Monsteret
Rett på sak. Vindkraftmonsteret har vist seg i all sin gru. Og det er et monster, monstre blir aldri mette, og de kan ikke møtes med argument.
Foto: Dan Jåma
Rett på sak. Vindkraftmonsteret har vist seg i all sin gru. Og det er et monster, monstre blir aldri mette, og de kan ikke møtes med argument.
Det trengs Motvind. Enorm motvind.
Det er skremmende å ta inn over seg at deler av den norske statsforvaltningen har blitt et redskap for et monster. Men det må til. Du vil ikke skjønne situasjonen, hvis du ikke innser det.
Og du ser det raskt hvis du setter deg inn i et par av de konkrete sakene. Det er tusenvis av vitnesbyrd rundt om i landet nå, og det kan ikke være tvil: Vi har rett.
Vi i Motvind har sett statsmakten vise kortene sine nå, i forbindelse med behandling av klagesaker og i forberedelsene til kommende rettssaker. Det er så skremmende, at vi kan påvise lovbrudd og regelbrudd. De driter i det, for å uttrykke det litt folkelig.
De gamle romerne skjønte det: Mot Makten gjelder retten faktisk ikke (Contra vim, non valet jus).
Så vi må møte makt med Motmakt. Urett med Motvind.
Og det nytter ikke med sporadisk motstand, ikke med fortvilte protester. De kjører rett over. Som bevist denne uken, på Øyfjellet. Der utbyggingen riktignok tok en pause noen timer, for at reindriften liksom skulle få flytte reinsdyrene fra vinterbeite til sommerbeite, og kalvingen skulle få gå for seg i trygge omgivelser. Men utbygger får bruke snøscooter og drone, for å se hvor reinen er hen, og bygge og herje på som de vil.
Som bevist på Tysvær, der statsråd Tina Bru lovte et møte med lokalsamfunnet, bare for å «glemme det», som de uttrykker det, «drite i det», som er mer treffende, og la vindkraften kjøre på der også. Som i Buheii. Og Vardafjell.
Og sak etter sak etter sak. Helt opplagte brudd på konsesjonsbetingelsene, opplagte brudd på lover og regler, opplagte brudd på løfter de kommer med. Vindkraften får gjøre som de vil. Med statsmaktens velsignelse.
Den er et monster. Monstre blir ikke mette. De eier ingen medfølelse. De eter og eter og eter og eter, til det ikke er mer å ete.
Eller til det blir stoppet.
Vi har forsøkt å stable på beina en organisasjon for å møte dette monsteret. Det har vært som å bygge skipet mens man seiler ut i krigen. De er uhyggelig velorganisert, har helt latterlig mange ressurser, tjukt av organisasjoner og lobbygrupper og advokater og andre som kan skrive leserbrev og påvirke, mens vi på frivillig basis forsøker å møte dem absolutt over alt. Det er groteske eksempler på at vi ikke slipper inn i Storavisene, med motsvar til halvsannheter og direkte løgner, servert av vindkraftens interesseorganisasjoner. Norwea kan både skrive leserinnlegg, og betale for å få et helt innstikk i Storavisene. Delvis kamuflert som journalistisk stoff.
Det trengs Motvind. Vi må vokse oss enorme. Vi har så inderlig Rett, men monstere bryr seg ikke om hvem som har rett. Der lar seg bare stoppe av makt. Motmakt, Motvind. Det er oss.
Nå drar det seg til.