Robert Kippe hevder i et debattinnlegg i Arbeidets Rett 11. desember at «Nei til ny kraft kommer med en prislapp». Dette er en kraftig forenkling som utelater de alvorlige kostnadene som påføres lokalsamfunn, natur og det norske folk.

La oss være helt tydelige: Vi i Motvind Norge sier ikke nei til all kraftutbygging. Vi sier nei til kortsiktig profittdrevet vindkraftutbygging som ødelegger norsk natur, undergraver lokaldemokratiet og gir minimal langsiktig gevinst for samfunnet.

Norge: En fornybarnasjon allerede i verdensklasse

Norge er allerede blant verdens ledende fornybarnasjoner, sammen med Island. Vi har en unik ressurs i vannkraften vår, som dekker store deler av energibehovet med minimal påvirkning på naturen. Å eksportere denne kraften til et «svart hull» i Europa – som i praksis betyr å bidra til andre lands behov uten reelle gevinster for oss – hjelper ikke oss som nasjon og heller ikke klimaet i nevneverdig grad. Det Kippe ikke nevner, er hvordan denne eksporten drives av økonomiske interesser og ikke nødvendigvis av hensyn til norsk industri eller klima.

Det minnes dessuten om at Norge ligger langt foran resten av Europa når det gjelder lave klimagassutslipp. Hele 75 prosent av energibruken og 90 prosent av strømbruken vår er allerede avkarbonisert. Som nasjon gjør vi derfor en dramatisk feil når vi eksempelvis vil bruke strømmen vår på et symbolprosjekt som elektrifisering av oljeinstallasjonene våre uten at det har noen som helst effekt på globale utslipp – sågar kanskje negative. Videre elektrifisering må derfor stoppes og kraften brukes til andre og bærekraftige formål.

Vindkraftens skjulte kostnader

Kippe hevder at konfliktnivået rundt vindkraftanleggene er lavt. Dette er direkte feil. Ingen vet bedre enn Motvind Norge hva som har skjedd – og skjer – i og rundt de 65 eksisterende vindkraftverkene i Norge. Naturødeleggelsene, helseplagene, og de sosiale konfliktene som oppstår i lokalsamfunn, er en høy pris å betale. Disse kostnadene blir aldri inkludert i regnestykket til Fornybar Norge. Lokalsamfunn påføres belastninger som ikke kan måles i kroner og øre. Det Kippe fremstiller som «akseptable miljøkonsekvenser», oppleves av svært mange som økologiske katastrofer og brudd på tilliten mellom folk og myndigheter.

Energiløsninger som stjeler minst mulig natur

Det er mulig å fase ut fossil energi uten å ødelegge mer av den verdifulle naturen vår. Norge må prioritere energiløsninger som har lavest mulig inngrep i naturen. Satsing på energieffektivisering, oppgradering og modernisering av eksisterende vannkraftanlegg, samt ikke minst en storstilt satsning på geotermisk energi. Kanskje – over tid – innføring av kjernekraft? Vindkraft, derimot, er ikke bærekraftig, hverken på kort eller lang sikt.

Kippe må ta inn over seg at Norge står i en særstilling ved at vi bruker nesten halvparten av strømmen vår til å produsere varme og varmtvann i boliger og bygninger (65 TWh). Det er innlysende at omlegging til bruk av andre energibærere som varmepumper, grunnvarme og fjernvarme til å erstatte denne strømmen, må få langt høyere prioritet. Vi har stor geoteknisk

kompetanse i Norge og satsing på energiomlegging kan gi sterke vekstimpulser til næringer innen VVS og elektromontasje. Sverige produserer eksempelvis hele 25 TWh energi fra disse kildene, mens Norge produserer kun 2-3 TWh. Det er gjort beregninger som viser at om vi hadde gitt en varmepumpe gratis til alle familier i stedet for å bruke pengene på å elektrifisere oljeinstallasjonene sokkelen eller satse på ikke-bærekraftig havvind, kunne vi ha spart minimum 10 TWh kraft i året. Minner om at selv EU regner energieffektivisering som en energikilde. Og som sådan skulle hatt samme økonomiske incentiver som andre energikilder.

Nei til vindkraft har en pris for vindkraftbransjen – men en langt høyere positiv verdi for samfunnet, for folk, for naturen, for økosystemene og for fremtidige generasjoner. Kippe påstår at nei til vindkraft fører til høyere strømpriser og dårligere rammevilkår for industrien. Han om det. Det han unnlater å nevne, er at “ja til vindkraft” også har en pris. Alt handler dessuten ikke bare om penger og profitt slik Kippe synes å mene, men om verdiene vi mister i form av intakt natur, levende lokalsamfunn og folks helse og trivsel. Hvis alt skal måles i kroner og profitt, står vi igjen som et fattig samfunn – både moralsk og kulturelt.

Hvem høster gevinstene?

Vindkraftens økonomiske gevinster havner i stor grad hos internasjonale aktører og investorer eller en kraftbransje med skyhøye lederlønninger og fete bonusordninger. Lokalsamfunn sitter igjen med smuler i form av produksjonsavgifter og eiendomsskatt, som på ingen måte kompenserer for tapet av intakt natur og ro, folkehelse og bolyst. Ja, kommunene trenger inntekter, men det er like uakseptabelt som umoralsk at de skal være avhengige av å ødelegge sin egen natur for å få det til. Her må staten på banen med helt andre virkemidler. Og det er på høy tid. Kommuneøkonomi kan ikke – og skal ikke – baseres på at kommunene må stå med lua i hånda overfor mer eller mindre kyniske vindkraftutbyggere. Verdien av oljefondet har nå passert tyve tusen milliarder kroner (smak på det tallet!). Vi flommer over av penger, samtidig som vi raserer kommuneøkonomien. Kommunene er selve ryggraden i det norske samfunnet.

Vi i Motvind Norge ønsker et ansvarlig og helhetlig energisystem som balanserer behovet for kraft med hensynet til natur og mennesker. Norge har råd – mer enn noen andre land i hele verden – til å ta mer langsiktige og bærekraftige valg, men det krever at vi setter hensynet til fellesskapet over kortsiktig profitt.

Kippe ignorerer som sedvanlig de reelle utfordringene vindkraften skaper og reduserer debatten til et spørsmål om økonomi. Vi aksepterer rett og slett ikke å godta et slikt tankesett. For oss handler dette om hvilken fremtid vi vil gi til kommende generasjoner – og den kan ikke kjøpes for penger og kortsiktig profitt. Og de vil ikke være nådige i sin dom! Nok er for lengst nok!

John Fiskvik, leder Motvind Norge