Klage på Kjølberget, Finnskogen. Ber om at vedtaket oppheves og dispensasjon avslås
Av Styreleder Eivind Salen I går gikk det ut brev […]
Av Styreleder Eivind Salen
I går gikk det ut brev fra Motvind Norge til Statsforvalteren Innlandet. Brevet er formelt en klage på dispensasjonsvedtaket til Våler kommune for Kjølberget vindkraftanlegg i Finnskogen. Det er også et generaloppgjør med omgåelsen av plan- og bygningsloven (pbl) i denne saken, og i en rekke andre vindkraftsaker rundt omkring i hele landet. Klagen er utformet slik, at Statsforvalteren i Innlandet gjør seg medskyldig i miljøkriminalitet
Bakgrunnen for saken er at Våler kommune 3. mai, 2021, vedtok å gi dispensasjon fra kommuneplanen for bygging og drift av vindkraftverk, Austri Kjølberget DA. I rene ord betyr det at de omgjorde Landbruk, Natur og Friluftslivsområde (LNF) til et industriområde. Vår påstand er at det har de ikke dekning for å gjøre.
Kjernen i saken – Bygging av vindkraftverk er ikke politikk, men juss
Vindkraften og deres nettverk av lobbyister og advokater argumenterer med at utbygging av vindindustri i norsk natur er et politisk ønske. Det kan så være, men landet, naturen og folket har lovverk som beskytter mot ivrige politikere som ønsker noe som er dumt. Forvaltningen kan ikke se bort fra lovverket fordi politikerne ber om det. Politikerne står ikke over lovverket. Selv ikke Stortingspolitikerne gjør det.
Første setning i brevet vårt er at om forvaltningen velger å ta utgangspunkt i at pbl ikke gjelder i vindkraftsaker, så har klagen og klageretten ingen hensikt. Om forvaltningen går med på at pbl gjelder, så er klageretten intakt og klagen gyldig. Da må den også tas til følge, for hele poenget med dispensasjonsvedtaket i Våler og andre kommuner som omdisponerer våre naturarealer for vindkraftens skyld, er at de følger energimyndighetenes oppfordring om å følge kun energiloven og energimyndighetenes skjønn om at energiproduksjon i friområdene våre er samfunnsmessig rasjonelt. Følges Plan- og bygningsloven, kan ikke omdisponeringen gjøres, fordi vilkårene er ikke til stede.
Og Plan- og bygningsloven må følges. Den gir nemlig ingen unntak. Og det er den loven, og ikke energiloven, som regulerer arealene våre.
Så om Statsforvalteren i Innlandet velger å se bort fra klagen vår, så velger han å sette seg selv over lovverket, og blir medansvarlig.
Det er ikke et spørsmål om å være for eller mot vindkraft, det er ikke en omkamp om dispensasjonen, det er et spørsmål om Plan- og bygningsloven åpner for dispensasjon i et LNF-område på 6,8 km2. Det er ikke politikk, det er juss.
Utdypende om klagen
Motvind Norges klage er på 38 sider, hvor lovverket og historien blir gjennomgått i detalj. Tråden i saken er hele tiden at norske energimyndigheter gjennom en årrekke har insistert på at når de har gitt konsesjon til et vindkraftverk, så må alle andre lover og rettigheter tre til side. Energimyndighetenes skjønn overprøver alt annet. Satt under press, begrunner de og øvrige støttespillere det med at det er et politisk ønske. Små og store kommuner over hele landet blir instruert til «å stå ved tidligere vedtak», og at vindkraftutbyggingen følger energiloven, der NVE og OED er tilsyn og myndighet, og så har de formuleringen «vilkårene alltid vil være til stede» som står i forarbeidene og som politikere og forvaltning rundt om i landet har fått inn i hodet.
Det første poenget, om å stå ved vedtak, er irrelevant, for en avstemning på et tidspunkt gir ingen forpliktelser til å bryte lovverk og å avvise alle hensyn og rettigheter når det reelle omfanget av vedtaket trer frem. Det andre punktet, om at vindkraftutbygging følger energiloven, er en utbredt misforståelse som skyldes en lovendring som kom i 2009. For å unngå doble prosesser ble bygging og anlegg i planområdet lagt under energiloven og med tilsyn av NVE, men arealene og omdisponeringen av dem ligger fortsatt under plan- og bygningsloven. Og det øvrige ble lagt til energiloven under forutsetningen at prosessene der var like gode eller bedre som dem i plan- og bygningsloven. Til sist: Det at vilkårene alltid er til stede betyr ikke at tillatelse alltid skal gis.
Statsforvalterens eget rundskriv til kommunene i Innlandet
Saken i Innlandet er pikant med det at statsforvalteren selv i oktober i fjor sendte et rundskriv til kommunene i Innlandet hvordan dispensasjonsbehandlingen etter pbl § 19 skulle forstås og praktiseres. Der står tingene riktig. Kapittel 2 omhandler hvordan og når det kan dispenseres. Disse reglene gjelder også for vindkraft.
Statsforvalteren i Innlandet møter seg selv veldig i døren, når han selv har sett komplett bort fra sitt eget rundskriv og lovens retningslinjer i sin opphevelse av Nord-Odal kommunes vedtak om ikke å gi dispensasjon til Odal Vindkraftverk på Songkjølen og Engerfjellet. Statsforvalteren het da fylkesmann, fylket var Hedmark, og vedtaket bærer formuleringene «etter energiloven» og «vilkårene for å gi dispensasjon vil alltid være til stede». Her gjør imidlertid statsforvalteren vedtak uten hjemmel. Det er Nord-Odal kommune som gjorde riktig, og fylkesmann i Hedmark (nå statsforvalter Innlandet) som gjorde feil.
Poenget i lovverkets bestemmelser er at kommunene skal gjøre en selvstendig vurdering om hensynene ved arealbestemmelsene blir vesentlig tilsidesatt ved omdisponeringen. I enklere språk, og med Kjølberget og Finnskogen som eksempel, er spørsmålet om Finnskogen som naturområde, kulturområde og friområde blir vesentlig tilsidesatt ved at det etableres et vindkraftanlegg der.
Statsforvalteren skriver selv, i sin tekstboks, vedlagt som skjermdump fra rundskrivet, at om svaret på det spørsmålet er nei, så er vilkårene ikke til stede for å gi dispensasjon.
Så hvis Statsforvalteren i Innlandet nå ikke gjør jobben sin, og opphever kommunestyrets vedtak, så vil han gjøre seg skyldig i å mene at Finnskogens verdier ikke går vesentlig tapt om det plasseres et industrianlegg der over 6,8 km2. Det er ikke politikk, det er juss.
Det er dette poenget Statsforvalteren i Rogaland tar, når han opphever vedtaket til Fjaler kommune om å gi arealdispensasjon for Lutelandet. Det vedtaket viste seg imidlertid bare å være en kladd, men begrunnelsen og argumentasjonen følger nøyaktig de samme linjer som vi her har redegjort for.
Dispensjon og regulering
Vindkraftutbyggingen i Norge har mange steder i Norge vært basert på dispensasjon fra arealplanen i kommunene, noe det ikke er anledning til å gi, i stedet for å utløse reguleringsplikt. Forskjellen er vesentlig. § 12-1 i Plan- og bygningsloven sier uttrykkelig at det skal foreligge reguleringsplan for større bygge- og anleggsarbeider, noe utbygging av gigantiske vindkraftanlegg over flere kvadratkilometer helt åpenbart er.
En sånn planavklaring kan selvfølgelig gis, men det er ikke det som det er bedt om her. Det er heller ikke det Våle kommune har vedtatt. De har vedtatt unntak fra arealbestemmelsene, de har vedtatt dispensasjon.
Siste punktum i § 12-1, tredje ledd, sier at krav til reguleringsplikt ikke gjelder for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. Det punktet er lagt der av hensyn til forsyningssikkerheten. Men produksjon av vindkraft i Norge har lite med forsyningssikkerhet å gjøre, vi har tvert i mot et stort kraftoverskudd som i fjor var på hele 20,5 TWh. En konsesjon for vindkraft har mer preg av å være et investeringsobjekt for spekulasjon, kjøp og salg. Det er også sånn konsesjonen for Kjølberget har vært praktisert av Austri Vind, som har solgt den videre til Stadtwerke München GmbH (60%), Gudbrandsdal Energi Fornybar AS (20%), Hafslund E-CO (20%)..
Konklusjonen er at fritaket for reguleringsplikt praktiseres langt utover hva som var forutsetningen for fritaket. Plan- og bygningslovens utgangspunkt er at Kjølberget vindkraftverk vil ligge godt utenfor lovens rammer for dispensasjon.
Problemene bunner i at det er etablert en uhjemlet praksis basert på NVEs feilinformasjon av at vindindustri skal følge ett lovverk – energiloven, og at kommunal og statlig forvaltning har lagt denne gale lovforståelsen til grunn for vedtak og klagebehandling. Konsekvensene er at våre felles arealer blir tatt fra oss og forvandlet til det ugjenkjennelige, uten at berørte interesser er blitt hørt eller ivaretatt.
Manglende søknader og tillatelser
Det grunnleggende er at om kommunen ikke har rett til å gi dispensasjon til arealbruken for skogsarealene under Kjølberget vindkraftverk, så har ikke Austri Vind tilgang til dem og vil drive ulovlig anleggsvirksomhet i Finnskogen om de allikevel gjør det. Spørsmålet er låst fast til om kommunen har rett til å gi dispensasjon, for det er på den måten planavklaringen er forsøkt foregått.
Her viser Motvind Norge gjennom klagen i detalj hvordan en slik planavklaring eventuelt må foregå, hvilke vilkår som må være oppfylt, og hvorfor dispensasjonen er ugyldig siden vilkårene ikke er oppfylt.
Et sentralt punkt er at kommunen ikke kan anvende fritt skjønn, men er underlagt rettsanvendelsesskjønn. Det er ikke sånn at kommunen kan hvile seg på NVEs vurdering etter energiloven, der fordelene anses større enn ulempene, samme hva som skjer. Kommunen kan for eksempel ikke dispensere fra saksbehandlingsreglene. Det står uttrykkelig i § 19-2, annet ledd, første og annen setning.
Dette kommer til anvendelse ved utbyggers søknadsplikt. Her finnes det unntak fra plikten, men den gjelder kun for bygninger eller bygningstekniske installasjoner i tilknytning til anlegg for produksjon av elektrisk energi som er gitt anleggskonsesjon etter energiloven § 3-1 (veiledning til forskrift, SAK 10, §4-3, første ledd, bokstav c). Den gjelder ikke for terrenginngrep, veier, masseuttak, eiendomsendring og alt det andre utbygger bygger og endrer og setter i verk for å realisere anlegget til energiproduksjon.
Det er anlegget som er unntatt, forutsatt at behandlingen og prosessene er like grundig som det PBL krever, og alle interesser og hensyn er like nøye og ordentlig ivaretatt. Det står uttrykkelig i lovverket. Det er ledd på ledd med forsvar for arealene våre, og for ulike interesser der det likevel kan og blir gitt unntak. Unntak for søknad gjelder kun om tiltaket blir tilfredsstillende behandlet etter andre lover (pbl § 20-6). Og også for tiltak med unntak fra søknadsplikt må være i tråd med tilhørende forskrifter, kommunenes arealdel og reguleringsplan. (pbl § 1-6).
Vi er ved det viktige punktet at Energimyndighetene ikke er delegert myndighet til å gi tillatelse til tiltak som er søknadspliktige etter Plan- og bygningsloven, og som ikke faller inn under unntaket. Terrenginngrep, veier, massetak, eiendomsendring og endret arealbruk er omfattet av tiltaksbegrepet i PBL § 1-6, og kan ikke iverksettes før nødvendig tillatelse er omsøkt og gitt.
Når det likevel blir gjort, er det miljøkriminalitet. Det nytter ikke å gjemme seg bak at det er etablert praksis og politisk ønsket. Heller ikke politikere har makt eller myndighet til å ønske loven brutt. Lovene er der av en grunn. Det er viktige hensyn og særdeles viktige verdier som skal beskyttes. Det er derfor lovverket er laget og skal følges.
Litt om svarene vi har fått tidligere, og vår tilbakevisning av dem
Vi har påpekt alle disse tingene tidligere også, i flere brev, klager og høringsuttalelser, også til Våler kommune og til statsforvalteren i Innlandet. De skal være informert. Utbygger er også forelagt våre uttalelser, og har satt advokatfirmaet Thommesen til å tilbakevise dem. Men heller ikke kommuner, statsforvaltere og advokatkontor står hevet over lovverket. Så lenge de ikke parerer nøyaktig det vi skriver, og henviser til, så står vi fast i vår sak. At de er brakt i kunnskap, og fortsetter lovbruddene, gjør at den ulovlige praksisen skjer med viten og vilje, og at det ikke lenger er bare forsømmelse. Saken er vanskelig for den norske statsmakten og offentlig forvaltning, fordi feilene er vidt utbredt og har enorme konsekvenser, også økonomiske. Vår melding er da ingenting blir bedre av at det får fortsette.
Kommunedirektøren i Våler kommune skriver i saksutredningen at eiendomsendringen er et privatrettslig forhold, noe som gjør at kommunen kan se bort fra vår høringsuttalelse i dispensasjonssaken. Vi argumenterer grundig i klagen, men enkelt kan det sies at en privatrettslig avtale ikke gir grunnlag til å sette i gang bygging i et LNF-område uten gyldig tillatelse fra planmyndighet. Om tiltaket er i strid med planen, som vindkraftverket på Kjølberget er, så må det enten reguleres eller gis dispensasjon. Ingenting av det er gjort på en måte som er dekket av lovverket.
Advokatfirmaet Thommesen har benektet søknadsplikten, og forsøkt å opprettholde det som gjeldende praksis for eiendomsendringen som må til for at grunneier skal gi fra seg eiendommen sin til vindkraftverket den tiden det skal stå. Dette har de nå gått bort fra, både Statsforvalteren i Innlandet og de fleste advokatfirmaene har nå innrømmet søknadsplikten for eiendomsendring. Men de mener nå at den ikke trenger å foreligge når anleggsarbeidet iverksettes.
Den er temmelig alvorlig. For dette er at norsk forvaltning forsøker å dekke over systematiske feil, ved å åpne for at manglende søknader blir sendt i ettertid og vedtak blir gjort med tilbakevirkende kraft. Både søknad og vedtak skal selvsagt foreligge før tiltaket settes i kraft. Det står uttrykkelig i lovverket, både i PBL § 1-6, og i PBL § 20-2, og det er ingen hjemmel for unntak. Norsk forvaltning forsøker å lappe over tidligere feil med vedtak uten hjemmel med nye feil med vedtak uten hjelp.
Det er denne praksisen som må opphøre. Ingen skal bli belønnet for å gi uriktig informasjon. Ingen skal få tjene penger på omfattende miljøkriminalitet. Når lovbrudd blir begått, er det offeret som trenger beskyttelse og vern, ikke gjerningsmannen og systemet bak denne.
Statsforvalteren i Innlandet har også en lignende sak for Nord-Odal å slite med. Også der er tiltaket satt i gang uten de nødvendige søknader og tillatelser, og uten dispensasjon for arealdelen er gitt på en gyldig måte. Der ble statsforvalteren, daværende fylkesmann, brakt i kunnskap i brev fra Motvind Norge og Motvind Nord-Odal av 13. juil, 2020. Det tok over ni måneder før vi fikk svar på den klagen, 18. mars, 2021. I mellomtiden var millioner av kroner investert i ødeleggende anleggsvirksomhet, og uerstattelige verdier gått tapt i skogen på Songkjølen og Engerfjellet. Statsforvalteren svarer her, uten å kunne påvise de hjemler som skulle kunne grunngi at tiltaket var unntatt søknadsplikt.
Også Statsforvalteren i Agder har lignende saker på bordet. Det hoper seg opp, fordi statsforvaltningen og offentlig myndighet ikke klarer å innse feilen, og også innse at de er nødt til å ta konsekvensen av den. Det hjelper ikke at utbyggerinteressene er rike og mektige. Også rike og mektige må forholde seg til loven. Det er endog nedfelt i Grunnloven, § 98, og er en del av menneskerettighetene. Alle er like for loven.
I denne forbindelse er det også nødvendig å ta med at Advokatfirmaet Thommesen på vegne av utbygger i brev av 22. april, 2021, til Våler kommune skriver «… at kommunen ved å fatte vedtak om avslag på dispensasjonssøknaden eksponerer seg for et betydelig erstaningsansvar».
Det er vanskelig å lese dette som annet enn en trussel. Det vil si at utbygger, Austri Vind, truer kommunen de tar arealene fra, at lovbruddene ikke må få konsekvenser for dem som har begått dem. Kommunen vil kunne pådra seg erstatningsansvar, for å følge og rette seg etter norsk lov. Det er lov å spørre hvor vårt samfunn er på vei, om dette skal være en praksis vindkraftutbyggerne og deres advokater slipper unna med.
Motvind Norge tar sterkt avstand fra dette. Vi krever at vår forvaltning ivaretar sine plikter etter lovverket. Forvaltningen har gjennom en årrekke lagt til grunn at energiloven overstyrer Plan- og bygningsloven. Det har vi i flere brev nå vist at den på vesentlige punkter ikke gjør. Resultatet er omfattende rettssikkerhetsbrudd og rettighetsbrudd, som går ut over norsk natur, norske innbyggere og limet i det samfunnet vi alle er en del av.
Kjølberget er et eksempel denne saken gjelder. Det finnes mange, mange andre. Samlet arealbruk for vindkraften stipulert av Asplan Viak er 1760 km2. Det er store arealer å miste, på en ulovlig og uakseptabel måte.
Andre forhold
Klagen er på til sammen 38 sider. Her er bare gjort rede for en del av dem. Det er den delen som går på forholdet mellom Energiloven og Plan- og bygningsloven, på kommunens og statsforvalterens manglende hjemmel for vedtakene de har gjort, og dermed manglende gyldighet for vedtakene. Videre skriver vi hva utbygger, Austri Vind, har gjort seg skyldig i av unnlatelser og forsømmelser. De har skrevet en svært ufullstendig søknad, på 16 linjer, som ikke er i nærheten av å dekke lovverkets formelle krav. I stedet lener de seg til vindkraftens «vilkårene vil alltid være til stede», og satser på at bløffen vil holde litt til.
Vi går også gjennom kommunedirektørens saksfremstilling. Den representerer også et problem som er omfattende i vindkraftsakene. Kommunens administrasjon legger ikke saken frem for kommunestyret på korrekt måte, men på en måte som tjener vindkraften og vindkraftens interesser. I Våler tar kommunedirektør utgangspunkt ikke i den korte og ufullstendige søknaden fra Austri Vind, men i informasjon fra NVE sin konsesjonsbehandling og behandlingen av MTA-planen. Det blir erklært at lovens materielle krav er til stede, og det henvises til LNF-formålet, men uten å spesifisere det mer enn «hensyn som omhandles i planbestemmelsene». Dette er altså i det kommunestyret i Våler skal avgjøre om hensyn med å la Finnskogen bestå som hva det er, blir vesentlig forringet ved å anlegge kilometervis med anleggsvei og montere 13 stk 182 meter høye vindturbiner der. Vedtaket blir til overmål gjort uten forankring i datofestet søknad som beskriver hva det er søkt om og gitt dispensasjon til.
I denne delen får vi inn i klagen at brevet fra advokaten i forbindelse med saken og dispensasjonen inneholder frustrasjon over at vindkraftutbyggerne endelig møter det lovverk resten av landet må forholde seg til, og som advokater skulle kjenne.
Det er en rekke dispensasjoner tiltaket krevet, og som mangler. Vi går gjennom dette også. Først er det plankrav, fastsatt i kommuneplanens arealdel, og helt ignorert i denne vindkraftsaken. Utbygger har ikke søkt, varslet eller begrunnet søknad om dispensasjon fra plankravet i kommuneplanens arealdel § 2. Deretter er det avstandskrav til vann og vassdrag, noe som heller ikke er omsøkt, og heller ikke gitt dispensasjon for, noe loven krever. Så er det Landbruks-, Natur- og Friluftsområde (LNF) og lovbestemmelsene rundt det som blir gjennomgått, og på ny vist at her mangler både søknader og gyldige vedtak. Til sist er det Lovens formål, hvor kommunedirektøren har vurdert tilsidesettelsen av lovens formålsbestemmelse. Det blir argumentert med Parisavtalen og med klimakrisen, men det er nok ikke sånn at verken inngåtte avtaler eller den gode hensikt kan gå i mot det etablerte lovverket. Det er den juridiske argumentasjonen, som er relevant her.
Av annen type argumentasjon kan man spørre Våler kommune hvordan det kan være lurt å late som man løser klimakrisen ved å forsterke naturkrisen. Til den norske stat kan man spørre hvor det blir av avtalen som sikrer naturen og naturmangfoldet, og det voldsomme arealtapet naturen opplever i Norge og i resten av verden. Hvor blir det av de reelle miljøverntiltakene, de som ikke er der for at noen skal tjene penger på dem, men for å verne miljøet?
Avslutning
I en formell klage nytter det ikke å argumentere moralsk. Det er kun juss og lovanvendelse som gjelder. Der står Motvind Norge helt stødig. Lovverket i Plan- og bygningsloven og arealbestemmelsene der er bare en av mange, mange lover vindkraften forbryter seg mot. Det er en av de vi har kommet lengst i å avdekke og dokumentere alle lovbruddene. Det er også der lovbruddene er klarest, og overhodet ikke basert på skjønn og tolking.
Det er Eivind Mauland som skriver disse klagene, og sammen med særlig Anne Baardvik har utviklet kunnskapen vi nå sitter med, og sprer til landets innbyggere og landets forvaltning. Det er selvsagt ikke sånn det skal være, at frivillige i Norge skal sørge for at naturens og innbyggernes rettigheter blir ivaretatt av vår egen forvaltning, i møte med gigantiske utbyggerinteresser med verdens største kapitalinstitusjoner i ryggen.
Vi er vant med at når norsk forvaltning blir informert om feil som er gjort, så vil de ta tak i feilen og rette den opp. Sånn vil vi ha det igjen. Det er vårt hovedkrav.
For Kjølberget og Våler kommune, vil det innebære at statsforvalteren i Agder opphever kommunens ugyldige vedtak, og gir uttrykkelig beskjed om at vindkraftutbbyggingen i Finnskogen må opphøre. Opprydningen må begynne.
Vedlegg
Motvind Norges klage
Fylkesmann i Innlandet: Dispensasjon i pbl, kap 19
Relevante saker
Kjølberget
Hva Motvind Norge ønsker å oppnå:
Motvind Norge ber om at vedtaket oppheves og at dispensasjonen til vindindustrianlegget avslås.
Alternativt ber vi om at søknaden avvises fordi søker ikke inngir de opplysninger søker plikter å inngi som grunnlag for varsling, behandling og vedtak.
