Hemmelige avtaler må forbys og erklæres ugyldige

Dagens praksis med opsjonsavtaler for leie av grunn til bygging av vindkraftverk mangler åpenhet og regelverk. Det utfordrer naturvern, tillit, naboskap, allmenning, allemannsrett, ferdselsrett, friluftsområder, utmarka, lokaldemokrati og demokratiske planprosesser. Omforente mål i kommunene tilsidesettes.

Utbyggere oppsøker grunneiere og inngår evigvarende hemmelige avtaler lenge før det søkes om konsesjon. Avtalene inngås mellom profesjonell og uprofesjonell part, i strid med god forretningsskikk, kommuneplan, og utenfor offentlig kontroll. Alle arealer, også inngrepsfrie naturområder, kan inngå. Verken grunneiere eller naboer gis mulighet til å ivareta sine interesser når prosessene er hemmelige og uryddige. Resultatet er ødelagt natur, nabokonflikter og ødelagte lokalsamfunn.

Hemmelige avtaler er sprengkraft i lokalsamfunnene, de må forbys og erklæres ugyldige.

Utbyggerne kommer med pengene først. Produktet skal modnes, og noen av grunneierne er de første som bearbeides. Avtalene som inngås er såkalte «non-disclosure»-avtaler, konfidensielle avtaler vedrørende utbetalinger, goder, tidsavgrensing og kontraktsbrudd for profesjonelle parter, for «strukturering av forretningskonsepter». Utbygger kan utvikle prosjektet i fred og ro.

Hele lokalsamfunnet har en godt begrunnet interesse i saker om vindkraftutbygging og dermed en godt begrunnet interesse i disse avtalene. Landskapet er tross alt hjemmet deres, og allmenningen er truet.

Fremgangsmåten med å modne grunneiere i taushetsbelagte avtaler skaper på denne måten usikkerhet og splid i lokalsamfunnet. Naboer, kolleger, venner, ja, faktisk alle i samfunnet havner på én av sidene som skapes. Og framgangsmåten får ofte fram det verste i mennesker – som frykt, sjalusi, mistenksomhet og grådighet. Det er umulig å vurdere hvor mye grunneier er bundet, om grunneier har spillerom, hvor mye grunneier blir straffet for å dele informasjon med for eksempel andre grunneiere. Man vet ikke om avtalen er forstått, om den er lik for flere, om noen er truet til å signere fordi ”de andre har signert”. Dette har skjedd og skjer overalt i Norge.

Det er grunn til å stille spørsmål ved gyldigheten av slike avtaler:

  1. Partene er ikke likeverdige, profesjonell part har et profesjonsansvar de ikke tar.
  2. Taushetsplikten betyr at grunneiere ikke kan ivareta sine interesser.  
  3. Taushetsplikten betyr at tredjepart – naboer, andre næringsdrivende og interesseorganisasjoner, ikke kan ivareta sine interesser.
  4. Fellesskapets interesser settes på spill, fordi avtalene skaper splid. Noen blir millionærer, mens andre må flytte. Lokalsamfunnet er avhengig av tillit, som erstattes av mistillit. Naboskap er blitt til fiendskap. 

NVEs praksis med å se hver sak for seg har forsterket problemene. Etter energiloven skal NVE ta samfunnsansvar, men det er delt ut enkeltkonsesjoner basert på avtaler i tidlig fase, ikke etter hvor det eventuelt skulle være egnet. NVE sier de ikke har ansvar for det som skjer før konsesjonssøknad. Men NVE har et ansvar for å benytte selskaper som opererer innenfor loven. De har et ansvar for å kvalitetssikre søkerne, slik at samfunnet ikke utsettes for uansvarlige utbyggere som truer vanlige grunneiere med ekspropriasjon – eller søksmål, etter at de har tilbudt millioner.

Ingen ansvarlige instanser har så langt tatt samfunnsansvaret med å skape ryddige prosesser.