Ingen motforestillinger?

Trænfjorden med Lovvund og Træna. Helgelandskysten – et mytisk og unikt kystlandskap gjennom tidene. Kåret som en av verdens vakreste kjøreturer av National Geographic. Gitt Verdensarv status av UNESCO. Kåret som Norges vakreste kystperle av DNT. Her vil Storting og regjering slippe til såkalt havvind. Foto: Gorm Kallestad

Av Ragnhild Sandøy

“Havvind kan bli stort, veldig stort. Nå gjelder det.”, Bjørgulv Braanen er i Klassekampen fredag 11. juni begeistret for regjeringas plan for havvind og elektrifisering av petroindustrien, svært begeistret.  Ja, det er nå det gjelder, det er jeg enig i, for her er det mye som står på spill.  Vindkraft inkludert havvind er tema som vil endre natur og samfunn dramatisk, og da ikke til det bedre. Braanen og hans pressekollegium bør nå gjøre sitt – minimum slik at vindkraft blir et hovedtema i Stortingsvalget.

Hallelujastemninga i politikk og presse om havvind
og elektrifisering av petroindustrien, er om mulig enda sterkere i dag enn for 20 år siden, da vindkraft på land ble lansert som verdens frelse og forvaltninga ble rigga om for å gjøre vindkraft så enkelt som mulig. Det er grunn til bekymring over den ukritiske bejublinga av kraft som sysselsetting, og at landet vårt nå kastes inn i nok en dårlig forberedt satsing på vindkraft, på hav og land. Denne gang for å skape sysselsetting, og fikse på teoretiske utslippstall. Noen klimagevinst er ikke beregnet. Med forrige elleville og storstilte vindkraftsatsing i minne, burde alle varsellamper lyse og blinke. Hvis vi mener noe med økt vern av havet, må vi starte i dag – med kunnskapsbasert forvaltning, ikke politiske stunt slik vi dessverre ser det i dag!

Det forutsettes store økonomiske overføringer som skattebetalerne og strømkundene skal betale, fortjenesten skal ikke deles.  Regjeringa forutsettes kabler og linjenett og mer vindkraft på land, da med kosmetiske justeringer av konsesjonsprosessene. Med installasjoner, roterende turbinblad, støy og forurensing i “havrommet” vil regjeringas havvindsatsing bli nok en trussel for livet i havet og fiskeriene.

Satsing på havvind må stanses inntil det kan dokumenteres at vindkraft til havs er bærekraftig og ikke til skade for økosystemene. Føre-var prinsippet slik det er nedfelt i norsk lov og gjeldende EØS-rett, må legges til grunn og håndheves. Tradisjonelle næringers interesser må hensyntas og avklares. Innenfor kystlinja blir fiskerne stadig fratatt nye områder til oppdrettsindustri. Det siste vi trenger er økt konfliktnivå på havet. Bærekraftig forvaltning av havområdene krever kompetanse og respekt for naturen og rettighetshaverne.

Før det overhode kan gis konsesjoner, må det utføres grundige og uhildede undersøkelser om det marine økosystemet med fugleliv, fugletrekk, marine pattedyr, fisk, samt fiskerier og rettighetsforhold. Dette må omfatte støy, infralyd, avskalling og plastpartikler, miljøgifter, strømforhold, med mer. Skal man sikre en troverdig kunnskapsbase trengs uhildet forskning og beslutninger der Havforskningsinstituttet og miljømyndigheter har en avgjørende rolle, slik det er organisert i Mareano programmet

Vindkraft er en lite effektiv, ustabil og kostbar energiteknologi som medfører store negative konsekvenser for natur, samfunn og miljø, og der klimaeffekt vanskelig lar seg dokumentere. Norge har er betydelig kraftoverskudd, så det er ikke behov for vindkraft og i alle fall ikke i havet. Regjeringa har likevel foreslått å legge til rette for vindkraft i det sårbare og biologisk viktige “havrommet”.

Vi strir nå med konsekvensene av en forhastet satsing på storskala vindkraft på land. Vindkraft ble presentert som miljøvennlig, grønn og ren energi og som et bidrag til globalt klima. For å redusere utslipp skulle man skaffe mer “fornybar” kraft, og forvaltning og lovverk ble fram mot 2008 rigget om for å gjøre utbygging av vindkraft enkelt. Siden ble det lagt til rette med mange økonomiske særfordeler for investering og drift. I dag vet vi at denne politikken ble bygd på mangelfullt beslutningsgrunnlag. Strategien var lite gjennomtenkt, og kunnskapene var for dårlige, både om vindkraft som energiteknologi og om konsekvenser på natur og samfunn, mennesker og miljø. I sak etter sak har vi sett at konsesjonsmyndighetene ikke vektlegger kunnskaper og verdier.

Hva er det så som gjør at politiske parti og store deler av pressa likevel opptrer så bekymringsløse for grunnverdiene i natur, rettsvern og samfunn? Hva er det som gjør at de velger å neglisjere, ja, endog latterliggjøre, tusener av opprørte bekymrede mennesker? At politikerne, uten kritikk fra pressen, lar dårlige konsesjonsprosesser og kunnskapsinnhenting få fortsette? At pressen ikke reagerer på tvangstiltak mot lokalsamfunn og befolkning – som vi til nå har forbundet med ikke-demokratiske samfunn?

Erfaringene med utbygging av vindkraft på land, har svekket tilliten til konsekvensutredninger og beslutningsprosesser, også for vindkraft til havs og på kysten. Hvis Norge mener noe med økt vern av havet, må vi starte i dag! Til det trenger samfunnet en kritisk, ikke en servil presse. Norge trenger at Braanen og hans pressekollegaer anvender både vidvinkelblikk og dybdestudier på regjeringas og vindkraftlobbyens angrep på natur og samfunnsverdier.

Les
kritiske kommentarer til stortingmeldinga Energi som arbeidsmarkedstiltak
Braanen «Nå gjelder det», Klassekampen 11. juni 2021 

Kronikken var først publisert i Klassekampen 19. juni 2021