Av styreleder Eivind Salen

Så er det nye året i gang. Det skal bli et år i Motvind.

Bildet er tatt fra Granefjellet. I det fjerne er Elterfjellet, Vesterfjellene. Dette er i Vefsn kommune, i nord, til høyre, er Øyfjellet.

Det er et fantastisk landskap, en fredelig horisont. Og det er i disse fjellene svenske Eolus har tenkt å sette opp Norges største vindkraftanlegg, så langt, med 72 vindturbiner over 200 meter. Det er sørsamisk reinbeiteområde, flytteleia og kalvingslandet til Jillen-Njaarke, men det bryr ikke den norske statsmakten seg noe om. Svenske Eolus har fått konsesjonen gratis, og solgt den videre til tyske Aquila Capital for 300 millioner kroner. Området er nå pantsatt for 312 millioner euro i nederlandske Rabobank.

Det er i år det blir avgjort. Kommer turbinene opp, eller ikke? Skal retten eller uretten gjelde i dette landet her?

Stortinget vedtok 19 juni 2020 at ingen anlegg skulle få frist lenger enn til 31.12.2021. Øyfjellet vindkraft har søkt om forlengelse utover denne fristen, helt til 1. september, 2021. Og i Statsbudsjett, har den vindkraftvennlige regjeringen fått inn en passasje om at det kan åpnes for sånn utsettelse likevel, når visse betingelser er oppfylt. Betingelser som passer til Øyfjellet.

Vi må gni oss i øynene. Den norske statsmakten stiller seg på de gigantiske utenlandske selskapenes side, mot det lille sørsamiske reinbeitedistriktet. 

På Haramsøya og Stadtlandet går anleggsmaskinene, selv om til og med vindkraftforkjempere må innrømme at disse utbyggingene er sinnsyke. Det er en grov urett at konsesjonene er gitt, en urett som blir gjentatt av at de nå blir realisert.

Og så har vi Buheii og Nord-Odal, der anleggsarbeidene er ulovlig igangsatt, som de også var det på Kjølberget. På sistnevnte er 11 av 13 turbiner allerede oppe. Er ikke det i seneste laget å reagere på ulovlig igangsatt arbeid? Og hvorfor får arbeidene på Buheii og i Nord-Odal fortsette, når de er ulovlige der også?

Det er valgår. Det skal våre politikere bli minnet om. Vi kommer til å lese partiprogrammene nøye, og følge med på hva de sier. Og enda mer på hva de gjør. I år 2020 gikk det rette vei, men turbinene står (bokstavlig talt) på Frøya og Vardafjell, de ble montert, og her finnes ingen unnskyldning. Dette er en skandale, og skandale skal man unngå.

År 2021 vil kreve mye av Motvind. Jeg synes vi skal ha mål om det beste for naturen og verden vi lever i, samfunnet vi er den del av, det herlige og viktige fellesskapet: flere turbiner ned, enn opp. De er satt opp ved en feil, de er en skam for vår tid, der grådighet og hyperkapitalisme har fått innpass langt inn i det norske maktapparatet. Det er privatisering av fellesskapets gode, omfordelingen fra de mange til de få.

Og det skjer, i den gode saks tjeneste, under dekke av å være et «grønt skifte» og produsere «fornybar energi» verden trenger. Det blir appellert til det gode i oss, at vi må «ofre litt for fellesskapet», «ofre litt for verden». Men så er det i stedet fellesskapet som ofres, verden som ofres.

Det er blinkende lys i mørketiden. I Rogaland er jærheiene ofret, de er tapt. Det står og blinker fare på ferde i hele horisonten. Det er meningen det skal være sånn frem til 2040-tallet. Og Regjeringen tror det går an å snakke om andre ting?

Det skal bli et år i Motvind. Først da er det godt nytt år.