Det er virkelig på sin plass å gjøre seg noen tanker om hvorfor vi her i Norge skal betale i dyre dommer for å flytte lagringen av energi fra det naturlige vannet, til det tungvinte batteriet, sier Eivind Salen. Han skriver om batteriselskapet Norvolt (konkurs), Freyr Battery og hvordan våre politikere snakker om hvor mye penger man skal overføre til meningsløs industri.

Tekst: Eivind Salen

Norvolt fikk milliarder og slo seg konkurs.

Batteriselskapet Northvolt, flaggskipet, de som virkelig tok mål av seg på å bli Europas store batteriprodusent, ville skalere produksjonen opp til 60 GWh, måtte søke om konkursbeskyttelse. Det er den mengden som Norge (NO2, Sørvest) sendte hver dag til Tyskland og England fra 9-13 november 2024, så man skjønner hvor puslete tekniske batterier blir sammenlignet med naturens vannkraft. Det er virkelig på sin plass å gjøre seg noen tanker om hvorfor i all verden vi her i Norge skal betale i dyre dommer for å flytte lagringen fra det naturlige vannet, til det tungvinte batteriet.

At Northvolt AB søkte om konkursbeskyttelse var ventet. De har sprellet i garnet, og vært høye på pæra, men alle så hvilken vei det gikk. Toppsjefen, Peter Carlsson, som har jobbet i Tesla (det at han hadde jobbet i Tesla ble brukt for å gi ham og selskapet troverdighet, sånn at de kunne be om, og få, veldig mye penger), han trakk seg. Han var med så lenge det varte, men nå sa han takk for seg, slik selskapet også gjør.

Her er noen grafiske illustrasjoner som viser hvor mange penger som egentlig er forsvunnet.

Først er det et søylediagram over siste års regnskap, der egenkapital og gjeld er tatt med, samt tapene siste regnskapsår. Det er som man ser, over 1 milliard dollar i tap. Ved utgangen av fjoråret hadde de over 5 milliarder dollar i gjeld, non-current liabilities, som det kalles i det engelske regnskapet.

Kilde: https://northvolt.com

Så er det hvor mange penger selskapet har reist, år for år. Det er, som man ser, enorme summer, helt ubegripelige summer. Det er milliarder på milliarder av dollar, år etter år etter år. Så sent som i fjor kom nye 5 milliarder dollar inn som gjeldsfinansiering, etter statsstøtte på 1 milliard dollar og gjeld i form av konvertible obligasjoner på 1,9 milliarder. Det er 85 milliarder kroner, bare i fjor. Nå ville ingen fylle på mer.

Og man kan saktens spørre, hvor i all verden er pengene blitt av?

Kilde: https://northvolt.com

Politikerne vil betale ut mye mer

Så kan vi gå over til NRK, som i Politisk Kvarter fredag 22.11.24 (https://radio.nrk.no/serie/politisk-kvarter) lot Sigrun Aasland fra Arbeiderpartiet snakke med Sveinung Rotevatn fra Venstre, om klimakutt og klimamål, og til syvende og sist egentlig mest om hvor mye penger man skal overføre hvor hen.

Venstre, Arbeiderpartiet og Høyre må se Fremskrittspartiet komme best ut av det, for de kan snakke om «snev av realisme». Sigrun Aasland har bakgrunn fra miljøstiftelsen Zero, hun forveksler miljøtiltak med pengebruk og avgifter, og Rotevatn kritiserer henne for at hun ikke vil bruke mer.

De kunne godt blitt informert av programleder om at Northvolt har fått haugevis av milliarder for det som kan kalles klimainvesteringer, klimatiltak, såkorn, risikoavlastning, og hele ordskyen. Det har ikke redusert utslipp, så det merkes, men det har vært veldig, veldig, veldig dyrt.

Og det har ikke virket. Prosjektet er konk.

Det samme er Freyr Batteries i Norge. Det vil si, selskapet er ikke konk, men de har forlatt virksomheten her i landet, etter at pengeutbetalingene tok slutt. Rotevatn var en av dem som postet bilde av seg selv, der han skrøt av dette tiltaket, å betale noen hundre millioner av Freyr.

Nå satt han i studio og mente at den norske stat med fellesskapets penger måtte betale veldig mye mer, alle veier, for å «kutte utslipp». Legg merke til at sånn han snakker, blir det viktigere å bruke penger, enn å kutte utslipp. Det er særdeles viktig å gjøre det i Norge, uansett hvor dyrt og dumt det er, og til og med når det er helt urealistisk at det vil fungere, og i tillegg bør vi sånn på toppen betale andre land for kutt der også.

Storselskaper sikres billigere strøm enn mindre bedrifter.

Jeg synes det er helt greit at rike land og rike mennesker hjelper andre som er dårligere stilt, det er vi ikke så verst til her i landet, og det er en viktig del av vår identitet og vår måte å tenke på. Men det som har skjedd nå, er at Norge og norske strømkunder hjelper gigantiske selskap som Google, Facebook, Alcoa og en hel rekke andre med billig strøm, gjennom faste kontrakter og CO2-kompensasjon. Disse selskapene får rett og slett BILLIGERE strøm, ved å liksom redusere utslipp.

De er storforbrukere av kraft. Men akkurat den krafta de bruker, skal på mystisk og subsidiert vis være ren, de skal få ren kraft til 30-40 øre/KWh. For norske borgere, slår strømstøtten inn ved 73 øre/KWh. For norsk virksomhet av mindre størrelse slår strømstøtten aldri inn. For landbruket, er det en avgift, og for kyr, er det fordøyelseshemmende mat.

Her er et bilde med strømpriser og kraftflyt, eksempel 22.11.24. Det går 5272 MW ut av Norge, et enormt tall. Det er mer enn 5,2 GWh i timen.

Kilde: https://www.nordpoolgroup.com/

Jeg lurer på om Northvolt noen gang greide å lage 5,2 GWh batteri i året? Energiregnskapet deres viste at de brukte 324 GWh elektrisitet i fjor (se bilde). Siden forholdet mellom energiforbruk og batteriproduksjon som en tommelfingerregel er 100:1 (man bruker 100 GWh kraft for å fremstille batterier med lagringskapasitet på 1 GWh), så blir det sørgelige tall.

Kilde: https://northvolt.com

Fabrikken la de i Skellefteå. Jeg tror nok kommunen er en av aktørene som taper, i konkursen, og Venstre sier nok moralistisk at det får bare kommunen og dens innbyggere finne seg i, så lenge de brukte avsindige summer på det man på radio kan kalle «klimakutt».

Norsk Hydro kjøper forresten kraft fra Skellefteå, til aluminiumsfabrikken i Norge. Ren kraft, til billig pris. Det er samme Hydro som vil ta Snøheia fra menneskeheten. De sier det er for «kraft», men det er selvfølgelig for pengene. De kjøper billig kraft i Nord-Sverige, selger dyr kraft i Sør-Norge, og så lobber de iherdig for å beholde milliardene i CO2-kompensasjon.

Mest mulig penger og størst mulig ord.

Statssekretær i klimadepartementet, Sigrun Aasland (en gang var det et naturvern-departement, som ikke hadde som mål å bruke mest mulig penger, men å verne mest mulig natur) og Venstres Rotevatn vil nok mene at det er ypperlig pengebruk, siden det er «klimatiltak». Da er målet liksom stikk motsatt alle andre budsjett, nemlig å bruke mest mulig. Legg merke til at det er nettopp det de to kappes om, i det politiske kvarteret de deltar i.

Da kan Marius A. Nilsen og Fremskrittspartiet enkelt og greit komme inn på slutten, og glede seg over et snev av realisme.

Når det er noe så viktig som energipolitikk og miljøpolitikk, med økonomi og samfunn som står på spill, så gjelder det selvsagt ikke å være villige til å bruke mest mulig penger og størst mulig ord. Det er å få ting til å virke, bruke små penger på å få til store ting.

Og på spørsmålet hvor blir pengene av, gjelder det å ha gode svar. Naturen ble ødelagt, pengene tapt – det er det dårligste svaret av alle.