Av Eivind Salen, styreleder.

Fra Mo i Rana i nord til Asker i sør, fra Ytterste Vikna i vest og helt over i Sverige i øst, dit har min reise gått denne uken. Og jeg er bare ett av 16500 medlemmer nå.

Overalt åpnes hus og hjerter og møtelokaler. Folk stiller opp, folk organiserer, folk er på.

Det nytter ikke for noen statsmakt å holde stand mot dette her. Det blir ingen stat uten folk, det er folket som er staten. Og nå blir folket overkjørt, og da er det bare å si stopp.

Særlig når konsekvensene går ut over det aller viktigste og mest verdifulle vi har. Den fantastiske naturen vi er forsynt med, og som serverer oss Sjonfjorden og Sjonfjellet i Rana og Nesna, øyer, sund og nes og holmer og skjær og fjell i Vikna, den trolske og hemmelighetsfulle Finnskogen, det er så variert og storslått, og så har vi et direktorat som har funnet ut at alt – ALT – dette er det verdt å ødelegge for å bygge vindkraft.

Sjonfjellet, Vikna, Finnskogen. De er alle sammen utsatt eller truet. I Vikna og omegn er så mange anlegg og prosjekt at det er vanskelig å holde oversikten. På Sjonfjellet vil Freyr ha NORGES STØRSTE VINDKRAFTANLEGG med 106 turbiner, alle over 200 meter. I Finnskogen – verneverdige Finnskogen med Finnskogleden – er Raskiftet og Kjølberget tatt, Songkjølen og Engerfjellet er under bygging i Nord-Odal, og en hel liten serie andre prosjekt er forsøkt, men gudskjelov stoppet pga sterk, lokal motstand.

Og de monterer turbiner på Vardafjell og Frøya, de blir kjørt opp til Harbakfjellet, alle med hjerte og hjerne ser hvor intenst ødeleggende og dominerende turbinene som allerede er oppe, er. Og så skal de ha MER. Og MER, og MER, og MER.

Selv om sommeren får Motvind Norge opp mot tusen nye medlemmer i uken. Selv om sommeren jobber hundrevis og tusenvis av oss mer eller mindre døgnet rundt, mot vindkraft. Det er Motvind i kastene nå. Alle skjønner det. De har en så vanvittig dårlig sak, de har gjort en så vanvittig dårlig jobb, det har pågått så vanvittig lenge, de har fått så vanvittig mange advarsler. Nå er det slutt.

Det skulle være en ukeoppdatering, dette, men er et kampskrift. Følelsene blir sterke, når man møter en kar, levd livet sitt i skogen, grøfter og myrer og praktfulle furer og furer er både i han og landskapet, han er naturen personifisert. – Dette er drikkevannet mitt, sier han, og peker. – Der skal turbinene stå.

Når man blir med en god venn til slektsgården, der slekten går tilbake i århundrer, på denne gården. – Der skulle turbinene stå, sier hun, og peker. En annen hadde funnet boligdrømmen, bygge en egen gård, i hjertet av naturen, langt vekk fra alt. Turbintransporten skal gå like forbi gårdsrommet hennes. 31 dominerende og blinkende og snurrende turbiner vil hun få å se og høre, der det før bare var skogens mystikk og skogens lyder.

Så har jeg lyst å bare ta hele Motvind med til sentrale myndigheter, de som har tillatt dette her. Spurt dem: skjønner dere dette her? Skjønner dere problemet?

Ja, og hvis man skjønner problemet, så må man også ta konsekvensene. Turbinene skal ikke opp, de skal ned. Det er Motvind i kastene nå. Over hele landet. Da er det ikke trygt å være vindturbin. Da er det gøy å være levende menneske og natur! Det er det siste vi kjemper for, og det gir virkelig sunn og fornybar energi!

Takk!