Av Styreleder Eivind Salen

Motvind Norge mener de høye strømprisene skyldes dårlig energipolitikk. Vi mener alt annet er bortforklaringer. Vi mener grensen er nådd.

Motvind Norge er en medlemsorganisasjon som har to formål. Det ene er å stanse utbyggingen av vindkraft i Norge, det andre er å arbeide for at energipolitikken og arealforvaltningen er sosialt, økonomisk og miljømessig bærekraftig.

Dagens energipolitikk er ikke det. Den er dypt sosialt urettferdig, den gir økonomiske vanskeligheter for alle landets strømbrukere og den verdsetter natur- og miljøverdier altfor lavt til at det kan være noe i nærheten av bærekraftig. Vi spiser av overskuddet, tapper ressursene, tærer reservene til bunns. Sosialt, økonomisk og miljømessig.

Motvind Norges motmelding til St. 36 (2020-2021) (Energimeldingen)

Motvind Norge initierte tidligere i år en gruppe ressurspersoner internt og eksternt til å skrive en motmelding til Regjeringens Energimelding (St. 36 (2020-2021)). Den het «Energi til arbeid – langsiktig verdiskapning fra norske naturressurser». Vår heter Energi og Natur – En energipolitikk på naturens premisser. Her viser vi hvordan vi kan oppfylle kraftbehovet vi har i Norge frem til 2050, uten å gjøre bruk av en eneste vindturbin. Vi viser også hvordan vindkraft er en dårlig energiløsning, siden det ikke er mye energi i luften som blåser, og den aldri kan gi et bidrag som monner i den store sammenhengen og i de globale utfordringene verden står overfor. Vi viser også frem noen av de sterkt negative konsekvensene vindkraftutbyggingen har for norsk natur, for folkehelse, for reindrift og for andre viktige verdier det norske samfunnet ellers er opptatt av.

Da inntjeningen ble målet for energipolitikken, og kraftlobbyen overtok kontrollen

På en måte kan vi si at vindkraften er et symptom på systemfeilen som har kommet inn i den norske stat og det norske samfunnet. Det er samme systemfeil som har ført til at det er en energipriskrise. Inn i norsk energipolitikk har det kommet en tanke om at det er kraftselskapenes inntjening som er målet. Det tradisjonelle og naturlige målet er strømkundenes forsyningssikkerhet av stabil kraft til en rimelig pris. Det tradisjonelle målet bygger velferd, det nye målet bygger formuer.

Overgangen fra et faglig styrt til et økonomisk styrt kraftforsyningssystem skjedde med liberaliseringen av Energiloven i 1990. Et eller annet sted på veien har det bikket over fra produksjon til forsyningssikkerhet, via kraftutveksling for forsyningssikkerhet, til ren eksport for inntjeningens skyld. Og det har skjedd i det stille, uten demokratisk forankring.

Nå har vi endt i en situasjon der målet om inntjening har vokst seg så stort, at de andre hensynene med energiproduksjon og energiforsyning er tapt av syne. Fordelene er større enn ulempene når anlegget er lønnsomt, når man kan selge kraften dyrere enn det koster å produsere den. Da får anlegget konsesjon, mens det egentlige kriteriet om samfunnsmessig rasjonell produksjon, overføring og bruk blir satt til side, eller forutsatt å være oppfylt når prosjektet er lønnsomt.

Målet er å tjene mest mulig penger for kraftprodusentene. Dermed blir alt som kan hindre pengeinntjeningen sett på som noe som må overvinnes. Det inkluderer hensynet til reindrift, hensynet til naturmangfold, hensynet til folkehelse, ja, til og med hensynet til befolkningens rettigheter. Det innebærer også at det brukes tvang gjennom ekspropriasjon og statlig arealplan for å få tilgang til arealene, og oppnå inntjeningen. Alt som kan øke fortjenesten blir sett på som ønskelig, og noe man må jage. Dette jobbes det intenst for av vindkraftens lobbyorganisasjon, NORWEA, og kraftbransjens lobbyorganisasjon, Energi Norge.

Oppvåkningen til et tillitsbrudd

Det er et sinnrikt system. For hver gang det kommer kritiske spørsmål, holdes det opp en plakat med klima og klimamål, og man forsøker å fremstille det sånn at de som kritiserer energipolitikken egentlig kritiserer at det skal gjennomføres tiltak mot global oppvarming. Dermed får vindkraften og kraftbransjen store deler av det politiske miljøet på laget, og har hatt det forferdelig lenge.

Nå skjer oppvåkningen.

Kraftpriser ti ganger høyere enn de pleier å være er ikke bærekraftig. Mennesker bukker under i møte med det. Bedrifter bukker under i møte med det. Tilliten mellom de som styrer og de som blir styrt, blir brutt. Vi kan ikke stole på at politikere og forvaltning vil oss vel. Det skjer en brist i hele systemet.

Når de – altså politikere og forvaltning – forsvarer seg med at dette gjør de for forsyningssikkerhet, for mer stabile og på sikt lavere priser i et kraftmarked etter et grønt skifte, eller som en del av overgangen til fornybarsamfunnet, gjør de vondt verre. Vi ser jo med selvsyn at det ikke stemmer. Selv den som aktivt har unngått å følge med, vil merke det når strømregningen kommer. Prisen er ikke stabil, går ikke ned, og tilgangen på kraft er heller ikke trygg. Vi gjør oss avhengig av Europa, fordi vi eksporterer egen kraft dit når de betaler bedre, og har ikke denne kraften i reserve til en tid hvor vi trenger den selv.

Som del av et grønt skifte monner det ingenting. Vi har nedbygd naturen vår med vindkraft og gitt vårt vannkraften vår til Europa, og for det redusert Norges utslipp med 4,2 % fra 1990 til 2020. 1,8 av de 2,1 millionene utslippstonnene denne reduksjonen består i, ble gjort i koronaåret 2020. Dette er ikke grønt skifte, det er grønt ran.

Fravær av energipolitikk og dystre konsekvenser

Energipolitikken, som ikke er en energipolitikk, men en mangel på sådan, fører til en sosial omfordeling som ikke er bærekraftig. Regningen sendes til de som har minst. Gevinsten går til dem som har mest. Selv en enkelt ting som de 1,25 ørene vi betaler av hver Kilowattime til Enova. Det blir noen hundrelapper i året for hver enkelt av oss, men de går fra oss alle til de som har aller mest fra før, og det beløper seg gjerne til noen hundre millioner rett inn på bunnlinjen til selskap verdt milliarder, og eid av milliardærer.

Oversikt over tildelinger av støtte fra Enova ved etablering av vindkraft i Norge

Batterifabrikken Freyr får 140 millioner kr og er verd 1,12 milliarder dollar

Den skjeve omfordelingen skjer i hvert ledd i sammensettingen av strømprisen. Hele regningen veltes over på forbrukerne, gevinsten går til kraftselskapene og eierne. Merk at denne omfordelingen startet med å skje, i det vi går over fra å ha 100 % offentlig eide kraftselskap i 1990, til at vi nå har cirka 90 % offentlig eid i dag. De ti prosent private nyter også godt av de økte kraftprisene, som er nær å ha form som skatter og avgifter, siden vi ikke kan slippe unna dem. Omleggingen har ikke vært til gunst for samfunnet.

I dag, når vi allerede første vinteren med full kabelkapasitet til utlandet ser sjokkpriser, så ser vi at belastningen for samfunnet og folk flest er katastrofal. Det er ikke bare at det ikke er bærekraftig i lengden, det brister nå.

Også miljømessig er fraværet av en energipolitikk en katastrofe. Målet for utbygging av et kraftverk er inntjeningen. Forsyningssikkerheten er nådd, og poenget nå er at kraften selges til et umettelig europeisk marked vi ikke kan dekke. Derfor sier kraftbransjen at vi må ha mer kraftutbygging, for de at hver kilowattime de får lov til å produsere vil de tjene gode penger på, og de vet at med den type kraft som nå bygges og den type kraft som nå skal erstattes, så vil det aldri bli slik at tilbudssiden nærmer seg etterspørselssiden.

Frivillig har vi gjort kraften vår – det vi før hadde i overflod – til et knapphetsgode.

Når lønnsomhet så er kriteriet for om et anlegg skal få konsesjon, så er det dødens posisjon for norsk natur og norske arealer. Med høye og stigende kraftpriser, og ingen vilje fra Regjering og Storting å gjøre noe med dem, så vil energiproduksjon kunne bli lønnsom praktisk talt overalt, og landet ligger forsvarsløst for en utbygger som søker konsesjon. Den samfunnsmessige rasjonaliteten Energiloven krever i sitt formål, er i det norske systemet oppfylt så lenge kraftprodusenten er i stand til å tjene penger på et prosjekt.

Det finnes hindringer som kan stanse en utbygging, selv om den er lønnsom, men erfaringen har vist at om det er mulig å komme seg forbi disse, så blir det gjort. Det mest ekstreme tilfellet så langt er Storeheia og Roan. Der er selv en Høyesterettsdom ikke nok til å stanse og få fjernet en lønnsom utbygging. Målet er å tjene penger, mer enn det er å følge loven og lovens bokstav. For Storheia og Roan gikk det helt opp til menneskerettighetene, og urfolks rett til kulturutøvelse. Det har ennå ikke vist seg å være nok til å velte et lønnsomt prosjekt. Selv ikke når denne retten blir knesatt av norsk Høyesterett. Når også Høyesterett blir satt til side, utfordres hele det norske statssystemet med folkestyre og tredeling av makten. Det blir alt sammen holdt opp mot kostanden ved å fjerne anlegget som er bygget på en ugyldig konsesjon.

Hva mener Motvind Norge?

Vi mener de høye strømprisene må ses som en systemkrise, og ikke en energipriskrise. Problemet må gripes ved roten. Debatten må flyttes dit den hører hjemme.

Belastningen med høye strømpriser løses ikke med å betale penger til de som har problemer med å betale dem, og heller ikke med å betale til alle som er utsatt for dem. Det er å dempe protestene mot systemet, i stedet for å endre det så det igjen kan fungere. Eller for å si det med et bilde, det er å lindre smerten i stedet for å kurere sykdommen.

Sånn det er nå vil enhver med anstrengt økonomi må nå tenke seg om hvordan det er med å ta en dusj, å ha det komfortabelt varmt i huset, å bruke av velferdsgodet billig kraft er. Enhver stor og liten bedrift vil måtte ta de høyere strømprisene med i regnskapene, og få fordyret produksjon og fordyrede produkter. Dette slår ut for oss som skal kjøpe dem, og ikke minst for bedriftene selv, særlig i konkurranseutsatt sektor og i prosessindustrien.

Det nytter ikke å drysse penger over dette skadeverket her.

Det er ingen stat som har klart seg med høye energipriser. Prisene må ned. Det er eneste farbare vei.

Hva kan gjøres?

Politikere og energimyndighetene snakker om at det er vanskelig og umulig å gjøre noe med kraftsystemet. Det sier de, enten fordi de ennå holder fast på tanken om at målet med en god energipolitikk er størst mulig inntjening til kraftselskapene og deres eiere, eller fordi de av ulike grunner mener det er umulig å gjøre noe med dette systemet nå.

Det første er altfor feil, og det andre altfor passivt. Hovedmålet må selvfølgelig være stabile, lave kraftpriser, og for å få til det er det ulike grep som kan gjøres.

Vi kan løse sette en kraftig avgift på kraften som selges utenlands. Dette er stikk i strid med markedstenkningen, men det er ikke å følge markedet som er målet med en god energipolitikk, det er å sikre strømforsyning. Her har markedstenkningen feilet.

Markedspris og markedstenkning kan brukes om varer vi kan velge å kjøpe eller ikke kjøpe, ikke om kritisk infrastruktur, som kraftforsyning er i et moderne samfunn.

Vi kan også nekte å selge, så lenge magasinene har en fyllingsgrad under et visst nivå, eller strømprisene hjemme bikker over et visst nivå.

Dette er to tiltak som vil løse problemet, ikke forlenge det. Å betale ut penger for å tyne befolkningen og næringslivet til å holde ut høye strømpriser en stund til, går ikke. Å innføre en kraftig avgift på salg utenlands eller nekte å selge utenlands når magasinene er lave eller prisen høy her, det går.

Begge tiltakene lar seg gjennomføre. Ethvert normalt land ville gjort det for lengst. Å selge ut kraft landet trenger når landet fryser er som å selge ut korn og poteter når landet sulter, ingen land og systemer som har gjort det eksisterer i dag. Om politikere og forvaltning tegner avtaler som er til sterk skade for landet, så er det politikerne og avtalene som ryker, ikke landet.

Det er det vi er nå. Vi har fått en energipriskrise, som følge av en systemkrise. Det nytter ikke å løse den første om vi ikke også løser det andre. Det mener Motvind Norge. Nå trenger vi aktive medlemmer.

https://motvindnorge.portal.styreweb.com/arrangement/ArrangementSession?ID=Innmelding

https://www.energiognatur.no