Mange er nå grundig lei av aktører som bruker «det grønne skiftet» og «klimamåla» som argumenter for sin egen kommersielle agenda, påpeker innleggsforfatteren. Grafisk design: Motvind Norge

«Mer til oss – raskere!»

Konsernsjefene i Hydro, Yara, Statkraft, Equinor, Aker og Kongsberggruppen hadde […]

Forfatter:

Motvind Norge

Kategorier:

Publisert:

14. april 2023

Del:

Konsernsjefene i Hydro, Yara, Statkraft, Equinor, Aker og Kongsberggruppen hadde 3. april en kronikk i E24 med referanse til rapporten fra regjeringens energikommisjon. Tittelen var: «Mer av alt – raskere» krever politisk handling.

Tekst: Hogne Hongset, rådgiver i Motvind Norge


Den «handlingen» som etterlyses, ser tilfeldigvis ut til å stemme godt med alle de seks konsernenes kommersielle agenda.

Dette kan tilsynelatende se overraskende ut. Hvordan kan en strømprodusent som Statkraft ha sammenfallende interesser med fem konserner som alle kjøper strøm? Men alle seks hyller faktisk samstemt det som har skjedd i kraftmarkedet de siste par årene, og skriver bl.a.: «Norge må bevare sitt gode energisamarbeid med Europa og forutsigbarhet i organiseringen av kraftmarkedet.»

Det er lett å forstå at Statkraft-sjefen er godt fornøyd med energisamarbeidet med Europa. Det har de siste to årene har gitt oss skyhøye strømpriser, spesielt sør i landet. Bonusen hans for 2022 skal alene være på størrelse med et par sykepleierlønninger, på toppen av en fastlønn på ca 13 lærerlønninger. Selv da er han riktig nok nærmest lavtlønnet, sammenlignet med noen av de han skriver sammen med. Men hvorfor er de fem andre med på å hylle et system som vil gi bedriftene deres høyere kostnader?

Eller får de høyere kostnader? Kanskje ikke. For hva er det konsernsjefene har som primære krav til myndighetene. Av fire punkter de lanserer, peker dette seg ut: «Vindkraft på land er den mest konkurransedyktige kraften for industrien og det må bygges mer, raskere.» Hvorfor er akkurat ustabil vindkraft på land så viktig for konsernssjefene? Trolig rett og slett fordi de, som store aktører, kan kjøpe opp strømmen fra vindkraftverkene på såkalte PPA-kontrakter (Power Purchase Agreement/ energikjøpsavtaler). Dermed unngår de å kjøpe vindkraften til strømprisen på den europeiske kraftbørsen, som er et resultat av «det gode energisamarbeid med Europa» som konsernsjefene hyller.

 

Redsel for å bli beskyldt for ikke å være tilstrekkelig opptatt av klimasaken, har alt for lenge fått legge et lokk på kritiske kommentarer i energidebatten. 

Aluminiumsprodusenten Hydro, som også har betydelig egenproduksjon av vannkraft, kjøper allerede vindkraft på denne måten tilsvarende 25 % av sin totale energibruk. At uregulerbar vindkraft ikke er egnet som energi for aluminiumsproduksjon, er ikke noe hinder. Vindkraften «veksles om» til stabil kraft via vannkraften vår. Denne «systemtjenesten» betaler vindkraftprodusentene ingen ting for, selv om dette øker kostnadene for vannkraftverkene.

 

Hydro ønsker også å bli vindkraftutbygger selv, bl.a. i Høyanger kommune. Der vil Arvid Moss, leder av Hydro Energi, sammen med Eviny (tidligere BKK) og vindkraftutbyggeren Zephyr, bygge et stort vindkraftverk i kommunen. Det skal sikre energi til aluminiumsverket i Høyanger. Men ikke fordi det mangler strøm i området. Høyanger kommune er netto stor eksportør av strøm, selv etter at Hydros behov er dekket. Hydro legger heller ikke skjul på at poenget med vindkraftbyggingen er å sikre lavere priser enn de vi nå importerer fra Europa.

Sjefene i Yara, Equinor, Aker og Kongsberggruppen ser trolig mulighetene i å henge seg på «Hydros metode», for å skaffe seg strøm til lavere priser enn de vil få i det markedet de hyller.

Utspillet fra de seks konsernsjefene kommer nesten påfallende godt timet inn i den kampanjen som Åslaug Hagas «Fornybar Norge» i NHO for tiden kjører. I den kampanjen blir det gjentatt og gjentatt og gjentatt at det bare er mer vindkraft på land som kan gjøre at vi ifølge Haga kan «nå klimamåla» for 2030. Her brukes også Statnetts kunstig oppskrudde behov for ny kraft til datasentra, batterifabrikker og hydrogenproduksjon for alt det er verdt.

Hva de seks konsernsjefene mener om naturraseringen som mer vindkraft på land vil medføre, er ikke godt å vite. For den siden av denne saken nevnes ikke med ett ord i artikkelen deres. De nevner heller ikke solenergi, som ifølge Multiconsult kan gi 66 TWh på eksisterende bygg, altså med null naturbruk.   Samtidig er de, som Åslaug Haga og hennes vindkraftaktører, rørende opptatt av at vi må satse kraftfullt på «det grønne skiftet».

Det er mange av oss som er grundig lei av aktører som bruker «det grønne skiftet» og «klimamåla» som argumenter for sin egen kommersielle agenda, ref tittelen på dette innlegget. Redsel for å bli beskyldt for ikke å være tilstrekkelig opptatt av klimasaken, har alt for lenge fått legge et lokk på kritiske kommentarer i energidebatten. Her har de store mediene lite å skryte av. Da er det desto hyggeligere å kunne anbefale en fersk og høyst tankevekkende artikkel i Adresseavisen av tidligere redaktør der, Stein Arne Sæther, med denne tittelen: Det «grønne» skiftet gjør meg snart kvalm.

 

Det er mange av oss som er grundig lei av aktører som bruker «det grønne skiftet» og «klimamåla» som argumenter for sin egen kommersielle agenda […]

Kronikken ble først publisert av Nettavisen.


Nye innlegg