Kommunene har som kjent fått vetorett mot etablering av vindkraft, ved at de må godkjenne en arealplan for vindkraftverket. Og energiminister Terje Aasland (AP) har lovet at dette ikke skal rokkes med. Men selv om en kommune sier nei til en slik arealplan, så kan det fremdeles benyttes statlig tvang gjennom det mindre kjente virkemiddelet «statlig plan».

Det var slike statlige tvangsplaner som gjorde vindkraftutbygging på Haramsøya og Øyfjellet mulig, der staten overstyrte kommunen som arealmyndighet. Dette kan gjøres dersom regjeringen finner at:

 «gjennomføringen av viktige statlige eller regionale utbyggings-, anleggs- eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det». (Plan og bygningsloven § 6-4, vår utheving.)

Kommunalminister Erling Sande (SP) uttaler til avisen Firda 24.10.2024 at en slik statlig plan kun er mulig i vindkraftsaker dersom kommunen har startet opp en planprosess med konsekvensutredning:

«(…) Når det gjeld vurdering av samfunnsnytta av eit konkret tiltak, er dette noko som må vurderast i plan- og konsesjonsprosessane for det aktuelle tiltaket»

Altså, uten oppstart av planprosess med konsekvensutredning, ingen vurdering av samfunnsnytte. Dermed ingen grunnlag for statlig plan. Det er altså umulig å gi statlig plan til et vindkraftverk dersom kommunen sier nei helt i starten.

Sande understreker til Firda at statlig plan «sjeldan blir nytta», og at «terskelen er svært høg».

Innføring av Fornybardirektivet vil gjøre statlig tvang lettere

Men det er ikke gitt at denne terskelen vil forbli høy. Det reviderte Fornybardirektivet som vindkraftbransjen legger ned stor lobbyistinnsats for at Norge skal innføre, vil trolig gjøre at all vindkraftutbygging kvalifiserer til bruk av statlig plan.

I den siste utgaven av Fornybardirektivet blir vindkraft gitt en status som «overriding public interest», som kan oversettes «overordnet samfunnsinteresse». Etablering av vindkraft kan da overstyre andre interesser som naturverdier, hensynet til samisk reindrift og naboer rettslig. Det betyr også at det trolig vil finnes grunnlag i absolutt alle vindkraftsaker for at regjeringen innfører statlig plan, siden en overordnet samfunnsinteresse alltid vil tilsvare «når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det».

En må også forvente at vindkraftselskapene da aktivt ber om statlig plan i de tilfellene en kommune sier nei til vindkraft, og klager videre til EU-kommisjonen om regjeringen avviser statlig plan.

Klassekampen skrev 12.10.24 at alle EU-land, utenom Danmark, har fått en krass påminnelde fra EU-kommisjonen der det opprettes sak på at de ikke har gjennomført direktivet. De har fått en frist på to måneder til gjennomføring. Dette inkluderer Sverige, som en rekke ganger har blitt dradd frem av regjeringen og Fornybar Norge som eksempel på at Fornybardirektivet er forenelig med at kommunene har vetorett mot vindkraft. Brevet til Sverige fra EU-kommisjonen viser altså at dette er helt uavklart.

Enkelte i regjeringen, som energiminister Terje Aasland, har ivret for innføringen av Fornybardirektivet. Dette har blitt kontant avvist av Senterpartiet, som er mot innføringen med argument om at det vil svekke norske konsesjonsprosesser og overføre makt til EU. Så det er ennå en pågående drakamp om innføring av direktivet i regjeringen.

Oppstart av planprosesser «for å få mer kunnskap» er en feilslutning

Motvind Norge blir ofte anklaget for å være «kunnskapsmotstandere» ved å anbefale kommunene om å si nei til planoppstart med konsekvensutredning. Men vi mener oppriktig at dette er det eneste som sikrer kommunen og innbyggerne mot stor usikkerhet, langvarig konflikt og mulig overkjøring av lokaldemokratiet.

Alle kommuner som er skeptiske eller usikre til en vindkraftetablering løper en stor risiko ved å si ja til planoppstart med konsekvensutredning. Selv om dagens regjering garanterer at kommunene har anledning til å si nei senere i prosessen, så vet vi ingenting om hvor ivrige fremtidige regjeringer vil være til å innføre statlig plan.

NVE som er ansvarlig energimyndighet, understreker også at kommunene har en viktig rolle i å sile ut de prosjektene som ikke er ønsket. Å si ja til planoppstart med konsekvensutredning er et klart signal fra kommunen om at de i alle fall ikke er negative til prosjektet, og dette utløser at NVE starter konsesjonsbehandling. NVE er for tiden overarbeidet med ulike typer nett- og energisøknader, og en overflod av nye vindkraftprosjekter som kommunene egentlig er skeptiske til, mener Motvind Norge at kan føre til at kvaliteten på saksbehandlingen til alle saker blir lidende. Prosessene betyr nødvendigvis også utrednings- og planleggingskostnader for vindkraftselskapene.

Ved å starte en planprosess, så blir det en opprivende langvarig sak for og mot etablering av vindkraft som berører lokalsamfunnene rundt sterkt. Motvind Norge mener det er sunt med en åpen og opplyst debatt om vindkraft, men minner om at når slike debatter går over mange år, så er det veldig lett at det tipper over i dårlig samhold og naboskap, der enkeltgrunneiere kjemper for utbygging av hensyn til inntekter, mens innbyggerene som vil få ødelagt nærnaturen og andre store ulemper – uten kompensasjon – ofte kjemper med nebb og klør mot etableringen.

Ved at en kommune tidligst mulig sier tydelig nei, sikrer en lokalt samhold og bolyst, unngår risiko for overkjøring, og sparer kostnader og tid for alle involverte. Og et verdivalg om å bevare naturen for kommende generasjoner, behøver ingen konsekvensutredning!