Min historie
«Jeg skulle ønske at fingrene mine kunne fortsatt å skrive […]
«Jeg skulle ønske at fingrene mine kunne fortsatt å skrive for naturen vår, for de uten stemme og for kystsamfunn og de små distrikt», skriver Þekkja i dette innlegget. Foto: Linda Nicolaisen
Tekst: Þekkja
Gjennom tre år har jeg brukt sosiale medier for å ta del i samfunnet. Jeg har skrevet om et norsk samfunn jeg ikke kjenner igjen. En slags tilstand der mektige maktstrukturer rykker inn i landet og tar over eiendomsretten til vårt eget fellesskap. Det trauste norske folk virker resignert, forvirret og lever i en slags merkelig tilstand av avmakt. Man trekker på skuldrene og vandrer rundt med tomme blikk. Jeg kan ikke forklare det med andre ord – paralysert er kanskje dekkende.
Det trauste norske folk virker resignert, forvirret og lever i en slags merkelig tilstand av avmakt.
Når historiene mine etter hvert kommer til veis ende, og mine hverdagstanker kommer i reprise, er nok tiden inne til å hvile. Kreftene er borte, og jeg kan ikke lengre stå opp og forsvare min egen penn. Jeg har visst lenge at det ville komme et stoppunkt – en dag da energien kun kan brukes til tid med mitt eget hjem.
Jeg skulle ønske at det finnes mennesker der ute som kan ta min tenkning videre. Friske mennesker som forstår at naturen, historien, annerledesheten og toleransen for det ulike er langt viktigere enn å danse helt i takt. Det å kunne la jegerbarna skinne, det å la samfunnet forstå at antall kommuner og fylkeskommuner er bærebjelkene og samfunnslydene av Norge. Det å ta vare på naturen vår og forstå at bærekraft kun er styrken av vårt eget nærmiljø.
Friske mennesker som forstår at naturen, historien, annerledesheten og toleransen for det ulike er langt viktigere enn å danse helt i takt.
De siste månedene har over en halv million lest denne siden. Det er et styrkeforhold som et menneske i min helsetilstand ikke burde vise vei. Det blir helt feil. Men, det forteller meg også at det er et behov der ute. Et behov for å finne veien hjem igjen. Tilbake til et samfunn som har plass til originalene, som ser naturen, elvene, urfolket og fjordstrømmene. Som evner å forstå at det kun er deg selv, som kan bry deg om det som du ser, fra akkurat ditt eget vindu.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hatt krefter. At jeg kunne fortsatt å skrive om småbarna som sliter i skolene. Som hiver pulter og slår for at ingen forstår. Om gateansiktene som må kjøpe medisin mens samfunnet velger å snu seg bort. Jeg skulle ønske at fingrene mine kunne fortsatt å skrive for naturen vår, for de uten stemme og for kystsamfunn og de små distrikt. Fortalt historiene om hvordan hertugen av økonomisk besettelse tar for seg og lar samfunnsøkonomien bli definert som bonderomantikk. Men, det går ikke nå. Jeg er dessverre altfor svak.
Jeg skulle ønske at fingrene mine kunne fortsatt å skrive for naturen vår, for de uten stemme og for kystsamfunn og de små distrikt.
Så kjære venner. Jeg har virkelig prøvd, latt helt ærlige hverdagstanker uten filter kommet i frie ord og til debatt. Så blir disse linjene et stoppunkt og en ydmyk takknemlighet til alle som har fulgt meg. Vit, dere har alle gjort en forskjell. Ta vare på tiden. Husk livet ditt kommer ikke i reprise. Ikke kast bort livet ditt for å bli en kopi. Du er god nok – mer enn god nok. Jeg kommer tilbake når fingrene mine igjen vil skrive. Inntil da. Vær snille med hverandre.
Tusen takk – dere er verd gull!
Ikke kast bort livet ditt for å bli en kopi. Du er god nok – mer enn god nok.
Teksten ble først publisert her.
