Av Eivind Salen, styreleder.

Den siste drøye uken har jeg reist gjennom og sett Bremangerlandet, Stadtlandet, Runde, Haramsøy, Frøya og Øyfjellet. Det er så man kunne tatt hvilken som helst av disse sakene, gått inn til ansvarlige i NVE (Norges Vassdrag og Energidirektorat) og OED (Olje og Energidepartementet), og bedt om en forklaring.

Det er også så man kunne spørre alle ansvarlige når de skjønte at dette ikke kunne gå lenger. Når de skjønte hvorfor folk er i harnisk opp og ned langs hele kysten. Hvorfor folk er villige til å reise milevis for å besøke stedene, hjelpe lokalbefolkningen, og til og med stille seg i veien for anleggsmaskinene.

Var det noe som gled inn i alle høringsuttalelsene og klagene på MTA-planer og hver eneste detalj i prosessene? Ringte det noen bjeller da de fikk over 5000 negative høringssvar på nasjonal ramme?

Alle og enhver vi snakker med skjønner det inderlig godt. Hva er det med de ansvarlige da, som fortsatt oppfører seg som om dette kan fortsette?

Som om Bremangerlandet, Stadtlandet, Havsul I (utenfor Runde, i matfatet til de sjeldne fuglene på Rundebrandi), Haramsøy, Frøya og Øyfjellet kan bli utbygd.

Det er nasjonalpark tett opp til Øyfjellet. Det finnes ikke by i Europa med så kort vei til fullstendig inngrepsfri natur, som Mosjøen har vært. Inntil nå. På Haramsøy er grensene for et naturreservat flyttet, for at det «ikke skulle komme i konflikt med vindkraftverket». Et fuglevernområde er klemt inn mellom Haramsøy og Havsul I.

Hva ventet de egentlig?

Jeg har hørt fra andre statsråd Tina Bru si hun er presset mellom en folkebevegelse og næringskreftene med NHO og sånt noe. Det er bare tull. Hun er presset mellom en folkebevegelse og ingenting. Folk finner seg ikke i det. Folk bryr seg om hverandre og om naturen og om landet og om etterslekten. Folk vil ha politikere som representerer disse verdiene som den selvfølge de er.

Det heter ikke «konsesjoner kan ikke trekkes tilbake», men «konsesjoner kan ikke bygges ut». De er jo katastrofale. Det er hårreisende å stå på toppen av Øyfjellet, og se utover mot de syv søstre og med havet mektig i det fjerne, og så vite at dette synet vil bli totaldominert av vindturbiner høyere enn det høyeste vi hittil har bygget i Norge. De vil rage høyre enn fjellene. De vil bli plassert i fullstendig inngrepsfri natur. De vil bli plassert i flytteleia til reinbeitedistriktet Jillen-Njaarke.

Og statsmakten gav konsesjon, og er i daglig kontakt med utbygger hvordan den kan realiseres. Det var søndag i dag, de bygde likevel, i full fart. Saken om midlertidig forføyning kommer opp i september. De bygger for fullt for å ha kommet lengst mulig innen da.

Vi i Motvind mobiliserer alt vi har for å få dette stoppet. Hva gjør statsmakten? Hva gjør regjeringen? Hva gjør de ansvarlige.

Det er dette som rir folk nå. Det er dette som er tilbakemeldingen fra overalt. Det må stoppes. Når man reiser rundt, og ser selv, så er det opplagt. Når man i tillegg får historiene om hvordan prosessene har vært, og hvor elendig saksbehandlingen har vært, da er det klart, dette må ikke bare stoppes. Det må også få et etterspill så folk husker det.

Vi arbeider med tidspress, for Stortinget har pålagt Regjeringen å gå gjennom alle gitte konsesjoner for å kontrollere gyldigheten av dem. Stortinget skal også reagere på en Stortingsmelding Regjeringen har lagt frem, den de kaller «tidenes innstramming», og så skal de liksom «fortsatt bygge».

Det er glemmesak. Problemet for Regjeringen og Energimyndigehetene er ikke hvordan å kunne fortsette med vindkraftutbygging, men hvordan rydde opp i katastrofen de er ansvarlige for. Det trengs storrengjøring. Det trengs Motvind.

Alle skjønner det. Det trengs sterk Motvind. Og meldingen fra folkedypet er at det vil det bli.