Av Anne Merethe Baardvik
Foto: Jan-Egil Eilertsen

Alle kommuner i Trøndelag står som eiere av hhv. Nord-Trøndelag E-verk (NTE) i nord og Trønderenergi (TE) i sør. I fjor hadde begge energiselskaper rekordoverskudd på over 1 mrd hver. Er dette et uttrykk for flinke folk som driver godt?

Saken er at dette overskuddet ikke kom fra energiproduksjon eller det vi er vant til at våre lokale e-verk driver med, men for en stor del kom fra salg av selskaper opprettet med formål om å eie og videreselge konsesjoner og grunneieravtaler som gir muligheter til vindkraftutbygginger. Det kom fra salg av Frøya, Sørmarkfjellet, Stokkfjellet, Ytre Vikna, og Hundhammerfjellet. Alle er solgt til det tyske energiselskapet Stadtwerke Munchen.

Fremgangsmåten som benyttes er en egen forretningsmodell: utvikling av vindkraftprosjekter for videresalg, og det er dette e-verkene våre tjener pengene sin på.

Det lar seg hevde at e-verkene opererer på siden av sitt opprinnelige formål, når de selger ut rettigheter til å bygge enorme vindkraftverk i uberørt natur. Når de skal ikke produsere selv, og når vi trenger ikke kraften selv.

Det kan nesten se ut som at synergien mellom behovet for å ha noe å investere i, og behovet for å kunne finansiere en eller annen utbygging, er så god butikk at formålet om energiproduksjon er underordnet! Realiteten, faktum, det som skjer i virkeligheten er at energiloven fungerer som et verktøy inn til et uregulert arealmarked. Dette er drivkraften bak vandalismen som utbyggingene omtales som i avisa Innherred 11. juli i år. Dette er også forklaringen på rekordoverskuddene.

I et slikt perspektiv er det lett å se hvor gunstig det er at alt areal i Norge er tilgjengelig for utbyggingsinteressene og investorene gjennom energiloven. Altså alt areal.

Det som vanligvis regulerer slike inngrep er plan- og bygningsloven, men store deler av loven er unntatt. Det som ikke er unntatt overholdes ofte ikke. (F.eks. arealavklaring ift kommunale planer som har reelle vurderinger og ikke kun henvisninger til konsesjonen, eller søknadsplikt om eiendomsendring etter pbl 20-1 bokstav m, som er pliktig før matrikulering og tinglysing. Det er her man bl.a. sjekker ut andre folks bruksrettigheter). Delingsforbudet for landbrukseiendom i jordloven er også unntatt. Krav til fagkompetanse hos konsesjonær er unntatt. (Selv en ufaglært investor kan altså være konsesjonær og ansvarlig for disse enorme utbyggingene). De har enkel tilgang på tvangsavståelse av grunn, gjennom ekspropriasjon og statlig plan, og det er ikke usannsynlig at majoriteten av all grunn er ervervet gjennom trusler om ekspropriasjon.

Dette gjelder også Sareptas bruk av forretningsmodellen, og dermed Trøndelags egne kommuner gjennom e-verkene.

Overskuddene som e-verkene i disse dager skryter av skyldes altså salget av bl.a. Frøya, hvor det i disse dager reises 180 meter høye turbiner. Det er uvirkelig høyt, og noe helt annet enn opprinnelig planlagt, og hele øya vil bli påvirket. Nesten 80 % av befolkningen sa nei i en folkeavstemning, og kommunen får visstnok bare 2 millioner i eiendomsskatt for å huse vindkraftverket.

Det har vært bemerkelsesverdig stille blant politikerne i Trøndelag i denne tiden, og desto høyere aktivitetsnivå på politiet i Trøndelag. Det er dypt urovekkende og nesten uforståelig at dette tvinges gjennom av våre lokale e-verk, eid av folket, men mot folkets vilje. Hvilket mandat styrer de etter?

Vindkraft er en nasjonal skandale både arealpolitisk og energipolitisk. I Trøndelag er prosessene rundt vindkraft i tillegg et tillitsbrudd mellom de som er berørt og utsatt og de som sitter med beslutningsmyndighet og ansvar.

Takk til redaktør Roger Rein i avisa Innherred som tar til orde for at storsamfunnet betaler oss ut av dette uføret.

«Ting er i ferd med å snu. Arbeiderpartiets energipolitiske talsmann Espen Barth Eide kom med løfter i Klassekampen fredag, der Ap, Sp og Frp utgjør et flertall for å gjøre endringer som vil gjøre det lønnsomt å ruste opp og videreutvikle eksisterende vannkraft. Det er gode signaler. Stortings-politikerne bør gå enda lenger og stanse de planlagte vindkraftutbygginger som kan stanses. Det bør vi ta oss råd til uansett om det i så fall betyr at storsamfunnet må betale store erstatninger til norske og utenlandske kraftselskaper som er gitt lovnader om å ta seg til rette i norsk natur. Hvis det er mulig å snu bør vi gjøre det før det blir for seint.»