Av styreleder Eivind Salen

Det har vært en vanvittig uke. Som så mange uker har vært det i uken. Det er en kamp mot klokken, å rekke å sende ut sakspapirene til landsmøtet i Motvind Norge. De ble sendt kl 2354, som alltid jobber vi under stort press, med korte frister, og mye som står på spill.

Og vi leverer. Hver gang. Det er det som er kampen. Det som er Motvind.

Og så er det kampen mot vindkraften, som også føles som om det er en kamp mot vår egen statsmakt, en helt fremmed tanke i det moderne Norge. Det skremmer vettet av oss, og gir oss energien og pågangsmotet som skal til for å holde ut alt.

Er det virkelig slik at de vil ta knekken på oss? Sa de i rettssaken på Haramsøya, at de ville ha to millioner kroner i saksomkostninger der også? Det er naboer som går til sak, de som skal leve og lide med turbinene som helt åpenlyst ødelegger fjellet og øya og tilværelsen. Ble det lagt ned påstand om to millioner i saksomkostninger?

På Øyfjellet gjorde det der. Der går spleisen sin gang, vi suser forbi 1,2 millioner kroner i dag. Og skal videre til 1,4 millioner, og hele summen. Vi er en folkebevegelse nå, 3395 givere, mange av dem har selvfølgelig gitt flere ganger. Fordi det handler om å redde et helt reinbeitedistrikt, det er for våre sørsamiske venner. Når den norske stat vil ta fra dem kalvingslandet deres, så må virkelig det norske folk reise seg og si fra, at dette går vi ikke med på.

18800 medlemmer passerte vi i Motvind Norge denne uken. Det er også en kamp. Medlemsveksten bremset litt opp, etter intern uro, og vi kan bare ikke ha det. Motvind er laget for å vokse. Hele ideen med en folkebevegelse er at den vokser og blir sterkere til den vinner. Når det gjelder kampen mot vindkraften, har vi ikke noe valg. Bare ta en titt på Stadtlandet, ikoniske Stadtlandet, det er for meg ferdig snakka, som ungdommen sier. Jeg er all in.

Og så fyrer vi av brev, selvfølgelig. Verken intern eller ekstern støy kan forstyrre oss i å gjøre hva som trengs. Regjeringen, med Statsråd Tina Bru, som statsminister Erna Solberg holder foran seg, får en debatt opp på NRK, om hvor udannede vi motstandere er. De bør nok finne noen i egen vektklasse å snakke med. Vi tør foreslå vår egen Eivind Mauland, som nå sendte av gårde et brev til stortingsrepresentantene i Agder.

Vet dere hva? Jeg er overbevist om at de skjønner vi har rett. De har en annen agenda, om de kan overse sterke brev som dette, som Regjeringen og særlig Høyre vitterlig gjør. Det kan ikke holde. De vil vel ikke at vi skal gå med på at Buheii i Kvinesdal skal pantsettes for ufattelige 375 000 000 euro, uten at rettighetene til grunnen som blir pantsatt, er avklart. Og at selskapet som nå eier heia, er den australske blodsugende vampyrkenguru, som danskene kaller dem, de som kjenner dem fra før, MacQuarie, heter de.

Dette er kampen. Å ha rett, og å nå frem med budskapet. Når motparten ikke løfter blikket uten at det er 9 sifre i summene, som i overskuddet til Norsk Vind, selskapet som nå enda en gang søker statlig arealplan i Flekkefjord, vel vitende at det er et Olje og Energidepartement i vindkraftens makt, som ene og alene og uten klagerett på vedtak, står for avgjørelsen.

Rettsapparatet er neste. Der venter statsmakten alliert med storkapitalen. Du tror det ikke selv om du ser det. Det går på grunnleggende rettigheter. Retten til liv, til natur, til friluftsområder, til drikkevann, til helse, til nattesøvn, til å få sin stemme hørt, til å bli sett, til å bli – i hvert fall forsøkt – forstått, grunnleggende demokratiske og menneskelige rettigheter. Nedfelt i grunnloven, nedfelt i menneskerettighetene, nedfelt i FNs bærekraft, nedfelt så sterkt og tungt at man får tårer i øynene av å tenke på det.

Kampen. Den vanvittige kampen. Det var den vi for ett år siden dannet Motvind Norge for å ta, og vi forventet aldri annet enn Motvind, sterk Motvind, uendelig sterk Motvind, med kraften i medlemmene, veksten i folkebevegelsen, troen på hverandre, og sannheten i saken. Det overvinner alt.