av styreleder Eivind Salen

I år har Norge nettoeksportert 16,7 TWh elektrisk kraft til utlandet. Tallet er sterkt stigende nå i desember, selv om vi har en priskrise her og regjeringen måtte lansere en hjelpepakke på flere milliarder. Av landene vi utveksler kraft med, er det bare Sverige som gir noe vesentlig tilbake av og til. For de andre landene har Norge vært nettoeksportør alle årets måneder (Kilde: Statnett).

Det er ikke kraftutveksling som er poenget med utenlandskablene til kontinentet, selv om det er det det blir solgt inn som, og det politikerne står og sier at det er. Forhåpentligvis føler de etter hvert litt ubehag med å si det, for tallene er klare og realitetene viser seg med en gang. Å eksportere norsk kraft er å importere utenlandske kraftpriser. Det norske samfunnet er ikke laget for dette, de norske strømkundene er ikke spurt eller varslet, og vi har ikke fått forberedt oss og ikke fått ta del i styringen av denne energipolitikken som er til åpenbar ulempe for oss.

Demokratisk problem

Denne energipolitikken inneholder også et demokratisk problem. Nå tenker jeg ikke på at avtaler er inngått uten demokratisk forankring, som no-regret avtalen av 8.6.2015, eller ACER-avtalen, og energipakkene, som kanskje, kanskje ikke, er innenfor norsk konstitusjon å inngå uten kvalifisert flertall, eller i det hele tatt. To ganger har det norske folk sagt nei til EU, og begge gangene med norsk selvråderett som tungt argument.

Denne gangen skal det imidlertid handle om det demokratiske problemet at med den tette integreringen til det europeiske kraftmarkedet med den altfor store overføringskapastiteten vi har bygget ut, så blir store deler av det som angår norsk strømforsyning avgjort på arenaer der vi ikke har noen stemme. Hva som skjer i tysk innenrikspolitikk,, har svært mye å si for det tyske kraftbehovet fremover. Planlegger tyskerne så de får underskudd på kraft, må de importere, og der har de muligheten til å trekke ut 1400 MW hvert sekund og 12,2 TWh i året fra den norske kabelen til landet.

I tillegg kommer muligheten for eksport via andre land, som Danmark (1700 MW, 14,9 TWh i året) og Nederland (700 MW, 6,1 TWh i året).

Det er det frie marked, og kun det, som teller. Så kraften selges der den er dyrest. Om kraftprisene stiger i Tyskland, som de har gjort nå, vil prisene smitte over til Norge, som de har gjort nå, og vi vil få problemer her også.

Dette gjør at det ikke er mulig å la være å engasjere seg og bekymre seg for kraftpolitikken i Tyskland også. Dette er realiteter, det skjer nå. Og politikerne vil ikke trykke på bremsen, de vil trykke på gassen.

Ny regjeringskoalisjon og forsterkning av problemene

I Tyskland har nå en ny regjeringskoalisjon overtatt etter 16 år med Angela Merkel, og samarbeidet mellom de konservative kristendemokratene (CDU) og sosialdemokratene (SPD), landets to største partier. Nå er det Fridemokratene og de grønne det skal samarbeides med, og de grønne har fått superministeren som skal ta seg av både næring og klima, klima- og næringsminister, heter det der.

For Energipolitikken, vil det si å fase ut, og bygge ut. Tesen er at den gamle energiproduksjonen er miljøfiendtlig og klimafiendtlig, mens den nye er miljøvennlig og fornybar. Siden klimamålene er ambisiøse, og det haster, må dette gå raskt.

Sånn oppstår problemene. Den såkalte fornybare energien, i form av solkraft og vindturbiner, vekker enorm motstand i Tyskland også. Det samme gjør bygging av overføringslinjer og linjenett. Natur blir ødelagt av vindkraft, nabolag blir ødelagt av vindkraft. Det er støyproblem og verditap på eiendom. Ambisjonene til Tysklands grønne parti er at 2 % av arealene i Tyskland skal bestå av vindkraft. Prisen vil være 600 milliarder kroner, i året.

Denne vindkraften, vil om den blir bygget, produsere kun når det blåser. I dag morges produserer de ikke så verst, 36,6 % av kapasiteten, cirka det de vil klare i snitt gjennom året, men i går morges på samme tid produserte de nesten ingenting (6,6 % av kapasiteten). Kraftbehovet følger ikke været, sånn at samfunnet trenger kraft hver gang det blåser. Det er snarere tvert i mot. I kuldeperioder om vinteren blåser det lite, og vindkraften produserer ingenting. Det trengs balansekraft. Og Tyskland, med sin energipolitikk, maler seg opp i et hjørne, der det for dem ikke finnes akseptabel kraft å ta av.

Tyskland har igjen 6 kjernekraftverk, som samlet produserer jevnt opp mot 100 % av installert kapasitet. Det er rundt 8000 MW. Til sammenligning hadde all norsk vindkraft installert i 2020 samlet effekt på 3977 MW. Knapt halvparten. Og de grimme realitetene viser seg. Selv om Norge skulle doble vår vindkraftutbygging fra redslene vi hadde i 2020, og der Storheia med 288 MW og Roan med 255,6 MW driver ulovlig (uten gyldig konsesjon etter dom i Høyesterett), så vil vi ikke selv om det blåste optimalt hele året rundt, ikke klare å produsere nok kraft til å erstatte de tyske kjernekraftverkene.

Det planlegges for kraftunderskudd. Det planlegges for krise. På et punkt tar pengene slutt, og regningene skal fremdeles betales. Dette blir ikke bedre av at man kaller det «forsyningssikkerhet», «grønt» og «fornybart». Det er ikke bærekraftig, ikke økonomisk, ikke sosialt, og ikke engang for miljøet, som ikke lar seg lure av «hvordan dette kommuniseres».

Tysk energipolitikk angår norsk energipolitikk direkte nå, Vi eksporterer kraften vår til dem. De eksporterer prisene sine til oss. De som har tenkt ut dette, har ikke involvert de som skal betale, og vil slite med oppgjøret.