Vindkraft på land og til havs er noe av det verste vi kan få. Vi kan ikke ha det slik. Vi må samle oss til kamp og det haster.
Tekst: Erlend Leirdal, kunstner og medlem av Motvind Norge
Sommeren har vært underlig.
Det er som om jeg har vært et helt annet sted enn her på plassen vår hvor jeg har vært i 50 år. Vi slo oss til her fordi vi oppsøkte livskraften i naturen. Nå minner stedet mest om døden. Insektene er få. Fuglene som før fylte nettene og dagene med sitt nærvær av alle mulige lyder og liv, er nesten helt borte.
Før var løvsangerne som plankton i løvverket. Da vi på varme sommerdager gikk til butikken, knastret det en buskskvett i toppen av hver høymole og det var en intens gresshoppegnissing. Dette er borte. Vel, det var en enkelt gresshoppe her. Flaggermusene er ikke her lenger.
Spoven har forsvunnet. Heipipelerkene er det noen ytterst få av igjen i røsslyngen på holmene. Ærfuglen er borte. Det var store flak av dem før, overalt. Lyden av dem, som var så god og trygg, får vi aldri mer høre her. Lista over fugler som var vanlige som ungene mine aldri har fått se, er så skremmende lang.
Tjelden er i ferd med å forsvinne. Den har problemer med å få fram ungene. Det er blitt så vanskelig å møte de få fuglene man ser. Jeg tenker på at også de skal dø.
Det virker som om regjeringen kommer fra en annen planet. At de ikke veit om min eller andres virkelighet overhodet.
Ute på sjøen her vrimlet det av teist, alke, alkekonge og av og til lundefugl. Med unntak av noen få teister har jeg ikke sett disse på lenge.
Fjæra rett nedenfor huset var fylt av liv som bare kysten her i nord kunne tilby! Vi kunne ha knivskjell, hjerteskjell og sandskjell på menyen når vi ville. Det krydde av strandkrabbe, strandreke, eremittkreps, tangkvabber, nålefisk, ål, og alle mulige andre arter!
I år, da vi fikk besøk av familiens yngste, en toåring fra Oslo, var det ingenting å vise ham i fjæra. Ikke en tangloppe. Selv albuesneglene har gitt opp livet. Stranda som var så hvit og fin, er dekket av trådalger, og det hoper seg opp med en slags gugge under som ikke brytes ned.
På hver side av øya er det oppdrettsanlegg noen kilometer unna. Disse behandler mot lus og de impregnerer nøtene med giftstoffer som driver rundt i kystfarvannet. I tillegg slipper et nærliggende settefiskanlegg ut avfallsvann, hvor bare nitrogeninnholdet er rundt 100 tonn. Jeg ser at kystfarvannet nå egentlig er industrielt prosessvann. Bestilte biolograpporter fra oppdrettsselskapene slår fast at tilstanden er god. Ingen myndighet tar imot mine rapporter, det føles som å bo i et u-land.
Situasjonen her er langt fra spesiell. Dette er den nye normalen langs hele kysten oppover. Av og til kommer det flak med soyafett drivende og klistrer seg til tangen og fortøyningene. Jeg får ikke til å gjøre noe som helst i dette bildet. Blir bare gående å trø. Konsentrasjonsevnen forsvinner som hos en hjemløs.
Jeg har for lengst sett at naturen ikke tåler det vi driver med. Likevel plyndres kysten og fiskeressursene mer og mer, men av stadig færre. Oppdrettsbransjen skal femdobles, sier regjeringen. Stadig flere av dem som eier fisken i havet, har hjemmeadresse Bærum/ Asker, som nå er landets fjerde største «fiskevær». Samtidig truer vindkraftutbyggingene over alt, også her i Aure, nå kobla direkte til landbasert oppdrett, à la batterifabrikk.
Det virker som om regjeringen kommer fra en annen planet. At de ikke veit om min eller andres virkelighet overhodet. At naturverdenen er dem totalt fremmet og uvesentlig.
Kvernene dreper alt og støyer i enorme ødelagte restlandskaper der det før var fristeder for fugl og insekter.
Varslingen om det vedtatte slaktet av Finnmark går hardt inn på meg. Det å ha visst om de store viddene og uendeligheten der har alltid vært en stor del av hjertet mitt, åndedrettet og min mentale tilstand. Nå kan også det gå tapt. De som lever av og med naturen der på heltid, vil miste levebrødet sitt og kulturen sin og bli akkurat like hjemløse som meg. Jeg har opplevd noe lignende. Før var det mange titalls kystfiskere her som hadde gode liv med naturen. De er borte nå og hele folket har blitt et annet, det går fort. Reinbeitene kommer til å bli fragmenterte, tunge å drive, og tilslutt forstår man at tiden er over.
Det hoper seg opp med stress og sorg i Norge nå. Vi blir skadd av dette. De som styrer vet nok at vi lider, men de de bryr seg ikke. Det er grusomt nok at klimaet forverres, men det vi kan gjøre noe med nå, naturkrisen, går i akselererende fart i gal retning som en følge av tapt styring. Kapitalinteressene har tatt over.
Vindkraft på land og til havs er noe av det verste vi kan få. Kvernene dreper alt og støyer i enorme ødelagte restlandskaper der det før var fristeder for fugl og insekter. I havet vil den lavfrekvente brumminga ødelegge for mange arter, med sikkerhet for torsk skrei og hval.
Vi kan ikke ha det slik. Vi må samle oss til kamp og det haster. Melkøya skal ikke elektrifiseres gjennom rasering av Finnmark. Aldri.
Vi har ødelagt nok natur nå. Vi skal sammen på barrikadene for å vinne tilbake trygghet, liv og framtid. Vi må skaffe oss politikere som ikke står for død og ødeleggelse på vegne av pengekreftene. Vi skal stå sammen. Det er vår verden vi skal vinne tilbake!
Erlend Leirdal. Foto: Privat
En tidligere versjon av teksten ble først publisert på Facebook.
