikret før det gjøres tiltak som fører til at rettigheter går tapt. Ved praksisen som hos NVE og OED er utbredt, så får konsesjonæren den vanvittige fordelen å kunne bygge et anlegg med maks lønnsomhet, på alle andre interessers bekostning, og deretter kunne selge det og stikke av med gevinsten før de uløselige problemene blir håndtert.

Dette alene skule være nok til at NVE og OED ble satt under uavhengig gransking.

Presiseringen om at «anlegget skal være i drift» før tiltaksplan blir fremlagt for godkjenning, er også spesiell. Søknaden om tiltaksplan for støy fra Multiconsult på vegne av TVAS ble sendt 20.03.2020, registrert på den datoen på NVE sine sider. Da hadde anlegget for lengst begynt å produsere strøm.

Men ennå er ingen tiltaksplan for støy avklart. Og det er de fremdeles ikke, den dag i dag, når anlegget er i full drift, og naboene ennå ikke vet helt hva som venter dem de neste tiårene. Det er ingen tiltaksplan avklart, for det er ikke mulig å avklare noen tiltaksplan etter loven, for anlegget er bygget uten å ta hensyn til det. Og står der som et gigantisk monument over en sektor i statsforvaltningen – energimyndighetene – gått amok.

Naturødeleggelsene kommer i tillegg.

Andre tilfeller

De gjenstående tilfellene jeg har sett på er Lutelandet i Fjaler kommune, Vestland, Sørmarkfjellet i Flatanger kommune, Trøndelag, Haramsøya i Ålesund, Møre og Romdsdal, og Songkjølen og Engerfjellet i Nord-Odal, Innlandet. Alle disse anleggene er planlagt og godkjent slik at støykravene blir brutt, og alle er fulgt av NVEs praksis i årene frem til 2018 om å bruke formuleringen «legge frem forslag om avbøtende tiltak til godkjenning» for å omgås regelverket. I 2018 kom i forbindelse med behandlingen av klagesaker mot Oddeheia og Bjelkeberget i Birkenes en presisering fra OED, om at grensen på Lden 45 dBA ikke skal overskrides og at det ikke er et tilfredsstillende vilkår å overskride grensen «dersom det vurderes som nødvendig for anleggets realiserbarhet».

En slik formulering danner selvfølgelig presedens. Dermed blir det problematisk for alle anlegg som NVE har godkjent, uten at støykravet er fulgt som OED her presiserer at det skal. NVE har praktisert grensen som veiledende, at den bør overholdes. Fra nå av heter det at den skal overholdes.

Brevet fra OED er datert 20.12.2018. Siden den gang er motstanden mot vindkraft økt betraktelig, nettopp fordi fagfolk på innen en rekke tema vindkraften angår ser at her er ikke faglige råd vektlagt eller forstått, lover og regler er ikke fulgt. Energimyndighetene har brukt myndighet de ikke har, også når det kommer til viktige spørsmål som støy og folkehelse.

De anleggene jeg nevnte øverst i dette delkapittelet har det til felles at de ligger i kommuner som ennå ikke har stått ordentlig opp mot vindkraften, og som ikke stiller opp for kommunens egne innbyggere sånn som Tysvær og Sirdal har gjort. Det gjør det mye vanskeligere.

Fra 01.01.2020 ble kommunen støymyndighet, også i vindkraftsaker, og det er dermed kommunene som skal sørge for at støyretningslinjene blir overholdt. Overføringen av myndighet er logisk og fornuftig, all den tid det er kommunen som skal følge opp og forvalte helseproblemene vindkraft og støyplager fører med seg. Det er også de som skulle være enklest å nå for naboer og andre som følger seg berørt.

Dessverre er mange kommuner unnfalne, og henviser bare til NVE, som altså veldig tydelig ikke gjør jobben sin og som ikke ivaretar innbyggere og innbyggeres helse. Det er det utbygger som kan gjøre omtrent som han vil, for å bedre anleggets lønnsomhet.

Et kjapt dykk ned i disse sakene, viser at det er like grove og også verre forhold i disse sakene som i de jeg allerede har omtalt. Men dette får rekke for nå.

Poenget skulle være veldig klart. Energimyndighetene har fulgt en praksis der vindkraftverkets lønnsomhet er satt sammen med vindkraftverkets realiserbarhet, og dette er holdt som viktigere enn alle andre hensyn. Inkludert folkehelse. Det betyr at en hel rekke naboer og eiere av fritidsboliger får verdien på sin eiendom redusert, får kvaliteten på egen helse redusert, og med det også får betydelig redusert livskvalitet, fordi helse og personlig økonomi er så viktig.

Dette kommer i tillegg til natur- og friluftsområdene som går tapt. Og det helt forferdelige i at man ikke lenger har det godt i sitt eget hjem.

*

Vi vil oppfordre alle til å sjekke grunnboka rundt vindkraftanlegg man kjenner godt. Se om området er pantsatt og om det er inngått grunneieravtaler. Det er slike ting det er godt å få kartlagt. Og som det er krevende å gjøre alt sammen av få mennesker. Tusen takk! Og god Motvind fremover!

Lenker

NVE sine sider: Oddeheia og bjelkeberget, Tonstad vindkraftverk,

Tonstad

03.05.2020 Multiconsult: Tiltaksplan for støy

07.05.2020 NVE: Tonstad vindkraftverk – NVE godkjenner tiltaksplan mot støy

14.05.2020 Sirdal kommune: Klage på godkjenning av plan for avbøtande tiltak mot støy frå Tonstad vindkraftverk

17.20.2020 NVE: Tonstad vindkraftverk – Oversendelse av klager på vedtak om tiltaksplan for støy

Andre

20.12.2018 OED: E.ON Wind Norway, branch E.ON Wind Norway – Oddeheia og Bjelkeberg vindkraftverk i Birkenes kommune – klagesak

Motvind Norge

05.01.2021 29 eiendommer over støygrensen er greit

07.01.2021 50 eiendommer over støygrensen i Nord-Odal

Bli medlem!