LO og NHOs tiltaksplan for økt kraft- og nettilgang i Norge mot 2030, det såkalte «Kraftløftet», er både urealistisk og uansvarlig, mener Motvind Norge.

Tekst: Tove Rasmussen, styreleder i Motvind Sørvest

NHO, LO og regjeringen har sammen lagt fram rapporten «Kraftløftet»; et åpenbart bestillingsverk fra Thema Consulting Group, som også LO og NHO regionalt ukritisk heier fram sammen med fylkeskommunene. Her blir alle innmeldte ønsker om kraft uten videre gjort om til behov – og deretter til mål og tiltak. Det vises til et kraftunderskudd allerede om 3–4 år, og hele 140 nye TWh, i tillegg til de cirka 150 TWh vi allerede har, skal skaffes før 2030.

Datasentre, elektrifiseringsprosjekter på sokkelen og på land, grønt hydrogen og ammoniakk samt batterifabrikker – alle skal åpenbart få tilgang!? En fullstendig hodeløs politikk stikk i strid med NVEs balanserte rapporter og analyser. NVE er ubestridt Norges fremste og mest troverdige eksperter innen fagområdet. Og vi registrerer at vindkraftspekulanter med bakgrunn i rapporten – narrativet – nærmest står i kø for å rasere viktige natur- og nærområder. Ikke for å produsere strøm vi har behov for – ikke som et ledd i et grønt skifte, men for ensidig profitt.

Prioritering av ny energibruk

Motvind Norge går kraftig i rette med dette narrativet, og mener kraftbehovet som beskrives i rapporten både er urealistisk og uansvarlig, og minner om at Norge nettoeksporterte 18 TWh i 2023. Det er ikke gjort noen form for samfunnsregnskap eller realitetsvurdering for innmeldte behov. Det er heller ikke gjort noen prioriteringer – selv om regjeringen i april 2023 varslet at man ville forlate prinsippet om «først til mølla» og innføre endrede regler for strømtildeling hvor eksisterende bedrifter skulle få forrang. Samfunnsøkonomi og reell klimaeffekt må selvfølgelig være prioriteringskriterier! At prioritering gjøres etter de «som er lengst fremme i skoene» – som statsråd Terje Lien Aasland har uttalt – er selvfølgelig fullstendig uansvarlig.

NHO og LOs «Kraftløftet» kan øke utslippene

NHO og LOs voldsomme fokusering på delmålet for 2030 kan få som konsekvens at vi ikke når klimamålet for 2050. Norges mål er klimanøytralitet i 2050, med delmål om 55 % reduserte klimautslipp i 2030, målt mot 1990. Men NHO og LOs rapport «Kraftløftet», oppdatert 5. januar i år, dreier seg i sin helhet om tiltak for å nå delmålet for 2030. Det er mindre enn 6 år til. Svært få tror at dette delmålet vil bli nådd. Da partilederne ble spurt om de trodde det var mulig, under paneldebatten på Arendalsuka i fjor, var det kun Aps Jonas Gahr Støre som, noe nølende, rakk opp hånden. Og i Debatten på NRK 15. februar var det svært tydelig at klima- og miljøstatsråd Bjelland Eriksen heller ikke tror det. Måten delmålet skal nås på, er ifølge statsminister, energiminister, LO-sjef og NHO-sjef, først og fremst å få bygget flere vindkraftverk på land. Så nevner de, nærmest på autopilot, at energieffektivisering, oppgradering av vannkraft og solenergi er viktig – men ikke tilstrekkelig.

Samfunnsøkonomi og reell klimaeffekt må selvfølgelig være prioriteringskriterier! At prioritering gjøres etter de «som er lengst fremme i skoene» – som statsråd Terje Lien Aasland har uttalt – er selvfølgelig fullstendig uansvarlig.

Dette er direkte feil. Delmålet for 2030 kan nås uten mer vindkraft, men det vil kreve målrettet satsing på nettopp energieffektivisering, oppgradering av vannkraft og solpaneler på bygninger. Det har regjeringen til nå ikke vært villig til. NHOs egen landsforening NELFO viser til en rapport av Sintef, NTNU og Skanska fra 2023, som peker på at energieffektivisering i bygg alene kan gi 13 TWh innen 2030 og 42 TWh innen 2050, hvis myndighetene gir de nødvendige insitamentene. I tillegg vil dette gi svært mange arbeidsplasser over hele landet.

Ifølge nevnte rapport trengs det 4–5 milliarder i tilskudd per år. Oppgradering og modernisering av eldre vannkraftanlegg kan ifølge NTNU gi 20–30 TWh, og solenergi på bygninger kommer i tillegg. Strøm til batterifabrikker, datasenter og hydrogen for eksport gir ingen reduksjon i vår bruk av fossil energi. Heller tvert om.

Samtidig som det stresses maksimalt med delmålet for 2030, er det påfallende lite oppmerksomhet rundt hvordan hovedmålet; klimanøytralitet i 2050, skal nås. Målet er definert som 90–95 % reduserte klimautslipp. Myndighetene har så langt ikke lagt fram noen plan for hvordan det kan skje. Og har åpenbart heller ingen slik plan? At de resterende 40 % etter 2030 (fra 55 % til 95 %), mest trolig mer, skal kunne løses med nye runder vindkraftverk på land, er fullstendig urealistisk – og enda mer uansvarlig. Ikke minst er det både uforståelig og uansvarlig å jobbe mot et delmål uten at man har fokus på hvordan hovedmålet skal nås.

Tiltak

Motvind Norge støtter tiltak og verktøykasser for energieffektivisering, oppgradering av vannkraft uten nye naturinngrep, solceller på tak (ikke i natur eller kulturlandskaper), fjernvarme og geotermisk energi. Dette er helt i tråd med vår rapport «Energipolitikk på naturens premisser». Det er tragisk og uforståelig at disse mulighetene, som har vært kjent lenge, ikke har blitt fulgt opp eller prioritert med nødvendige virkemidler.

Landran

Vi ser med sterk bekymring på at det i «Kraftløftet» foreslås 10 TWh ny vindkraft på land innen 2030. Allerede for et år siden fikk vi et forvarsel om at vindkraftutbyggere ville prioritere Østlandet for videre vindkraftutbygging. Man har – sin vane tro – jobbet iherdig på bakrommet og i lukkede rom i mellomtiden. Og nå opplever vi det vi kan definere som et massivt angrep på natur- og nærområder i Østfold og Østlandet for øvrig.

Etter regjeringens gjenåpning av konsesjonsbehandling for vindkraft, med revidert plan- og bygningslov og med løfter om inntekter til kommunene – opplever vi nå en sverm av utbyggere som opererer med samme forretningsmodell som før: Hemmelige opsjonsavtaler med grunneiere, møter med politikere på bakrommet, arealbruk i strid med kommuneplaner, løfter om «store» penger og udemokratiske prosesser.

Vindkraftutbyggere er verken opptatt av innbyggernes ve og vel eller det grønne skiftet – kun ensidig profitt – så raskt og så mye som mulig.

Små kommuner med svak økonomi er mest utsatt. Husk i denne forbindelse at når det loves penger; eiendomsskatt reduseres hvert år i konsesjonsperioden (nedskriving av anlegg). I tillegg må det tas hensyn til forholdet med statlige overføringer og inntektsutjevning. Ufrivillige kostnadsforskjeller og skatteinntekter vil utjevnes – helt eller delvis. Regnestykket kan bli helt annerledes enn det utbyggere presenterer. Og det kan være helt andre eiere av vindkraftverk den dagen lovnadene skal innfris. Ikke minst en utfordring den dagen anlegget skal tas ned og naturen rehabiliteres.

Kommunale inntekter må løses på helt andre måter enn gjennom å stå med lua i hånda overfor vindkraftspekulanter. Kanskje Norge heller skulle begynne med aktiv distriktspolitikk igjen, i stedet for å fortsette massiv sentralisering og kolonialisering av distriktene? Subsidiering av naturødeleggelser er dessuten ikke tillatt i henhold til Naturavtalen! Fremgangsmåten er udemokratisk og ødeleggende for natur, artsmangfold, bolyst, livskvalitet og lokalsamfunn. Regjeringen har i Hurdalsplattformen sagt følgende om opsjonsavtaler: «Vurdere forbod mot opsjonsavtaler på dyrka eller dyrkbar mark». Er det i orden med hemmelige opsjonsavtaler for natur, beiteområder og rekreasjonsområder?

Fremgangsmåten har flere kjennetegn på «land grabbing» – eller «landran» på norsk. Det er totalt virkelighetsfjernt når det i «Kraftløftet» står følgende om vindkraft på land: «Omfattende tiltak er nå gjennomført for å få ned miljøavtrykket og få den lokale forankringen opp». For å si det mildt en formidabel overdrivelse eller rett og slett en direkte usannhet. Vindkraftutbyggere er verken opptatt av innbyggernes ve og vel eller det grønne skiftet – kun ensidig profitt – så raskt og så mye som mulig.

Natur som sekundær verdi

Med Norges aktive rolle i utarbeidelsen av Naturavtalen (Montreal desember 2022) og med NRKs dokumentasjon av naturtap gjennom «Oppsynsmannen» og «Norge i rødt, hvitt og grått» – hadde vi faktisk forventet at natur skulle være en del av løsningen. FN sier at arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold. I «Kraftløftet» brukes derimot argumentet «Global oppvarming er den største trusselen mot naturmangfoldet på lang sikt» som argument for «gode avveininger og skånsom utbygging». Havvind løftes ukritisk fram som løsning uten vekt på føre-var-prinsipper og uten tilrettelagt lovverk. Også her en aldeles uakseptabel og uansvarlig tilnærming.

Kultur har ingen plass

Vi registrerer at urfolks rettigheter er slett behandlet, det er kun så vidt nevnt i forbindelse med «konfliktnivå» og «Det er viktig at staten og urfolkets representanter finner løsninger på konflikten på Fosen». Vi minner om at det er Staten som er dømt – av en enstemmig Høyesterett i storkammer.

Vi forventer generelt at regjeringen – i tråd med tingrettsdommen i januar 2024, også for andre energiprosjekter enn olje/gass – viser totale konsekvenser i et livsløpsperspektiv for alle utbygginger. I særdeleshet for vindkraftanlegg trengs klimaregnskap fra vugge til grav. Konsesjonsgivers påstand om at «fordelene er større enn ulempene» må dokumenteres. «Kraftløftet» framstår både urealistisk og uansvarlig og vil være til stor skade for natur, artsmangfold, lokalsamfunn, bolyst og livskvalitet.

Klimaendringene har for øvrig kun én overordnet løsning: La naturen i fred. Naturen er kun til låns fra framtidige generasjoner. De vil ikke være nådige i sin dom.

Teksten ble først publisert i Halden Arbeiderblad.