Av Styreleder Eivind Salen

Bare ikke våg å kalle det noen «aktivisme» eller «ulovlighet», ikke nedvurder aksjonen med merkelapper som «ytringsfrihet», og ikke snakk om at denne fire timers forsinkelsen vi påførte anleggsarbeidene skal kunne gi utbygger forlenget frist. Glem det.

Det er et etisk spørsmål: Hva gjør man i et samfunn der lovene er umoralske?

I Norge bygger vi vindkraft på Stadlandet. Vi har plikt til å stoppe det.

Tidlig morgen

Onsdag morgen kimet mobiltelefonene litt over fem på det gamle skolehuset på Leikanger. Vi innkvarterer oss så primitivt så primitivt, vi er ikke i nærheten av å ha ressursene vindkraften disponerer. Folk ligger i telt, i campingvogn, eller på gulvet i den gamle skolen. Mange har sovet lite og dårlig, men opp kommer vi oss, drikker litt kaffe, får i oss litt mat, og så er det ut på aksjon.

Ikke en eneste med oss er fra Stad. De sosiale bindingene er sterke, og de lokale trenger beskyttelse og hjelp. Vil du hjelpe et medmenneske i nød, eller vil du kjøre over det? Her er det forskjell på folk, hvordan man svarer.

Og fra Haramsøya, dit skal kongens tapperhetsmedalje i gull, fra Haramsøya kommer 8-10 stykker som tar pause fra sin egen grusomme utbygging for å hjelpe Stadlandet med deres. De har reist hit ens ærende for å være med på å protestere, protestere så det merkes. Av ord stenger de mektige dørene, vil ikke høre, vil ikke lese, vil ikke se.

Derfor må vi protestere fysisk. Kall det gjerne ytringsfrihet, politiet er forpliktet til å gjøre det, men dette er mye sterkere og viktigere enn som så. Sammenlignet det gjerne med en som blir banket, voldtatt eller ranet. Er det ytringsfrihet å protestere mot det? Er det ikke heller en moralsk plikt, en nødvendighet, å stoppe det?

Vi har vårt fullstendig på det tørre. Vi har støtte land og strand rundt, mens folk er lynende forbannet på norske myndigheter som gir konsesjon for dette her, og Sogn og Fjordane Energi som søker om konsesjonen og som etterpå selger den. Det er å selge Stad landskap.

Er det ytringsfrihet å protestere, eller er det uanstendig å la være?

Opp i posisjon

Noen har vært med på dette før, andre er med for første gang. Alle er rolige og smilende. Det er norske flagg og ryggsekk, «eg elskar fjella våre» står det på en av dem. Noen er litt usikre på hva de skal gjøre, smått nervøse, men gruppen som sådan er helt trygg. Torbjørn Lindseth fra Flatanger er en slags leder, en organisator. Mens vi sitter og venter på anleggsmaskinene, får han telefon med forkynnelse av en bot fra en sak langt tilbake. – Du kan jo fortelle dem at du er på Stadlandet og får en ny, spøker jeg til ham.

Vi skal ikke ha bøter. Og vi skal ikke gjøre det farlig eller utrygt for noen. Alle sammen er helt innforstått med at akkurat denne lille aksjonen er symbolsk, den vil stoppe anleggsarbeidene noen timer, men så vil det fortsette igjen. Selve kampen er imidlertid ikke symbolsk. Vi vil stoppe det permanent. Og vi forventer å ha samtlige partier på Stortinget med oss. Hvordan skal man ellers våge å gå til valgkamp?

Vår gruppe

Jeg skal ikke gå i detalj hvordan det hele var organisert, for vi kommer jo til å gjøre dette igjen. På Stadlandet, og overalt hvor det bygges vindkraft. Det er utbygger som gjør noe ulovlig, ikke vi. Vi utøver den juridiske plikten å stanse lovbrudd, og den moralske plikten å stanse overgrep.

Vår lille gruppe ligger i terrenget og venter. Stemningen er veldig, veldig avslappet. Vi utveksler informasjon om vindkraftutbygging rundt omkring i landet, innsidehistoriene blir servert. Vår største bekymring er at vi mangler dekning, så vi får ikke lagt ut fortløpende hva som skjer.

Det er en nydelig soldag, og deilig å ligge i lyngen. Heipipelerka synger og smetter rundt omkring i terrenget, bekken klukker, og foreløpig er det ingen støy fra anleggsmaskinene. Vi stopper dem, nemlig, og finner litt glede i det også. Vi har kaffe og vann og litt superenkel servering.

I aksjon

Så er det vår tur. Vi rusler bort til anleggsveien med sekker, bannere og norske flagg. Jeg blir igjen en liten stund for å speide. Jeg vet jo sånn cirka hva jeg speider etter, men synet mitt er ikke godt nok til å skjelne tydelig på denne avstanden, og kikkert har både jeg og Torbjørn sjarmerende nok glemt. Så jeg tusler etter de andre, jeg også.

For å komme opp til anleggsveien må vi krysse bekken. Og minnene strømmer på, hvor mange sånne bekker jeg har krysset på atskillig kjekkere turer enn dette. Hele mitt liv har bekker som dette gitt glede, sildrende vann, så behagelig og deilig å se og høre, så mye kjekt å finne på rundt.

Men her er den 15 meter fra den brutale anleggsveien.

Action

Så slår jeg over til engelsk, for å få litt dramatikk i det udramatiske. Vi stiller oss opp, og tar noen bilder. Banneret vi har er «Vindkraft – Tidenes klimasvindel». Greit nok, det passer for så vidt på Stad, hvor det ikoniske landskapet ødelegges liksom i klimaets navn, liksom som om overgriperne og ranerne gjør en god gjerning, «slutt å skap deg», sier vi i Rogaland. De vet utmerket godt selv det er løgn. Og de vet de er avslørt så til de grader.

Anleggsarbeiderne er atskillig mer stresset enn vi er. Og det er rett og slett pussig å se så mange unge menn med så tunge anleggsmaskiner bli så på tuppa over en gruppe på fem stykker som sjenert står i veien. De parkerer opp bilene sine nede på en parkerings- og lagerplass lenger nede, de er så mange at det går ikke an å telle.

En av dem kjører den røde bilen fra Entreprenørservice i full fart mot oss. Pinlig. Skal vi liksom flytte oss av den grunn? Vi står og ser måpende på ham. Hva er det du tro? Han kjører pent og pyntelig tilbake. – Jeg ofrer gladelig en fot om det redder Stadlandet og stopper en utbygging, sier Torbjørn, uten å ville kalle seg noe spesielt heltemodig av den grunn. Det har med verdier å gjøre, hva som er viktig.

For når bilen kjører mot oss i full fart, kan ikke vi vanlige mennesker være helt sikre på at bilen vil stoppe. Det skal Entreprenørservice vite.

Politiet

Kort etter er det to til som beveger seg oppover, men blir ropt tilbake. De snakker om å bruke en pukkmaskin, hører vi, de hadde vist en plan, en idiotisk tanke, men blir klokt ropt tilbake av de andre. Det er ikke sånn det gjøres.

Etter en stund kommer tilbake. Planen vår er å forlate stedet da, for vi vil ikke ha bot, men vi har en dokumentarfilm-skaper som kommer halsende og kavende over haugen for å filme opptrinnet. Vi må visst snakke litt med politiet, så han får filmet.

Torbjørn tar seg av det. Han har gjort det før, og er erfaren. Alt er helt trygt og avslappet. De to politimennene er formelle og vennlige de også. Det er jo en slags metasamtale hele greiene, litt sånn samtale godt på siden av hva det egentlig dreier seg om, men fotografen får filmet, og vi får vært der noen minutter til.

Avslutning

Så er det å pakke sammen, og reise tilbake. Mange er interessert i å komme til dekning, sånn at vi får lagt ut. Poenget er jo å gjøre saken kjent, gjøre skandalen kjent. Ikke la landet gå søvnig gjennom sommeren, og tro sånt ikke kan skje hos oss. Det er nettopp hos oss det skjer, og ingen andre steder i verden.

Ingen andre land og stater gir selvfølgelig fra seg sine nasjonalhelligdommen med subsidier og skattefordeler på toppen. Raneren blir ønsket velkommen inn i norske landskap på rød løper, forsyn deg med hva du vil, vi hjelper deg å tjene penger på det.

Som vanlig er det vanskelig å nå ut i mediene, enda en statsinstitusjon som svikter sin samfunnsoppgave i disse sakene. Vi kommer på NRK-Vestland, og vil jobbe på for å få det videre kjent. Folk må våkne. Det er alvor. Det skjer nå. Og det stopper ikke før vi gjør det.

Tilbake

Tilbake i leiren er det god stemning, og god kaffe. Vi stoppet anleggsmaskinene i fire timer, og er godt fornøyd med det. De aller fleste skal hjem samme dag, og reiser av gårde når kaffen er drukket. Vi får overlevert noen bannere til bannerstafetten, og vi får snakket litt muntert om hvordan det gikk og hva som skjedde. Det er fortvilende å tenke på gruppen fra Haramsøya, som nå skal hjem til sine egne redsler, der overgrepet er kommet lenger. Anita og Astrid fra Nord-Hordaland og Gulen kan reise hjem til fjell som er reddet, Hildegunn reiser hjem til Tysvær og den fortvilte kampen der, Torbjørn har kjøreturen til Flatanger der de tar Sørmarkfjellet hans.

Skandalen har sånn et omfang. Vi stopper det ene anlegget etter det andre, men det er ikke i nærheten av å være nok. Vi må stoppe det alt sammen. Og Stadlandet, og Haramsøya, det er i seg selv argument godt nok. Dette kvalifiserer til sterke ord som forbrytelse mot naturen, forbrytelse mot landskap, forbrytelse mot menneskeheten, det er vår rett og vår plikt å stoppe det.

Og det skal vi.