Politikerne bør legge til rette for at det skal lønne seg å oppruste eldre vannkraftverk.

Tekst: Sverre Sivertsen, energirådgiver i Motvind Norge

Det er først og fremst regjeringens rammebetingelser som styrer hvorvidt vi skal videreutvikle vannkraftressursene i Norge, ikke det enkelte kraftselskap. Både myndighetene og bransjen minner oss daglig om at Norge går mot strømmangel om noen år. Hvorfor utvikler vi da ikke den ressursen som ligger ubrukt i våre eldre vannkraftanlegg?

Svaret er flersidig. Anført av enkelte miljøorganisasjoner ble vindkraften tidlig kjørt fram som svaret på klimautfordringene etter at perioden med utbygging av stor vannkraft i Norge var over. Norske politikere grep begjærlig denne tanken og har siden prioritert denne energiformen og gitt den store skattemessige og andre særfordeler. Så har energibransjens hovedorganisasjon, nå Fornybar Norge med Åslaug Haga i spissen, glemt sin energihistorie og tatt ensidig parti for vindkraften i sin politikk og prioriteringer.

Bedre flomregulering

Resultatet er blitt at nesten ingen ting skjer med våre eldre vannkraftanlegg, mens vindkraftutbyggerne hamrer løs på kommunene og trygler om nye arealer for å få bygd ned enda mer naturødeleggende vindkraft.

Hva står på spill?

Vannkraftverkene er i gjennomsnitt 50–60 år. De fleste har store etterslep på oppgradering, og opprustning, og reinvesteringsbehovet for maskiner, utstyr, dammer og vannveier er enormt, kanskje så mye som 150 milliarder kroner.

Samtidig er vi i ferd med å miste vår vannkraftkompetanse, og leverandørindustrien sliter til tross for at vi har teknologi i verdensklasse. Stadig flere energiselskaper posisjonerer seg nå for den nye storsatsingen som myndighetene mener skal skje på vind- og solkraft. Så lenge de økonomiske rammene for vindkraft er så mye bedre enn for vannkraft, vil derfor framtidige investeringer gå den veien. Vannkraft er best på magasinering, reguleringsevne, virkningsgrad og bærekraftig utvikling. I disse dager er det også greit å minne om at vannkraft er det eneste virkemiddelet vi har for bedre flomregulering.

Mye vann går til spille

Det er faglig uenighet om hvor stort potensialet er for opprustning og utvidelser i vannkraftverkene. Forskningsmiljøene ved NTNU og Aker Solution Hydropower mener det kan være mellom 10 – 15 TWh uten at tiltakene medfører vesentlige nye naturinngrep. I så fall utgjør det nesten like mye kraft som den samlede utbyggingen av vindkraft til nå. Dessuten har anleggene et betydelig flomtap som øker med klimaendringene og stadig våtere vær. Det betyr at store vannmengder renner ut i havet uten å bli utnyttet underveis.

 

I og med at vannkraften er overlegen andre aktuelle energiformer med hensyn til miljø og samfunnsøkonomi, må energipolitikken i Norge endres slik at vi tar i bruk denne ressursen først.

I og med at vannkraften er overlegen andre aktuelle energiformer med hensyn til miljø og samfunnsøkonomi, må energipolitikken i Norge endres slik at vi tar i bruk denne ressursen først. Det er ingen rimelig grunn til at det skal være høyere skattenivå på vannkraft enn på vindkraft. Alle miljøeffekter av vannkraft er mindre enn for vindkraft. De ulike energikildene må behandles likt.

Regjeringen gjorde situasjonen for vannkraften enda mer ugunstig da den fra i år økte grunnrenten fra 37 til 45 prosent. Samtidig påla den bransjen et midlertidig høyprisbidrag som gjorde at mange viktige investeringsplaner ble lagt på hylla.

Vi må få et balansekraftmarked

Det heller ikke noe fornuft i at vannkraftverk over 10 MW skal få så store skatteskjerpelser at anleggene nedgraderes eller kjøres med lavere effekt og derfor sløser med vannressursene, som i tilfellet Fennefoss. Vindkraft kan ikke produseres uten at det er balansekraft til stede når det ikke blåser. I Norge er det vannkraften som bidrar med denne kraften. Det er på høy tid at vindkraften må betale for denne tjenesten.

 

Vindkraft kan ikke produseres uten at det er balansekraft til stede når det ikke blåser.

Derfor bør det snarest etableres et balansekraftmarked der vannkraften får betalt for å regulere den uregulerte kraften vindkraftprodusentene slipper inn i systemet. Disse tiltakene vil til sammen gjøre at det igjen blir bedriftsøkonomisk interessant å oppgradere vannkraftanleggene. Det kan spare samfunnet for enorme verdier i form av tapt natur, industrielle muligheter og økt konfliktnivå.

Men det forutsetter at politikerne stikker fingeren i jorda og lytter til de mange stemmene i forskningsmiljøene, organisasjonene og på grasrota som mener at Norge er på feil kurs i energipolitikken. Det er ingen grunn til å gå over bekken etter vind.

Teksten ble først publisert i Stavanger Aftenblad.