«I den lille bygda Gausvik var familien Spud bosatt. De eide en liten gård, der de dyrket poteter.» Foto: Motvind Norge

Motvind Norge-medlem Ann Jorun Hillersøy beskriver den pågående strømpriskrisen ganske så presist med en allegorisk fortelling fra potetåkeren.

---

Tekst: Ann Jorun Hillersøy

---

I den lille bygda Gausvik var familien Spud bosatt. De eide en liten gård, der de dyrket poteter.
Det var billig å dyrke poteter, og de fikk litt avkastning når de solgte dem, nok til å holde hjulene i gang og nok til at de hadde det de trengte. Det var rikelig med poteter. Utover forbruket til lokalbefolkningen, kunne de også selge overskuddet til andre bygder, ca. 10 prosent av produksjonen, avhengig av hvor godt potetåret var. Som regel var det overskudd. Kun én gang de siste 20 årene hadde de måttet kjøpe poteter fra andre bygder pga. feilslått avling. For hvis avlingen slo feil, kunne de nemlig få hjelp fra andre bygder, og de stilte også opp dersom noen andre slet med avlingen et år. Slik hadde det vært så lenge de kunne minnes, og dette fungerte svært bra.

Det var billig å dyrke poteter, og de fikk litt avkastning når de solgte dem, nok til å holde hjulene i gang og nok til at de hadde det de trengte. 

De var godt fornøyd med å kunne bidra til at bygda fikk en så viktig vare, og prisen var alle overens om. Så en dag proklamerte borgermesteren at alle gårder skulle slutte seg til en potetbørs sammen med alle de andre gårdene i landet og i andre land, også, som skulle fastsette potetprisen fra dag til dag. Den svingte fra time til time, også. Mange avtaler ble underskrevet. Det gikk greit en god stund, det var i grunnen ikke så stor forskjell fra det som hadde vært tidligere, bortsett fra at nå skulle potetene selges fra potetselskaper. Det var ikke lenger potetprodusentene som solgte direkte til potetspiserne. Disse potetselskapene skapte ikke det grann, men tjente gode penger på å være mellomledd.

Så en dag proklamerte borgermesteren at alle gårder skulle slutte seg til en potetbørs sammen med alle de andre gårdene i landet og i andre land, også, som skulle fastsette potetprisen fra dag til dag.

Så ble det bestemt at det skulle bygges to store motorveier i sørvest, som de skulle bruke til å frakte poteter som skulle selges til andre, større potetmarkeder. Disse veiene var større enn noen av de andre veiene som var bygget tidligere, og mange flere poteter kunne fraktes langs de veiene enn på de andre, mindre veiene. Noen protesterte og sa at det ville øke prisen på poteter fordi markedet som veiene skulle forbindes med var et mye større et, men det benektet ordføreren. Han viste til beregninger fra Potetkraft og Potetnett, som sa at disse nye veiene ville gjøre at potetene ville koste 2-3 kroner mer pr. kilo, og om 9 år skulle prisen synke! Konsesjonen ble innvilget og byggingen satte i gang.

Noen protesterte og sa at det ville øke prisen på poteter fordi markedet som veiene skulle forbindes med var et mye større et, men det benektet ordføreren.

Dagen etter at den andre store veien ble åpnet, steg prisen kraftig for potetspiserne som bodde i det området der veien var bygd, men borgermesteren nektet for at det hadde noe med den nye veien å gjøre. Han pekte på mangel på poteter i utlandet og høy pris på enkelte sorter poteter som årsaken. De som bodde i de andre landene var villige til å betale en høy pris for potetene, mange ganger så mye som det kostet å produsere dem, og mange ganger den prisen de tidligere var blitt solgt for. Innbyggerne måtte også betale for å bygge og vedlikeholde veiene, både de nye og de gamle, såkalt potetleie.Det ble hevdet at det krevdes masse penger for å vedlikeholde veiene, så potetleien ble bare dyrere og dyrere, mens eierne tok utbytte som gikk til helt andre ting enn å vedlikeholde veiene. Dermed ble behovet for vedlikehold bare større og større, og potetspiserne måtte betale mer og mer.

 

Dagen etter at den andre store veien ble åpnet, steg prisen kraftig for potetspiserne som bodde i det området der veien var bygd, men borgermesteren nektet for at det hadde noe med den nye veien å gjøre.

I det siste hadde de også måttet betale mer hvis de spiste mange poteter samtidig. Potettariff kalte de det. De hadde blitt tvunget til å installere en potetmåler som overvåket potetspisingen døgnet rundt, og enkelte tider på døgnet var det kjempedyrt å spise poteter. De ble oppfordret til å gå sultne og heller spise når det ikke var så mange andre som spiste. Da ville de spare penger. Som om ikke det var nok måtte de også betale for de potetene som datt av lastebilene på veien. For det datt av 50 kg for hvert tonn poteter som ble solgt.Dette tapet måtte potetspiserne dekke.De som bodde i områder som ikke hadde så store veier betalte nesten ingen ting for potetene, så det var tydelig at det var de store motorveiene som var årsaken, ble det hevdet. Men det nektet både NorgesPotetDirektorat, Statpotet og Nettpotet for, selv om potetspiserne syntes dette var åpenbart. Nord for Dovre og Sognefjorden kostet potetene helt ned i et par kr pr. kg, for de hadde et stort overskudd på poteter, men ikke veiforbindelse sørover til å frakte dem på.

«For å få lov til å gi bøndene støtte, måtte de dessuten spørre PotetUnionen om lov. De var ikke medlemmer av den, men i praksis var det likevel de som bestemte gjennom Potetavtalen.» Foto: Motvind Norge

De hadde blitt tvunget til å installere en potetmåler som overvåket potetspisingen døgnet rundt, og enkelte tider på døgnet var det kjempedyrt å spise poteter.

Prisen økte så kraftig at det ble skikkelig rabalder. Regjeringen ventet i det lengste, og etter mye om og men og press fra et parti som ikke satt i regjeringen, men som samarbeidet med dem, vedtok de noe de kalte for potetstøtte. De ville tilbakebetale først 55 prosent av prisen som oversteg 70 kr pr. kg, før de ble presset til å øke der til 80 prosent. Men det gjaldt ikke fritidsboliger, frivillige organisasjoner eller næringsliv, med unntak av bønder, som fikk noe støtte etter en tid. Befolkningen var langt fra fornøyd med dette, for det kostet jo bare i snitt 11.57 kroner pr. kg å produsere potetene, men regjeringen klappet seg selv på skulderen og kalte dette for en kraftfull potetpakke. For å få lov til å gi bøndene støtte, måtte de dessuten spørre PotetUnionen om lov. De var ikke medlemmer av den, men i praksis var det likevel de som bestemte gjennom Potetavtalen.

Regjeringen ventet i det lengste, og etter mye om og men og press fra et parti som ikke satt i regjeringen, men som samarbeidet med dem, vedtok de noe de kalte for potetstøtte.

Misstemningen bredte seg. Noen fikk problemer med å betale for potetene, og regningen gikk til inkasso. Andre måtte ta opp lån for å betale for potetene. For poteter måtte de jo ha, hvis ikke sultet de. Nå var det dessuten solgt så mange poteter at det var svært slunkent i åkrene, og statsministeren sa at det kanskje måtte rasjoneres til vinteren. Befolkningen måtte da sulte på omgang. Noen påpekte at dette hadde sammenheng med at et av de landene de solgte poteter til hadde sluttet å dyrke en viktig potetsort uten å ha noen erstatning. I tillegg hadde de gjort seg avhengig av å kjøpe poteter fra et land som nylig hadde startet en krig mot et naboland. De sanksjonerte dette landet, og som svar på det sluttet dette landet å selge poteter til dem. Så da ble det dobbel kattepine.

Noen fikk problemer med å betale for potetene, og regningen gikk til inkasso.

I Gausvik syntes de selvsagt dette var ille, men de syntes også at det var urimelig at det skulle ramme dem som hadde et overskudd på poteter. De foreslo å begrense salget til utlandet og sette en makspris per kilo. Men statsministeren ristet på hodet. Han sa at det var svært komplisert å sette en makspris fordi det var så mange potetprodusenter, og han ville heller ikke gripe inn i markedet. Dessuten så ville de kanskje ikke få kjøpe poteter av andre land hvis de selv havnet i en krise et år pga. feilslått avling. Det eneste de skulle gjøre var å følge nøye med på situasjonen. 

Det eneste de skulle gjøre var å følge nøye med på situasjonen. 

Dette syntes innbyggerne var rart. Var det så vanskelig å sette en makspris på poteter, altså? Andre land hadde jo gjort det! Og det ble jo sagt at de nye, store motorveiene skulle sørge for at de hadde nok poteter, siden veiene kunne brukes til både kjøp og salg av poteter. Men nå truet de i stedet forrådet, for det ble solgt poteter selv om det var lite i åkrene rundt omkring. I tillegg så hadde disse landene som statsministeren snakket om ingen poteter å avse, og de hadde også sagt at de ville holde igjen poteter for å ha nok til egne innbyggere. Så hvis landet fikk potetmangel, så kunne de jo ikke regne med å få kunne kjøpe noe av andre land!

Var det så vanskelig å sette en makspris på poteter, altså? Andre land hadde jo gjort det!

Potetministeren viftet med pekefingeren mot potetprodusentene og ba dem om å selge mindre poteter til utlandet. Noen grådige produsenter hadde nemlig sett sitt snitt til å tjene mange penger på potetpriskrisen og solgt massevis av poteter til utlandet selv om det var lite igjen i åkrene. Dag og natt hadde de solgt poteter og tømt åkrene mer og mer. Men det var én ting som potetministeren ikke nevnte, og det var at det var skrevet under på en avtale med potetunionen om at Norge skulle stille 70 prosent av fraktekapasiteten langs de store motorveiene tilgjengelig for de andre landene i potetavtalen til enhver tid. Gjorde de ikke det, ville de få bøter. Høye bøter. I tillegg sa regjeringen at det var lite solidarisk med resten av Potetunionen å sørge for sin egen befolknings tilgang til poteter. Da fikk de heller sulte til vinteren, mente de. Det var jo potetkrise overalt. At den var selvforskyldt, var ikke et tema.

Potetministeren viftet med pekefingeren mot potetprodusentene og ba dem om å selge mindre poteter til utlandet.

Regjeringen hadde også satt ned en potetkommisjon som skulle snu hver stein og komme med en konklusjon om noen måneder. Men utover det og potetstøtten hadde de ikke utrettet stort, var innvendingene fra folket, som syntes regjeringen var handlingslammet og slett ikke var fornøyde med verken potetstøtten eller salget til utlandet.
Parallelt med den økte prisen på poteter hadde også prisen på drivstoff nesten doblet seg. Og matvarene ble dyrere. Nå økte de renta, også. Flere og flere begynte rett og slett å få store problemer med å klare seg. Men staten ble rik, for de håvet inn milliarder på salget av potetene til ågerpris.

Regjeringen hadde også satt ned en potetkommisjon som skulle snu hver stein og komme med en konklusjon om noen måneder.

Hjemme hos familien Spud var det laber stemning. Alle ønsket seg tilbake til den tiden da alt fungerte utmerket og alle var fornøyde og prisene på poteter var normale. De snakket om at det var kun politisk vilje det handlet om, eller rettere sagt manglende politisk vilje. For hvis de ville, kunne de sørget for at innbyggerne fikk rimelige poteter og at de hadde nok poteter. 
Mor Spud sa: «Er det ikke rart at i et land med overskudd av poteter, så koster de nå mange ganger så mye pr. kilo i enkelte områder, og at vi kanskje må sulte til vinteren?» Far Spud kommenterte: «Det kan se ut som at politikerne har glemt hvem de skal tjene. Hvordan skal dette ende?»
«Vi får bare håpe at regjeringen tar til fornuft, setter makspris på poteter og begrenser salget til utlandet. Hvis ikke så bør det minste partiet gå ut av regjeringen», sa mor Spud.
Så spiste de kvelds. Poteter, så klart.

«Det kan se ut som at politikerne har glemt hvem de skal tjene. Hvordan skal dette ende?»

«Hjemme hos familien Spud var det laber stemning. Alle ønsket seg tilbake til den tiden da alt fungerte utmerket og alle var fornøyde og prisene på poteter var normale.» Foto: Motvind Norge

---