Krisetider
Det er krise i landet nå. Jeg ser folk hogger i hverandre på Facebook, slik vi vindkraftmotstandere også har hatt en tendens til å gjøre siden det gikk opp for oss hva som er i ferd med å skje.
Portrettbilde: Per Olav Ervik
Det er krise i landet nå. Jeg ser folk hogger i hverandre på Facebook, slik vi vindkraftmotstandere også har hatt en tendens til å gjøre siden det gikk opp for oss hva som er i ferd med å skje. Sånn er det når presset blir stort, og man for alvor begynner å bli redd for seg selv og sine, når man ser livet som man kjente det og elsket det er truet.
For meg er det beslektet, korona-krisen som er akutt, og vindkraft-krisen, som har vart en stund, og vil følge oss i tiår fremover. Vi kan se litt av problemene som oppstår når båndet mellom politikerne og folket blir svekket, når tilliten forsvinner, og vi ikke lenger stoler på hverandre.
De har gjort en stor tabbe, de som vil bygge vindkraft, og i lang tid har stemplet motstanderne av utbyggingen som bakstreverske, egoistiske og sære. Det har gjort reell dialog svært vanskelig. Og det gjør at Staten kan motta 5000 negative høringssvar til Nasjonal ramme for vindkraft, og fremdeles tro at problemet lar seg løse med en Stortingsmelding innen sommeren.
Det er det som gjør at folk får panikk når regjeringen vil gi seg selv utvidede fullmakter nå i korona-krisen. For mange har sett for mye av hva en overivrig statsmakt har brukt «utvidede fullmakter» til.
Jeg vil minne om noe av det som er Motvinds Hovedargument: Energiloven med alle dens virkemidler er laget for å sikre el-forsyningen i Norge. Nå brukes den til å tjene norske og utenlandske forretningsinteresser. På naturens og lokalbefolkningens bekostning. Norge eksproprierer eiendom så gigantiske BlackRock skal bli enda litt større, så søkkrike Norsk vind skal legge noen hundre millioner til på konto, så landet vårt skal tappes for ressurser og for livskraft.
De som er mot, slik vi er, får smelt i hodet at vi vil verden vondt og vi vil ta fra våre barn en fremtid å kunne leve i. Slik de som ymter frempå noe om tiltakene mot korona, får høre at de vil at gamle skal dø og helsevesenet kollapse.
Vi er nødt til å kunne snakke sammen. Det er det som har vært dette landets styrke. At vi har en grunnleggende tillit til hverandre, og at vi – selv nå – egentlig tror at politikerne våre vil oss vel. At de setter i gang alle tiltakene mot korona, fordi de oppriktig tror det er det beste de kan gjøre. At vi takler uenighet ved å snakke sammen, og finne ut av det.
I Vindkraften har dette sviktet. Derfor er folk forbanna og fortvilte langs hele kysten. Derfor kan vi lese at en sjelden munkegribb har flydd hele veien til Spania til Norge, bare for å brekke vingen i møte med et av anleggene i Bjerkreim, fem dager lå den og pintes på bakken, før man på grunn av GPS-signaler omsider fant den. Derfor ser vi som setter oss inn i disse sakene, at den ene skandalen overgår den andre.
Og det har gått så langt at vi i Motvind har måtte gå til det skritt å stevne vårt eget Olje og Energidepartement for retten. Både vi og Sandnes kommune har hamret på døren deres med knallsterk argumentasjon i månedsvis, bare for å bli møtt med den maktarrogansen som står i fare for å ødelegge landet vårt om dagen, og som på sitt vis er farligere enn enhver krise. At det er andre enn oss som er møkka lei viser det faktum at da vi skulle samle inn penger for denne og andre kommende saker, så fikk vi inn over hundre tusen på den tiden det tar å komme seg fra i dag til i morgen.
Det viser at det er kraft og vilje i dette folket her. Vi kommer ikke til å gi oss, selv om både landet og tilværelsen vår er truet på en måte vi for få år siden ikke kunne se for oss. Det er for mange som har sett at det nytter ikke å la være å by seg, situasjonen er mye for alvorlig til det. Vi må gripe tak, og få gjort noe.
Det er i krisetider vi får vist hva som bor i oss. I gode tider er alt medvind, det er når det blir vanskelig det trengs Motvind. Da må vi yte litt mer, gjøre det vi ikke har gjort før, bidra med mer enn vi visste vi hadde, fortsette kampen til den er vunnet.
I krisetider er det ikke noe alternativ. Den eneste veien er ut. Dit skal vi. Bli med.